Seniorforsker Arne Melchior ved NUPI har laget en utredning basert på tollverdien på de fleste legemidler som det handles med i en større del av verden i 2020 frem til juli 2020.

Les også: Legemiddelforsyningene er mindre sårbare enn mange tror

Tolltariffer er et eget fagområde, men grovt kan en si at større grupper legemidler, bruksferdige produkter, råvarer og til dels halvfabrikata kan plasseres i en tolltariffgruppe, og det finnes mange tolltariffgrupper. Det som måles ved en slik metode er verdien av varen når den fortolles. Vi har et globalt legemiddelmarked, og vi vet at veien fra råvarekomponenter til bruksferdig legemiddel som pasienten kan kjøpe på apoteket, er lang og kan gå via mange land og flere verdensdeler før det ferdige produktet ankommer apoteket i Norge. Samme tablett eller forstadiene til tabletten har vært fortollet mange ganger til ulike verdier på sin vei til sluttbruker.

De siste 20 årene har vi sett en utvikling i legemiddelmarkedet i Norge og resten av den vestlige verden der de fleste behandles med billige generiske legemidler, mens de nye dyre innovative legemidlene er forbeholdt de få utvalgte pasientene, samtidig som disse dyre legemidlene tar en betydelig andel av våre totale legemiddelkostnader. Verdi sier ingenting om hvor mange pasienter du kan behandle. I beredskapssammenheng er det antall pasienter som kan behandles som er viktig, fordi det er de pasientene som ikke kan behandles med medisiner på grunn av mangel som skaper de alvorlige samfunnsmessige konsekvensene i en krisesituasjon, som Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap påpekte i sin risikoanalyse av legemiddelmangel i 2018.

Arne Melchior hevder at det er feil at den vestlige verden er avhengig av blant annet India og Kina for sin legemiddelforsyning når han ser på verdien av import og eksport fra de enkelte land og regioner. Jeg kan ikke se hvordan han kan trekke den konklusjonen ut fra sitt arbeid. Skal vi kunne si noe med sikkerhet om dette, må vi grave oss inn i historien bak fremstillingen av hvert enkelt virkestoff og ferdigvarer produsert av disse råvarene. Det er det ingen som har gjort i Norge eller Europa. Jeg har bare sett spredte forsøk innen segmentet eldre generika, og det er en meget komplisert verden som det er svært vanskelig å få innsyn i.

Jeg har arbeidet med legemiddelmangel i Norge siden 2011 frem til jeg pensjonerte meg i sommer. De aller fleste tilfelle av legemiddelmangel nasjonalt og globalt som vi ser, er innen segmentet eldre generiske legemidler. Dette gjelder både for Europa og for USA. Hele den vestlige verdens fokus på ustabilitet i tilgangen til legemidler og legemiddelmangel er rettet inn mot segmentet eldre generiske legemidler. Dette er billige legemidler som leveres i store volum, og uregelmessigheter i forsyningen av enkelt legemidler vil forsvinne i det store bildet når Arne Melchior regner på verdi for hele markedet.

Covid-19-pandemien spredte seg raskt globalt, og den skapte etterspørselssjokk lokalt og regionalt over hele verden. Det var et meget begrenset utvalg av legemidler som sykehusene etterspurte til sine covid-19-pasienter. Dette var hovedsakelig eldre legemidler som hadde gått av patent for lengst og i intravenøs form. Verdien av disse legemidlene er lav sett i forhold til totalmarkedet i verden.

Metoden til Arne Melchior sier ingenting om hvilke legemidler som helsetjenesten i de ulike landene ikke fikk tilgang til fordi det ikke var noen varer å få kjøpt. Følgelig kan metoden ikke brukes til å si noe om pandemien skapte legemiddelmangel i verden. Den eneste konklusjonen han med sikkerhet kan trekke av materialet sitt er at den globale handelen med legemidler fortsatte i samme størrelsesorden som før i den første tiden etter at pandemien traff verden. Legemiddelproduksjon ble vurdert som samfunnskritisk aktivitet, og jeg er imponert over hvordan legemiddelbransjen har taklet utfordringene i en vanskelig situasjon.

Norge er nå i ferd med å bygge opp egne beredskapslagre for viktige legemidler. Vi kan ikke lagre alt, og det er viktig å anvende pengene på en god måte som gir best mulig samfunnsmessig gevinst. Det er et møysommelig arbeid hvor en må velge med omhu hvilke legemidler som skal lagres i ekstra volum. Vi må huske på at beredskapslager kun er en måte å kjøpe seg tid til å finne en løsning på den enkelte utfordringen – jeg ser ingen endelig løsning på globalt nivå som vil sikre verdens befolkning tilgang til viktige basislegemidler når de trenger dem. Økt produksjon av virkestoff og hjelpestoffer i Europa vil gjøre oss mindre sårbare dersom handelsrestriksjoner blir brukt som et politisk verktøy internasjonalt. Arbeidet med å stimulere til dette er i gang i flere land i Europa. Norge er for lite til å løse sine behov nasjonalt og må samarbeide med resten av Europa.

(Publisert i NFT nr. 6/2021 side 10.)