Sjansegriperen

Som et friskt pust i denne artikkel­serien er Sissel Lønning Andresen en av få ­intervjuobjekter som ikke er blitt ­farmasøyt ved en tilfeldighet. Der ­stopper vel også det «sensasjonelle» rundt ­studievalget, ettersom hun i likhet med mange andre ­tidlig satt stor pris på ­realfag. Vi møter den ferske daglige lederen av ­Pfizer Norge AS i ­Pfizers lokaler på Lysaker. Mens vi venter på ­hovedpersonen er det tid til å bla litt i et av selskapets hefter – en grønn sak: «Vi er ­Pfizer», som blant annet forteller om hvilket godt arbeidsmiljø selskapet byr på. Vi noterer det bak øret, og tar det med sjefen senere.
— Realfag, og kanskje spesielt den ­praktiske tilnærmingen til disse, som ­farmasistudiet byr på, tiltalte meg, ­forteller Andresen, daglig leder og ­direktør for forretningsområdet som omfatter ­selskapets innovative produkter.
— Det vil si produkter som ennå er under patent, presiserer hun.
Men, vi slipper ikke starten av eventyret helt ennå.
— Jeg oppfattet profesjonsstudiets ­integrerte løp som en fordel. Det ga meg god anledning til å bli godt kjent med mine medstudenter, i motsetning til hvordan man må ha det dersom man plukker ulike fag for å sette sammen en utdanning. Vi som studerte sammen knyttet tette bånd, ­understreker Andresen.

Etter å ha fått sin cand.pharm.-grad ved Universitetet i Oslo valgte hun altså ­industrien, og vi spør hvorfor ­nettopp denne veien?
— Som de fleste andre, jobbet jeg på ­apotek under studietiden. Den gang var mulighetene i apotek langt mer begrenset enn hva de er i dag, og jeg valgte ­industrien fordi den ga meg et bedre sett med ­utfordringer. Når det er sagt, likte jeg godt pasientmøtene i apotek, men det var stort sett kun apotekerne som hadde ­mulighet til å kombinere fag og butikk den gangen – og slike posisjoner var det jo også færre av.
Mye tyder på at Andresen nok også ble påvirket i overgangen mellom videregående skole og studier.
— Etter videregående skole jobbet jeg et år som praktikant på Nycomed ­Imaging mens jeg parallelt tok fag som privat ­student for å få riktig studiekompetanse til ­farmasistudiet. Arbeidet der ga mersmak for industrien, innrømmer hun.
— Men, hadde ikke industrien et dårlig rykte da du studerte?
— Vel, da jeg valgte å begynne som ­legemiddelkonsulent, ble nok min mor, som selv har arbeidet i apotek, skuffet da jeg valgte den veien fremfor apotek. Men, jeg brydde meg fint lite om ryktet ­industrien hadde, særlig etter å ha opplevd ­kompetansen på innsiden av Nycomed Imaging.

Vel plassert i industrien har ­Andresen vært hos Pfizer hele sin karriere med unntak av to år.
— Industrien og Pfizer har vært, og er i ­konstant endring. For meg har disse endringene ført til at jeg har fått ulike og ­spennende ­muligheter som jeg har valgt å takke ja til. Jeg har også vært så heldig å få jobbe med flere innovative og viktige ­produkter som har bidratt til å dekke et stort behov ­innenfor sine terapiområder. ­Samtidig har jeg også hatt det privilegium å jobbe sammen med mange dyktige folk. I denne bransjen jobber man mye, og en stor del av dette arbeidet er basert på teamarbeid.
I løpet av tiden hos ­Pfizer har Andresen vært ­legemiddelkonsulent, ­produktsjef, salgssjef, og i en periode ledet hun Pfizers Samfunns­kontaktsarbeid, sistnevnte dreier seg i korte trekk om industriens ­rammevilkår og ­omdømmebygging, samt helseøkonomi og medisinenes kostnadseffektivitet.
— Etter dette ble jeg leder og ­resultatansvarlig for forretningsområdet ­«Primary Care», og jeg fikk da anledning til å bli medlem av det europeiske ­lederteamet innenfor forretningsområdet, noe som også er svært interessant og ­lærerikt. ­Pfizer har vært, og er, et spennende sted å arbeide. Organisasjonsmessige endringer har åpnet mange muligheter, og ­utfordringene har ­kommet, så her gjelder det å hoppe på når ­anledningen byr seg, sier farmasøyten.
Og siste mulighet bød seg nylig da hun ble tilbudt stillingen som daglig leder i Norge ­akkurat da hun hadde sett for seg å være hjemme i permisjon med familiens yngste.
— Så her er vi vel da ved innholdet i det lille grønne heftet i resepsjonen – dette er et godt sted å jobbe?
— Vi skårer jevnt godt på målinger som Great Place to Work og andre interne ­medarbeiderundersøkelser, og vi har et ­ambisiøst mål om å bli Norges beste ­arbeidsplass i år, så her kan vi ikke ligge på latsiden når det gjelder å ha fokus på hvordan kollegaene trives med Pfizer som arbeidsplass. For meg som har små barn, er det godt å være et sted hvor du ­kjenner både kollegaene og systemene. Pfizer ­satser mye på å legge til rette for at man skal trives på arbeids­plassen. Det er rett og slett en suksessfaktor vi er avhengige av for å være attraktive i kampen om dyktige og kompetente folk. Her skal man få anledning til å utvikle seg, og målet er at de ansatte skal ønske å bli værende.
— Du er ikke akkurat redd for utfordringer?
— Man våger å ta sjansen når man ­aksepterer at man også vil feile en gang iblant.

I Lilleakerveien våger vi en tur til ut på glattisen, og påstår at farmasøyter i ­industrien i stor grad er litt annerledes enn andre farmasøyter.
— Hva tenker du om det?
— Jeg liker ikke å generalisere, og jeg ­kjenner for mange ulike og dyktige ­farmasøyter i ulike miljøer til å være ­berettiget til å ­generalisere. Men ok, hvis jeg først skal gjøre et forsøk på å se noen ­forskjeller på de som er i apotek ­versus de som er i ­industrien, så kan det ­kanskje synes som om vi er litt mindre redde for å være synlige enn ­eksempelvis ­apotek­farmasøyter. Jeg opplever at ­farmasøyter i industrien er litt mer opptatt av det ­uforutsigbare. Da jeg valgte denne veien, visste jeg ikke helt hva jeg gikk til, noe som står i relativt sterk kontrast til om jeg hadde valgt apotek. Det er kanskje også slik at de som er i apotek setter mer pris på å kunne fordype seg i farmasifaget. Jeg har sett på utdanningen som en god plattform og en læringsmodell, fremfor å ønske å fordype meg innen et spesielt felt innen farmasien, sier Andresen.
— Men når det er sagt, har vi mange ­eksempler på farmasøyter i industrien som også motiveres av å fordype seg i faget heller enn de mer forretningsmessige aspektene ved å jobbe i et farmasøytisk selskap.
— Hvordan ser du på farmasøytisk ­i­­ndustris fremtid i Norge? Din forgjenger, Torfinn ­Hansen, har uttalt at industrien går spennende tider i møte – enig?
— Det har nok vært spennende lenge. Men skal vi løfte blikket litt, så er det jo ­interessant å se hvordan farmasøytisk ­industri vil greie å befeste seg som en ­r­­elevant og ­respektert samarbeids­partner innenfor helse- og ­næringssektoren i Norge. Mye positivt har skjedd de siste årene, og nå har vi i mye større grad en naturlig plass ved bordet når viktige ­beslutninger skal tas. Men, det er fortsatt et godt stykke igjen før vi er der vi ønsker, ­nemlig at ­farmasøytisk industri og våre ­medisiner og vår ­kompetanse blir sett på som en del av ­løsningen i stedet for kun en ­utgiftspost. Vår bransje kan bidra til å oppnå politiske ­målsettinger som bedre utnyttelse av ressurser og satsing på innovasjon som et ledd i å styrke Norges internasjonale konkurranseevne.
— Av andre spennende saker, så er jo refusjonsordningen under revisjon, og ­konsekvensene av H-reseptarbeidet blir også interessant å følge med tanke på flere ­legemidler. H-resepter (Helse­foretak-­resepter) er resepter på en del kostbare legemidler som før ble ­skrevet på blå resept hvor ­kostnaden nå dekkes av ­helseforetakene. Dette ­gjelder blant annet TNF-hemmere, og enkelte ­kreftlegemidler, men ordningen vil mest sannsynlig også ­utvides til å gjelde flere legemidler.
— Hva vil være viktig for industrien i denne tiden?
— Vi må se på hvordan bransjen, altså ­Legemiddelindustrien (LMI) og ­medlemsbedriftene, kan jobbe for i enda større grad å bli anerkjent som en relevant del av ­verdikjeden i helse-Norge. I denne ­forbindelse må vi fortsette med det vi er gode på, nemlig å tilby medisiner som, når brukt riktig, bidrar til bedre helse for tusenvis av nordmenn. Samtidig må vi evne å løfte ­blikket og ha ­forståelse for hvilke ­utfordringer vårt land står overfor de nærmeste årene med økt press på ­velferdsordninger og ­helsetjenester, og komme med gode innspill på hvordan vi kan være en del av løsningen.
Andresen legger ikke skjul på at Pfizer og farmasøytisk industri, på lik linje med resten av privat næringsliv, skal være inntektsskapende.
 — Men, uten gode legemidler som bidrar til bedre helse og redder liv, ville jo ikke ­forretningsmodellen vår vært ­bærekraftig. I tillegg investerer vi store summer i forskning og utvikling av nye medisiner. Pfizer, for ­eksempel, bruker mellom 12 og 13 prosent av sin omsetning til forskning.

Et annet spennende, og til tider ­frustrerende, aspekt er hvordan industrien skal interagere med leger og helseforetak.
— Nå opplever vi lukkede dører flere ­steder, noe jeg mener er feil. Vi sitter på stor ­kompetanse på legemidler, ­terapiområder og riktig bruk av legemidler, og denne må ­nyttiggjøres. Vi, sammen med annet ­helsepersonell inkludert apotekansatte, kan bidra til at kostnadene ved feilbruk av ­legemidler reduseres.
Farmasøyten viser også til at dagens pasienter aktivt søker informasjon, og at det dermed ville være av stor betydning å kunne kvalitetssikre denne.
— Det ville være nyttig om industrien kunne få benytte sin kunnskap til å opplyse ­brukerne. Jeg tenker selvsagt ikke på å ­oppheve ­reklameforbudet mot legemidler ­overfor ­allmenheten, men eksempelvis å kunne gi gode råd innenfor et terapiområde uavhengig av produkt. Pfizer er opptatt av riktig legemiddelbruk, og det er noe vi mener ­strekker seg mye lenger enn til riktig ­forskrivning – her er adherance avgjørende.
— Hva med legemiddelindustriens ­rammevilkår i Norge?
— Tidligere var industrien fokusert på å jobbe med patenter og patentrettigheter. I den sammenheng slet vi med å ­forsvare hvorfor generisk konkurranse skulle slå inn tidligere i Norge enn i andre land. På toppen av dette opplever bransjen en ­ulogisk prispolitikk. Men, etter mitt syn må også industrien ha forståelse for hva ­myndighetene ønsker å oppnå. Ved å skape dialog vil vi forhåpentlig kunne løse ­utfordringene sammen.
— Hva om du fikk en stol sentralt plassert ved statsminister Solbergs bord – hva ville du ønsket på industriens vegne?
— For det første at industrien skulle få slippe til med sin kompetanse og kunnskap i større grad når legemiddelpolitikk skal ­diskuteres. Vi har mye å bidra med, men dette er noe som krever gjensidig ­forståelse. Jeg skulle gjerne også sett at ­myndighetene valgte en mer logisk ­prismodell for prissetting av ­patentbeskyttede ­legemidler. Hva om alle i Europa skulle benytte samme modell som Norge? Da ville vi fått en ­nedadgående spiral som ville slå bena under industrien.

Hva med forskning og innovasjon, har den nybakte daglige lederen noen tanker her?
— Det er utrolig mye spennende som skjer innenfor forskning og innovasjon nasjonalt, og Norge har eksempler på ­forskningsmiljøer som er verdensledende innenfor sine ­fagområder. Jeg er også glad for å se at den nye ­regjeringen har så stort fokus på ­innovasjon som et ­virkemiddel i å utvikle ­landets ­konkurranseevne. En av utfordringene er å koble basalforskning med ­næringsutvikling og bygge videre på den. Her kunne man ­kanskje sett ­nærmere på ­farmasiutdanningen, og fått inn næringsutvikling som et element. Jeg er fullt klar over viktigheten av uhildet basalforskning, men den må også bringes videre så vi får nytte av den. Med et slik ­innslag på studiet kunne flere fått øynene opp for mulighetene som ligger i industrien.
Tilbake til personen Andresen. Hvordan ­opplever hun å ha blitt gitt et så stort ansvar, og hvordan takler hun press generelt?
— Det gjelder å prioritere og få ­oversikt over hva som er viktig. I tillegg er det ­viktig å avklare forventninger både til egen sjef, til ­medarbeidere og til seg selv. Jeg er ganske god på å ­identifisere hva jeg kan påvirke, og jobbe aktivt med det, og ­samtidig ­akseptere at det er visse ting som er utenfor det man selv har kontroll på og da bruker jeg ­minimalt med energi på det. Man må ha et team av gode medarbeidere med seg, og det er ­viktig å være oppmerksom på de ansatte, og bygge videre på det gode ­arbeidsmiljøet vi ­allerede har her, og ­samtidig jobbe videre med ­overordnede rammevilkår. Jeg er også heldig som har et kompetent lederforum å spille på. For meg er knallharde ­prioriteringer viktig, og det sikrer også at ting fungerer privat. Det er nesten vel så viktig å kunne koble av som på, mener Andresen.
Det betyr at selskapets fleksible holdning passer som hånd i hanske for den daglige lederen. Her kan familien få sin tiltrengte tid.
— Den første tiden jeg jobbet i ­industrien hadde jeg inntrykk av at sjefene kom ­klokken sju om morgenen og gikk klokken sju på ­kvelden. Slik er det ikke lenger, også takket være nye teknologiske muligheter. Fleksibilitet er et nøkkelord, og vi har fokus på målene vi skal oppnå, ikke nødvendigvis hvor mange timer man er på kontoret.
— Hvordan vil du beskrive deg selv som leder?
— Jeg er en leder som liker å skape ­suksess sammen med andre. Det er nok ikke noe ­oppsiktsvekkende ved det, men jeg er opptatt av å gi folk ansvar og hjelpe dem til å lykkes. Jeg blir glad når folk i teamet mitt får ros, det er mye viktigere for meg enn å få ­anerkjennelse selv. Er man først enig om målet og ­rammene, er min erfaring at folk gjør sitt beste for å oppnå dette. Mitt ønske er å oppfattes som en uformell og åpen leder. Kommunikasjon og ­informasjon er viktig for meg, det kan man aldri få nok av. Målet er å sikre at vi har engasjerte ­medarbeidere som føler at de har påvirkningskraft og mulighet for å lykkes.
— Og når du da gjør det viktigste, nemlig å koble av – hva gjør du da?
— Da er jeg sammen med barna og ­familien, og slik situasjonen er i dag blir det stort sett med det. Vi har også en hytte vi prøver å være på mest mulig, og så er jeg glad i å lese bøker og se TV-serier. Netflix har åpnet en helt ny verden for oss som er glad i å følge med på gode historier over lengre tid enn det en ­spillefilm gir mulighet for. Jeg er dessuten glad i å trene, og da blir det helst løping eller ­langrenn. Men, slik ­situasjonen er i dag finner jeg ikke tid til det, selv om mange nok vil si at det kun handler om å prioritere, sier Sissel Lønning Andresen.
Tja, når man får med seg en hektisk ­arbeidshverdag, familieliv, en og annen bok og TV-serie er vel ikke den nye daglige ­lederen av Pfizer Norge AS så dårlig til å prioritere allikevel.

(Publisert i NFT nr. 3/2014 side 28–31.)