Dordi Elin Drønen

Alder: 35 år

Sivil status: Samboer

Utdanning: Cand.pharm. fra Universitetet i Oslo.

Arbeidssted: Sykehusapoteket ved Rikshospitalet.

Favorittmedisin: Ibux! Jeg synes det er fantastisk at det finnes en medisin man kan ta så smerter blir borte.

Favorittfarmasøyt: Jeg har ikke én spesifikk farmasøyt som jeg beundrer. Men alle kollegaene mine på Sykehusapoteket ved Rikshospitalet er utrolig dyktige og har god faginnsikt. Noe som inspirer meg i arbeidshverdagen og ellers.

Hvorfor jeg er NFF-medlem: Fordi det gir en trygghet å vite at NFF kan ivareta mine interesser dersom det skulle oppstå noe, fordi det gir en mulighet til å følge med på hva som skjer i fagmiljøene og fordi jeg ønsker å støtte opp under denne fagforeningen.

Hvorfor jeg ble farmasøyt: Jeg kommer fra en familie hvor både mor, far og søster jobber i helsevesenet. Av den grunn ble jeg utsatt for en del positiv PR for yrket, kan du si. Moren min er lege, men jeg har aldri hatt noe ønske om å bli stoppet på flyplasser rundt omkring i verden, for å hjelpe medreisende med illebefinnende. Farmasi appellerte til meg.

Hun har en tålmodig samboer, farmasøyt Drønen. Bandet Jane Helen er hennes hund, familie og sport, som hun sier selv. Mer er det ikke tid til.

— Bandet er en fulltids fritidssyssel. Vi er fem jenter som alle har travle hverdager. Likevel prøver vi å få tid til øving to dager i uken og til konserter i helgene. På toppen av det hele ble vi i år headhuntet til å delta i den norske Melodi Grand Prix.

— En erfaring jeg har vokst mye på! Det var en sann fornøyelse å jobbe med så proffe folk. Dessverre gikk vi ut i nest siste runde, så vi kom ikke til finalen i Oslo Spektrum. Men det kom ikke som noen stor overraskelse. Alle visste at det var Alexander Rybak som kom til å vinne, ler Drønen.

I den perioden det sto på som verst, måtte flere av jentene ha permisjon fra jobbene sine.

— Jeg følte at arbeidsgiver både var stolt av meg og hadde forståelse for at dette var noe jeg måtte være med på. Å få en slik sjanse skjer kanskje bare en gang i livet. Jeg har tro på at det er viktig å ha mulighet til å utvikle seg både jobbmessig og i privatlivet, at hele mennesket skal ha det bra for å kunne gjøre det bra, forklarer den musikalske farmasøyten.

Utpregede sosiale antenner og empati for enkeltmennesket. Egenskaper rockeren får brukt som avdelingsleder i varesalg privat på sykehusapoteket på Rikshospitalet. Her er det et stort fagmiljø med utfordrende faglige problemstillinger hver dag.

— Hvorfor sykehusapotek?

— Jeg tok hovedfag i utlandet og syntes jeg trengte faglig påfyll fra apotek her hjemme. Tanken var at jeg ville få størst utbytte av en jobb på et sted som dette, hvor man har nærhet til andre faggrupper på sykehuset og vi kommer borti ulike og utfordrende problemstillinger.

— Største utfordring med jobben?

— Jeg tror det er viktig å ha et bevisst forhold til hvem som er kunden og hvilken situasjon de er i. Hvis for eksempel en i nær familie har fått en alvorlig diagnose eller vært utsatt for en ulykke, kan kundene bli frustrerte. Da er det viktig at vi ikke lar deres reaksjoner gå innover oss, men huske på at vi er der for å løse problemene for pasientens beste. Det er krevende, men svært givende å kunne hjelpe i slike situasjoner, sier hun.

I fritiden møter Drønen mange andre mennesketyper enn de hun treffer i fagmiljøet.

— Noen av de jeg møter har valgt en annen vei enn det tradisjonelle A4-livet, med fast jobb, hus og unger, og lever i en mer ustrukturert tilværelsen der rammene ikke er satt. Det finnes de som har en mer skjødesløs omgang med legemidler og rus enn den gjengse farmasøyt, fleiper Askøy-jenta, men med en alvorlig undertone.

— Selv trenger jeg spenning, men også trygghet, slik jeg får i jobben som farmasøyt. Samtidig er det viktig for meg å få ut den delen av personligheten min som elsker musikk. Men jeg holder det atskilt. Jeg ville ikke vist lysbildeshow av livet mitt med bandet på jobben, gliser hun hemmelighetsfullt.

Det var broren til frøken Drønen, som i dag er musikkjournalist, som fôret henne med musikk. Hun bestemte seg for å lære å spille bass, og på et kurs møtte hun de andre jentene i bandet. Siden har de holdt sammen.

— «Bandfarmasøyten» kaller de meg på tøys. For andre i miljøet er betydningen en helt annen. De andre medlemmene i bandet ser ikke jobbpersonen meg og ler når jeg måta jobbtelefoner hvis vi er i øvingslokalet for eksempel. Da skifter jeg til og med toneleie i stemmen, og «skrur på» jobb-Dordi, forteller hun.

— Jeg vil si vi har motsatt problem i farmasøytyrket. Vi må i større grad trå til og vise hvem vi er. Utfordringen ligger i å markedsføre at vi har mye å bidra med overfor pasientene og skape tillit slik at kundene vet at de kan bruke vår fagkompetanse. Jeg tror at blant annet legemiddelsamtaler er en mulighet for vår bransje å vise dette, og jeg håper kundene våre blir enda mer bevisste på å spørre når de kommer på apoteket. Vi må ikke bare fokusere på kremmerånden, men ha et genuint ønske om å hjelpe og gjøre en god jobb, sier hun.

— Så du blir ikke distrahert av autografjegere som renner ned dørene på apoteket?

Latter.

— Nei, jeg har vært herlig anonym i etterkant. Ikke en gang kollegaene kjente meg igjen da vi opptrådte på tv-sendingene. Det har vært rart å bli bedt om autograf, men hyggelig, absolutt. Jeg har da fått noen fanbrev, både på godt og vondt, kan du si, men uten at det har noen påvirkning på arbeidet mitt altså, skratter Dordi Drønen.

(Publisert i NFT nr. 10/2009 side 32–33.)