Yngvild Kristine Bergsholm Rochette: Farmasøyten som ikke kan sitte stille

Farmasøyt Yngvild Kristine Bergsholm Rochette har alltid vært ­bekymret for bakterier og kjempet for å unngå dem. Først i kamp mot morsomme ­­­studie­­venninner som syntes det var gøy å slenge seg ned på senga hennes med ytterklærne for å se reaksjonen, så i arbeid med ­antibiotikaresistens på infeksjons­avdelingen på Sykehuset i Vestfold, og nå som ­stipendiat med et forskningsprosjekt på riktig bruk av antibiotika i apotek ved Oslomet – storbyuniversitetet.

— Jeg har alltid hatt litt bakterieangst, så det er en skrekkblandet fryd som gir ­engasjement, sier hun til NFT når vi intervjuer henne i hennes nyinnflyttede leilighet på Frogner.

— Og jeg brenner noe så inn i granskauen for det med riktig antibiotikabruk.

Vi treffer Bergsholm Rochette for første gang når hun kommer ut i portrommet mens vi står utenfor hovedinngangen, og vi blir kjent med henne idet vi ser henne innse at døren bak henne er på vei igjen og at nøklene ligger inne. Etter noen hektiske sekunder ordner alt seg, og vi blir varmt tatt imot og plassert på forsvarlig smittevernavstand på andre siden av det lange spisebordet.

Les også: Arnfinn har kjempet mot resistensproblemet i over 20 år

SKAL KUPPE APOTEK. I september 2019 startet hun på Oslomet på et prosjekt om antibiotika i apotek finansiert av Stiftelsen til fremme av norsk apotekfarmasi. Hun har gjort en rekke fokusgruppeintervjuer med farmasøyter, fastleger og pasienter for å kartlegge hvilken informasjon og veiledning pasienter får og trenger fra farmasøyter for å sikre riktig bruk av antibiotika.

De skal gjøre en kunnskapsintervensjon på apotek med et skreddersydd KUPP-materiale, og så skal de se om pasienter merker noen endring.

— Jeg er nå i gang med å rekruttere ­apotek, så dersom det er noen interesse der ute for å bli med i prosjektet mitt, så rop ut, smiler hun.

Les også: Legene og farmasøytene samarbeider om å KUPPe opioidepidemien 

LIVREDD RESISTENS. Hvis interven­sjonen gir effekt, skal det forhåpentlig innføres som et fast opplegg i apotek. Håpet er at hun kan være med på å sikre mer riktig antibiotikabruk og bremse utviklingen av antibiotikaresistens.

— Jeg er livredd resistens. Vi har en situasjon nå hvor det er et legemiddel som faktisk kan brukes opp. Hvis man ikke gjør dette her skikkelig snart, så er jeg litt redd for at vi kan komme i en situasjon hvor vi ikke vil ha antibiotika som kan behandle oss i fremtiden.

— Og hva skjer da med det medisinske fremskrittet vi er i? sier hun høyt og har nesten reist seg fra stolen.

— Nei, nå er jeg ivrig igjen. Nå reiste jeg meg, sier hun litt selvbevisst før hun ler.

— Jeg blir litt sånn, men gjør det noe? Jeg er ekstremt engasjert i de greiene her, og jeg har alltid vært mye armer og bein. Noen ganger får jeg lyst til å ta en sang, smiler hun og legger til at hun etter å skulle demonstrere noe under et jobbintervju, ble spurt om hun hadde vurdert å søke Teaterhøgskolen.

— Da tok jeg hintet, sier hun og forklarer at hun etter hvert har blitt spurt om å holde en del foredrag om antibiotika og at hun ­prøver å ikke bli for utagerende når hun snakker. Samtidig tror hun det synlige ­engasjementet er en av grunnene til at folk ber henne holde foredrag.

Hun plasserer seg på stolen, setter seg litt på hendene og fortsetter.

— Det som vi ser, er at det er et økende behov for antibiotika i fremtiden også, fordi vi har et medisinsk fremskritt som er drivende for økt etterspørsel etter antibiotikabehandling, blant annet behandlinger med implantater, invasive prosedyrer og mer offensiv behandling av kreft. Alt dette her vil øke infeksjonsfaren, og det vil være ­drivende for antibiotikabruk, sier hun og legger til at de store etterkrigskullene som runder 80 år i 2025, vil gi demografiske endringer som vil være driver for økt antibiotikabruk i fremtiden, fordi vi lever lenger med alle typer kroniske sykdommer.

Jeg brenner noe så inn i granskauen for det med riktig antibiotikabruk.

KJEMPEKRISE. Antibiotikabruken vil ubønnhørlig føre til mer og mer resistens, og på et tidspunkt frykter ­Verdens helseorganisasjon og andre eksperter på feltet at vi vil få mindre og mindre virksom antibiotika.

— Da står vi overfor en kjempekrise. Vi vil ikke kunne nyttiggjøre oss av det medisinske fremskrittet. Vi kan ikke operere en hofte engang eller kreftbehandle, fordi det krever antibiotika. Vi MÅ ikke komme i den ­situasjonen hvor vi ikke har virksomt antibiotika!

Mange er opptatt av resistensproblematikken over hele verden, og det jobbes med alt fra forskning på bakteriofager, virus som angriper bakterier, til nye finansieringsmetoder for utvikling av nye antibiotika. Bergsholm Rochette mener vi uansett har mye å tjene på enklere og lett tilgjengelige forebyggende tiltak som hindrer, eller i det minste bremser, resistensutviklingen.

— Vi kan gjøre noen små forebyggende tiltak for å hindre resistensutvikling. Det som er skikkelig ­viktig, det er det med riktig antibiotikabruk, sier hun og ­under­streker at selv om det er viktig å redusere ­bruken betydelig, betyr ikke riktig bruk at det for enhver pris brukes minst mulig. Det innebærer å bruke riktig ­antibiotika der det er påkrevet, så smalspektret som mulig, bruke det på indikasjon og bruke det i riktig ­dosering og varighet.

ALLE ER INNOM APOTEKET. Arbeidet med å ­kontrollere antibiotikabruken kan være enklere på sykehus hvor pasienten er under overvåking og det blant annet er tryggere å seponere tidlig. Primær­helsetjenesten hvor 80 prosent av forskrivningene skjer, henger noe etter.

— Ting skjer også i primærhelsetjenesten, men det går langsommere fordi det ikke er mulig å overvåke pasienten i samme grad. Mantraet om å fullføre hele antibiotikakuren for å unngå resistens er allikevel i ferd med å erstattes med strategier for å avslutte behandling når pasienten er i bedring, sier hun og forklarer at det skjer fordi faren for seleksjon av resistente mikrober synes å øke med økende behandlingsvarighet.

Hun synes det er noe av det som gjør prosjektet hennes så spennende. Alle som er i primærhelsen og får antibiotika, kommer på et apotek, gjerne før de går til legen, og der rådfører de seg kanskje med farmasøyt.

— Da må vi som farmasøyter kanskje i større grad  nødvendigvis ikke si: «Ai, ai, ai. Dette ser fælt ut! Du må komme deg til legen. Du må helt sikkert ha ­antibiotika.» Sterke forventninger hos pasient eller pårørende øker risikoen for forskrivning av ­antibiotika. Hvis det hadde foreligget noe mer standardisert ­informasjon om hva den enkelte farmasøyten skal si i selvvalget, så kunne det kanskje ha en effekt, sier hun og legger til at befolkningens evne til egenomsorg blir veldig viktig, da selve legebesøket øker risikoen for at det forskrives antibiotika.

Farmasøyten kan for eksempel ved en mulig ­halsbetennelse, foreslå at pasienten skal prøve å slappe av et par dager, drikke godt med vann og vente noen dager før man ringer lege. Det kan dog ikke være opp til den enkelte farmasøyt å ta ansvar for det. Det må være et system.

— Det må være slik at farmasøyten har ryggdekning for å kunne si disse tingene.

VAKSINEFORKJEMPER. I tillegg påpeker hun at ­smittevern er et viktig forebyggende tiltak. Endret adferd under pandemien, med sosial distansering og forbedret håndhygiene, ser for eksempel ut til å ha ført til færre infeksjonssykdommer og mindre bruk av antibiotika. Ikke minst er vaksinering et viktig tiltak for å unngå ­antibiotikaresistens. Jo flere som er vaksinert, jo færre har behov for antibiotika.

— WHO nevner i 2019 vaksineskepsis som en av de ti største truslene mot global helse. Jeg er 100 ­prosent ­vaksineforkjemper! sier hun og spør om kanskje ­vaksinene mot Streptococcus pneumoniae (pneumo­kokker) og Haemophilus influenzae (Hib), som er inkludert i det norske barnevaksinasjonsprogrammet, burde vært satt inn i et voksenvaksinasjonsprogram.

Les også: Nicholas legger hele hjertet i kampen mot antibiotikaresistens

BEGYNT Å SPARE TIL DISPUTASFEST. Bergsholm Rochette har stor tro på at apotekene kan spille en rolle i kampen mot resistens og at doktorgradsarbeidet hennes kan være til hjelp, men hun er fremdeles spent på om alt går bra.

— Det blir utrolig spennende. Jeg er så vanvittig glad for at jeg har fått den muligheten, og jeg håper jeg skal få det til, men det er ikke noe quick fix å ta en doktorgrad, sier hun som er litt koronaforsinket, men som også har fått god støtte og utvidet prosjektet.

— Hvis jeg klarer det, blir jeg utrolig stolt, og jeg har allerede begynt å spare til en disputasfest, og da skal det være høy sigarføring. Skjønner du. Det skal bli en fest, sier hun med et stort smil.

Jeg mener at jobben som forsker må kombineres med et annet liv også for å ikke miste kloke hoder.

FARMATØSENE. Barndomshjemmet til Bergsholm Rochette var en gård i Stokke, og hun gikk på videregående i Tønsberg. Da hun var ferdig, visste hun ikke helt hva hun skulle gjøre og hadde mest lyst til å studere medisin, men kom akkurat ikke inn, så hun valgte å starte på farmasi.

— Men så kom jeg i en litt sånn atypisk gjeng. De var litt glade i fest og moro, og vi hadde det gøy innimellom all lesingen. Jeg trivdes så godt, og tiden gikk, og brått så var året over og vennskap var knyttet, og da syntes jeg det ble litt feil å slutte, så jeg fortsatte og så var jeg plutselig ferdig.

Selv om hun hadde lyst til å jobbe med folk, og i en periode da det ble mye papirarbeid som farmasøyt, angret litt på valget, har hun alltid synes farmasi er interessant og funnet seg vel til rette med faget. Hun angrer uansett ikke på at hun møtte åtte andre farmasistudiner som fremdeles er blant hennes nærmeste venner.

— Vi var en veldig sammensveiset gjeng, og vi er ­faktisk en gjeng den dag i dag. Farmatøsene kalles vi, smiler hun og legger til at det i gjengen er alt fra en ­administrerende direktør i legemiddelfirma til en ­punkrocker og at alle er fantastiske.

— Vi samles enten på hyttetur eller utenlandstur i hvert fall en til to ganger i året. Men når pandemien er over, er alle farmatøsene så sultne på fest og moro og reising, så nå er jeg redd det blir flere ganger.

Les også: Sissel Lønning Andresen: Sjansegriperen

Les også: Dordi Drønen: Rocka akademiker

FANT SITT KALL I TØNSBERG. Etter hovedoppgaven ved Institutt for farmakoterapi i 1998 startet Yngvild Kristine Bergsholm Rochette på Legemiddelverket og jobbet med kliniske utprøvinger. Deretter ble det en periode i apotek hvor hun først ble bestyrer, så apoteker, før hun ønsket litt endring.

— Jeg ville ha litt mer bestemte arbeidstider og begynte i Legemiddelverket igjen, men da med ­registrering, sier hun som synes det var spennende å jobbe med ­europeiske legemiddelverk og legemiddelgodkjenning.

Hun og mannen bestemte seg etter hvert for å flytte til Tønsberg, og i 2010 fikk hun jobb ved Sykehusapoteket Tønsberg. I starten jobbet hun som tjenestefarmasøyt og jobbet mye med revisjon.

Etter en stund fikk hun i oppdrag å lede en intern­revisjon med profylakse av antibiotika ved kirurgiske inngrep, og da hadde hun funnet sitt kall.

— Da startet min interesse for riktig bruk av antibiotika.

Det ble mer og mer arbeid med antibiotika, og da det ble mer midler til klinisk farmasi ved Sykehusapoteket Tønsberg, ble hun tilbudt jobb ved infeksjonsavdelingen. Til tross for en viss bakterieskrekk trivdes hun godt.

— At jeg begynte på en infeksjonsavdeling, var jo nesten eksponeringsterapi i seg selv, ler hun og forteller at hun etter hvert fikk gehør hos legene og resten av helsepersonellet.

— Når du får til endringer, og du ser at de er villig til å stole på det du sier og endrer et helt medisinsk regime etter det jeg anbefaler, så var det kjempegøy, stråler hun.

Hun satt også i styringsgruppen for antibiotika ved Sykehuset i Vestfold.

— Sykehuset i Vestfold var nok som mange andre. Tredjegenerasjons cefalosporiner var husets vin. Skjønner du? Det var ugreit.

Sykehuset la ned en innsats for å bedre antibiotika­bruken. Hun la spesielt vekt på å gi legene eierskap til sin egen forskrivningspraksis og sammenliknet avdelingene for at alle kunne få forståelse av hvordan de andre gjorde det. Hun føler de klarte å bygge bevissthet om ­antibiotikabruken, og etter en stund kunne de også se resultater. Den ivrige farmasøyten ble også etterspurt som foredragsholder.

— Jeg liker å holde foredrag, og tror jeg er ganske flink til det. Og jeg synes det var veldig gøy at jeg fikk lov til å snakke om antibiotikastyring, sier hun begeistret.

BALLETTMAMMA. Mens hun jobbet med antibiotika på sykehuset gjennomgikk hun en skilsmisse, og da den ene datteren fikk plass på Ballettskolen ved Den Norske Opera & Ballett, ble det tungt å pendle dit fra Tønsberg, så hun tok med seg døtrene, tvillinger, og flyttet til Oslo i 2019, slik at datteren kunne satse på ballett.

— Hun har blitt så sinnsykt god, sier hun og tar det i seg.

— Eller, ikke sinnsykt god. Det er mora som snakker, ler hun.

Heldigvis dukket det opp en stipendiatstilling som ­passet henne perfekt, hun fikk permisjon fra sykehusapoteket og veien gikk til Oslomet.

En stipendiatstilling gjelder for en begrenset periode, og Bergsholm Rochette har ingen klar tanke om hva hun vil fortsette med når hun er ferdig, utenom at hun ønsker å fortsette å jobbe med antibiotika.

— Da jeg studerte, hadde jeg egentlig bestemt meg for å begynne å jobbe i legemiddelindustrien, men det er det eneste stedet jeg ikke har vært, og jeg gleder meg til å begynne der. Eventuelt i en fagjobb i en av apotek­kjedene, smiler hun.

— Vi får bruke dette intervjuet her for det det er verdt, legger hun til og ler.

I Oslo er det lettere for datteren å satse på ballett. Hun er motivert, men det er harde krav.

— Det er toppidrett, sier Bergsholm Rochette som har blitt en skikkelig ballettmamma, og forklarer om knallharde opptaksprøver, strenge krav for å ikke miste plass,
trening på Zoom og unge jenter som frivillig tar til seg militær­disiplin for å bli gode dansere.

Den andre datteren danser også ballett, men har for lenge siden bestemt seg for at hun bare vil gjøre det for gøy.

— Og det har jeg så respekt for, sier Bergsholm Rochette og forteller at begge tvillingene har spilt fiolin og danset klassisk ballett siden de var små.

— Jeg elsker ballett, jeg synes det er helt nydelig, men jeg kan ikke danse et trinn. Jeg hadde håpet å få ­langrennsløpere, men det gikk ikke sånn; jeg fikk fiolin og ballett, ler hun.

Les også: Hanne Thorbjørnsen Suttie: Ballettdanseren som falt for farmasien

FROGNERLOVE. Selv er hun oppvokst på skistadioner rundt i regionen med to storebrødre som satset langrenn. Frem til hun var 12 gikk hun aktivt, men da satte ­problemer med beina en stopp for satsingen.

— Langrenn i Tønsberg er for de spesielt interesserte, men jeg elsker det å gå på ski, spesielt på fjellet og vidda. Det er yoga for meg.

Vi har pratet lenge, og vi bestemmer oss for en ­spasertur i nabolaget. Den lille familien på tre har funnet seg en leilighet på Frogner, og selv om hun erkjenner et savn etter havet og stort hus, er hun glad for å være tilbake i byen og Frogner.

— Det er frognerlove. Jeg synes det er deilig her.

De har kort vei til Bygdøy og er ofte nede for et bad, og hun liker å kunne gå rett ut i bylivet.

— Jeg elsker det å kunne gå ut og ta med meg kaffe og bare sette meg et sted. Eller rett og slett møte en venninne og ta et glass vin, og så gå hjem. Bare det å komme seg ut og se mennesker, ikke nødvendigvis snakke med noen, bare se liv. Jeg er glad i folk. Det har jeg kanskje sagt tre ganger, smiler hun og gleder seg til nedstengningen åpner opp og hun igjen kan gå ut og sette seg på en kafé.

— Åååh. Det blir deilig!

FORSKER OG MOR. Den tidligere skiløperen har ikke glemt gleden ved trening, og må ikke på fjellet for å få brukt kroppen.

— Jeg er glad i å trene.

Når Sats er åpent, legger hun turen innom der på vei til jobb, i tillegg til at hun går mye.

— Nå er det flere turer i stedet. Jeg går vel en sånn åtte til tolv kilometer om dagen kanskje.

Treningen gir henne energi som hun kan bruke på jobb, unger og alt annet som skal gjøres.

— Det at man har fått trent og får gjort andre ting som en forsker; jeg tror ikke det nødvendigvis behøver å være noe dumt, sier hun og kommer med det inn på et tema hun for tiden brenner for: fordeling arbeid og fritid. En vanlig problemstilling i akademia.

— Jeg er alenemor hundre prosent. Jeg mener at ­jobben som forsker må kombineres med et annet liv også for å ikke miste kloke hoder. Jeg tenker: Om det er barn eller en interesse, så tror jeg det er bra å kunne kombinere det.

At hun drar hjem og lager middag klokken fire, for å så sende de håpefulle videre på aktiviteter og se til at lekser gjøres, betyr ikke at hun ikke brenner for jobben og faget, og hun mener det styrker forskningen at hun får andre inntrykk og avveksling. Hun understreker at hun så klart logger seg på om kvelden, hvis det er påkrevet.

— Men jeg tenker at man må ikke bygge et system der det ikke er mulig å kombinere forskerrollen med familie­tilværelsen. Hvis forskning blir en helhetsbeskjeftigelse, så tror jeg dette er dårlig for både samfunnet og forskningen.

— Jeg er liksom forsker, men jeg er først og fremst mor. Det er ikke å komme unna det, altså.

(Publisert i NFT nr. 4/2021 side 34-38