Christina Westerveld Haug: Farmasøyten som trives best utenfor komfortsonen

25 år etter at hun gikk ut dørene på Farmasøytisk institutt som ­ferdig utdannet farmasøyt, er det lenge siden Christina Westerveld Haug har jobbet innenfor tradisjonelle farmasi­yrker. Hun tror det skyldes at hun liker seg når situasjonen er litt spennende og utfallet er usikkert.

— Jeg synes det er morsomt å være i den fasen hvor jeg gjør noe som er litt utenfor komfortsonen min. Da er det nytt og det gir læring, og det synes jeg er interessant. Det kan gå på farmasi, men det kan gå på helt andre ting også, sier hun.

De siste fire årene har hun satset på eget konsulentselskap og eget investeringsselskap. Begge deler med en satsing på ­gründere. Flere av dem innen helse, men mange av selskapene hun ­jobber med ­driver innen helt andre sektorer, og hun har ingen spesiell satsing mot farmasøytiske selskaper.

— Det er ledelse jeg brenner for, og det jeg synes er morsomt, smiler hun.

Les også: Eventyret Farmaka

FARMASI KAN BRUKES TIL ALT. Vi møter Westerveld Haug på hennes provisoriske kontor i lokalene til Dynatec i Askim. Hun jobber med Dynatecs datterselskap Nacamed som utvikler nanopartikler av silisium til å levere legemidler. Hennes samarbeid med Nacamed er beskrivende for mye av det hun har jobbet med gjennom karrieren. Hun sitter i styret og hjelper dem med ledelse og utvikling og har ikke mye med den konkrete produksjonen å gjøre, men hun opplever at det er en fordel å ha farmasikompetansen i bunn.

— Det er veldig relevant å ha naturfags­bakgrunn, for da kan du være med på ting som det her; du kjenner både forretningsutviklingsdelen, men også faget, sier hun og viser til at hun også er styreleder for Biochos som lager økologiske plantevernmidler av kitosan.

I tillegg mener hun det er flere elementer i farmasiutdanningen som gjør farmasøyter godt forberedt til et bredere utvalg yrker enn mange kanskje tror.

— Det med kvalitet, det er noe som ­farmasøyter er veldig gode på, og du kan bruke det i alle andre sammenhenger, sier hun og legger til at systematikken hun fikk drillet inn under farmasistudiet også har ­hjulpet henne senere. Den kommer godt med når hun i et styre eller som konsulent skal forstå jussen og økonomien som spiller inn på selskapet.

Hun mener flere farmasøyter godt kan være mer bevisst hvilken kompetanse de har og ikke kun se etter stillinger og karrierer som lyser farmasøyt.

— Utdanningen du tar, er bare basis for det du skal gjøre senere. Du må ikke nødvendigvis hold deg innenfor det samme.

TILFELDIGHETER OG MÅL. Gleden av å drive en prosess og jobbe mot mål var kanskje også grunnen til at det ble farmasi på Westerveld Haug.

— At det ble farmasi, var veldig, veldig tilfeldig. Jeg var glad i naturfag, og så ville jeg ha noe hvor jeg visste hva jeg ble. Jeg ville ha et eller annet mål, sier hun.

— Men jeg har vært fornøyd med det, altså.

Mot slutten av studiene ventet hun sitt andre barn. Hun og mannen så etter muligheten til å flytte til Østfold hvor begge hadde familie, og selv om hun var i innspurten med hovedfags­eksamen og det nærmet seg termin, kastet hun seg rundt da det dukket opp en stilling som sykehusfarmasøyt i Askim. Hun husker at de ringte og ba henne til intervju omtrent da veene startet, og hun er glad de var velvillige og ansatte henne mens hun var i permisjon.

Sykehuset viste seg å være et perfekt sted for henne.

— Det var lokalsykehus den gangen, det var ganske lite, og jeg rapporterte rett til sykehus­direktøren. Så da deltok jeg i en rekke råd og utvalg på sykehuset, fordi hvis du ville noe på det sykehuset, så ble du dratt med. Ingjerd Schou var direktør, og hun var veldig flink til å dra med folk.

Den første gangen vi pakket, så sto vi til klokken to på natta og pakka. Alt gikk jo gærent.

MULTIDOSEPIONEREN. I stillingen fulgte det med tilsyn i kommunehelsetjenesten, og det var starten hennes på vei til det de fleste farmasøyter forbinder med henne: multidoser og som grunnlegger av Farmaka.

— Det prosjektet startet egentlig på sykehuset. Jeg ble veldig godt kjent med hvordan kommunehelsetjenesten fungerte og tenkte: «Å, herregud. En kan ikke bli gammel i det her. Det er jo bare tilfeldig hva folk får.» Så da kom jeg inn på multidoseområdet.

Hun begynte å jobbe med planer om ­multidose på sykehuset, men etter tre år ble sykehuset omorganisert og en del av ­Sykehuset  Østfold. Da forsvant litt av muligheten til å involvere seg i mye forskjellig, og hun ønsket å se etter noe nytt. Schou påpekte at Westerveld Haug kunne utvikle multidoseprosjektet selv, hun møtte en som ville være med på å skaffe ­investorer, og apotekeren i Askim ga henne en jobb i ­overgangen, så da var det bare å sette i gang.

Hun fikk med seg investorer og et styre, fikk leveringsavtale med Holtung, kjøpte maskiner, og sammen med to teknikere i halve stillinger startet hun med 30 pasienter i Drammen i november 1999.

— Den første gangen vi pakket, så sto vi til klokken to på natta og pakka. Alt gikk jo gærent, minnes hun.

— Og da var jeg gravid igjen. Det var det ingen som visste, og jeg torde ikke si at jeg var gravid, men etter noen måneder så måtte jeg jo det, ler hun.

Hun ansatte en farmasøyt til å ta seg av ­produksjonsoppgavene hennes, men som ­gründer, eier og leder var det ikke så lett å gjennomføre permisjon, så hun var tidlig delvis tilbake.

— Han var med noen måneder til han ble så stor at han begynte å krabbe rundt, og da kunne vi ikke ha ham der lenger. Han kunne jo ikke krabbe rundt der og spise tabletter.

— Han studerer faktisk farmasi. Jeg har ­overhodet ikke på noen som helst måte sagt at det bør han gjøre. Men siden jeg hadde ham med på jobb, så er han sikkert belastet, legger hun til med et smil.

Les også: Multidosesuksess ved ­kvinnebedrift

SUKSESSHISTORIE. Farmaka vokste fort, og våren 2000 hadde de 900 pasienter. Sett bort fra en fartshump da Lovisenberg Diakonale Sykehus, som utgjorde 25 prosent av produksjonen, bestemte seg for å pakke selv, fortsatte oppgangen og de ble fort flere ansatte.

— Det var perioder vi måtte omorganisere hvert halvår fordi organisasjonen ikke stemte lenger, sier hun som etter hvert måtte ta en avgjørelse om hva hun ville jobbe med. Hun kunne ikke jobbe med alt fra pakking og kvalitet til ledelse og HR.

— Da hadde jeg følt på det at jeg likte ledelse veldig godt. Jeg synes det var mye morsommere enn detaljarbeidet, sier hun og ansatte derfor en kvalitetssjef og har siden kun tidvis og indirekte jobbet med farmasifag.

— Det var et bevisst valg. Det er mye ­morsomt å drive med her i verden. Jeg må ikke bare drive med fag. Jeg synes det med ledelse, forretningsutvikling og salg var ­interessant, sier hun og påpeker at det er viktig at det er noen som liker å jobbe med ledelse og ikke ­undervurderer det området.

På slutten av 2004 var det behov for nye ­lokaler og store investeringer – de kjøpte fem nye pakkemaskiner. Samtidig hadde hele markedet endret seg med apotekloven. Hun bestemte seg for å selge og forklarer at det var to grunner til beslutningen.

— Da jeg drev det mer eller mindre alene, så følte jeg et enormt ansvar både for pasienter og ansatte. Da jeg solgte, så tenkte jeg at dette er noe som lever og kan gå videre uten meg. Hvis jeg får en stein i hodet nå, så er det noen som tar ansvar for å rekruttere ny leder og betale regninger og sånne ting.

— Med den nye apotekloven var vi des­s­uten helt prisgitt å være med i en kjede. Hvis vi ikke hadde vært innenfor en kjede, så kunne kjedene selv ha tenkt at dette kan vel vi starte opp også. Da hadde jo alle kundene våre vært borte fordi de var tilknyttet kjedene. Så vi hadde ikke så mye valg.

Hun solgte til Alliance Healthcare og fortsatte som daglig leder i tre år før hun ønsket noe annet.

— Nå er det på tide at jeg ser om det er noe annet jeg kan drive med her i verden, tenkte hun og fikk jobb på kjedekontoret i Boots.

Les også: Multidose: Et ungt system i utvikling

HVA ER ALTERNATIVET TIL MULTIDOSE? Etter årene i Farmaka har hun sett noen av diskusjonene rundt multidose som foregår. Hun har en viss sympati for de som har problemer i overtakelsene av anbud.

— Jeg vet jo hvor komplisert det er. Det er liksom ikke bare bare. Men så tenker jeg vel kanskje også at man kunne gjort mer for å få de overgangene til å gå smidigere, sier hun.

— Men det er det ikke sikkert de vil, da, ler hun.

De som er kritisk til multidose som teknologi, har hun liten forståelse for.

— Multidose har sine utfordringer, og det er sikkert mye som kan gjøres for å få det enda mer optimalt, men hva er alternativet liksom? Er alternativet å gjøre det sånn som det var før? Nei. Jeg tror ingen vil tilbake dit.

Hun jobbet tre år i Boots med storkunde­markedet, før hun igjen kjente på behovet for noe annet.

— Da kjente jeg på at jeg savnet det operasjonelle, det å være der det skjedde, det å gjøre alle ting, alt fra å kjøpe julegaver til ansatte til å være med i produksjonen, det å være der verdiene ble skapt. Det savnet jeg litt.

Samtidig lette Eurofins, som jobber med miljø­analyser, etter en administrerende direktør, og de kunne ikke være mer fornøyd med å få en leder som hadde naturvitenskaplig bakgrunn.

Hun tok over ledelsen for 120 ansatte spredt utover flere avdelinger i Norge og rapporterte direkte til Brussel.

I Eurofins fikk hun ikke bare nytte av sin ­oppbygde ledererfaring og farmasiutdanning, men også sin familiebakgrunn.

UNNSELIGE NORDMENN. Westerveld Haug er oppvokst på begge sider av Oslofjorden, barndommen i Asker, ungdommen i Askim, men det er farens familie som ga henne et fortrinn i Brussel.

— Han er fra Nederland og bestemte seg i ung alder for at han skulle gifte seg med en skandinavisk jente og flytte til Skandinavia, smiler hun og forklarer at han hadde begynt å lære svensk da han traff moren hennes og flyttet til Norge.

— Det at jeg har nederlandsk bakgrunn, kom godt med. Da jeg kom til Brussel, kunne jeg kommunisere ting på en måte som de forsto, sier hun.

— Den norske måten å være på er litt unnselig og litt forsiktig, mens nederlendere er mye mer rett på og sier akkurat det de tenker. Og den nederlandske familien min har hele tiden vært sånn at familien vår gjør så mye bra og vi kan masse. Du får litt selvtillit og tenker at «ja, ja, jeg kan også noe». Og det tenker jeg har vært en bra greie å ta med seg.

Hun tror det har gitt henne grunnlag for å forstå og kommunisere bedre med andre europeere. Hun trekker frem det å presentere budsjett som eksempel.

— Hvis du gjør det på den norske måten med litt mange «kanskje» og «hvis», det tror de ikke på. Da føler de det blir for veikt. Du må slå fast at dette skal vi klare.

Det med kvalitet, det er noe som ­farmasøyter er veldig gode på, og du kan bruke det i alle andre sammenhenger.

KJEMIKERE SKJØNNER IKKE KROPPEN. I Eurofins var det ledelse som gjaldt, men ­selskapets hovedvekt er på kjemiske analyser, og farmasien var alltid nyttig å ha med seg.

— Det er mye kvalitetsarbeid der også. Det er ikke fullt så strengt som GMP, men tankegangen er den samme. Jeg synes at mye av det jeg lærte som farmasøyt, fikk jeg brukt, sier hun og legger til at kvalitetsarbeid likner mye uansett bransje og viser til at en av hennes ansatte på kvalitet fortsatte til en jobb med kvalitetsarbeid i bilindustrien.

Der ble hun igjen minnet på hvilken spesiell kompetanse farmasøyter har.

— I Eurofins var det mange kjemikere. De kan kjemi, men de har veldig lite forståelse av hva den kjemien gjør i kroppen. Det var jeg litt overrasket over. Kompetansen på å forstå ­hvordan ting faktisk påvirker kroppen, den er farmasøyter godt skodd til å skjønne, mens ­kjemikere forstår ikke det på samme måte, sier hun og viser til at Eurofins jobbet mye med vann- og avløpsanalyser.

Kjemikerne er gode på å forstå de kjemiske reaksjonene, men har lite forståelse for hva det er som gjør at noen stoffer er farlig, mens andre stoffer ikke er det. Hun oppfattet det ofte som at kjemikerne antok at hvis noe ikke ble brutt ned, var det farlig og vice versa.

— Det er jo ikke nødvendigvis slik, men de skjønner ikke den dynamikken mellom biologi og kjemi. De har ikke det inne sånn som farma­søyter har.

HVER MÅNED ER EKSAMEN. Westerveld Haug trivdes med å lede Eurofins, og hun var med på et stort løft i bedriftens historie, men etter sju år var det nok.

— Når du rapporterer tallene dine til franske sjefer i sju år, så blir det slitsomt. Hver måned er en eksamen, og de skifta ledere sånn, altså. De mente at lederen var det ultimat viktigste i bedriften, og hvis det ikke funka, så var det ut. Det skjedde rundt meg hele tiden, sier hun og forklarer at da hun så at bedriften på vei mot nye utfordringer etter seks år, følte hun det ville være bedre at noen andre tok over ansvaret.

Hun gikk til ledelsen og ba om endring og endte med å lede Best Practice-arbeidet i den internasjonale miljø­divisjonen. Da var hun ofte i Brussel og reiste rundt til laber over hele Europa, men jobbet stort sett fra hjemmekontor.

— Da følte jeg litt på det der at jeg er ­veldig ekstrovert, og jeg liker å snakke med folk.
Så det å sitte så mye på hjemmekontor... jeg syntes det var tungt å dra meg i gang. ­Ekstroverte mennesker trenger å snakke for å komme i gang, sier hun og var ikke tung å be da Anja Westlye, som hadde fulgt henne fra Boots til Eurofins, foreslo å starte et konsulentselskap i 2017, og de startet Consulting West.   

HJELPE GRÜNDERE. I tillegg til konsulent­selskapet har hun sammen med en investor startet et investeringsselskap som investerer i og hjelper oppstartsselskap, ofte gjennom ­styredeltakelse. Det har blitt hovedgeskjeften hennes, og de to jobbene går mye opp i hverandre.

Dermed får hun test­et og skjerpet ledelse-, administrasjons- og ut­­vik­lingsevnene sine ­grundig, det er alltid noe nytt å lære og sette seg inn i. Hun synes det er spesielt fascinerende å hjelpe bedriftene å bygge team med folk som fungerer godt sammen.

— Det synes jeg er kjempespennende.

— Så er det jo litt sånn at gründere har masse utfordringer og masse problemer og ikke så mye midler. Så jeg har kanskje rotet meg inn i et område som ikke er så lukrativt, men det er jo morsomt, og det er masse mennesker med mye energi og positivitet.

Stort sett hjelper hun bedriftene med ledelse og utvikling, men noen ganger får hun testet sine gamle ferdigheter og har blant annet tatt et par oppdrag som QP.

— Jeg har gjort det som konsulentoppdrag noen ganger, men det er ikke det jeg synes er morsomst over lang tid.

De to konsulentgründerne har fått med seg en til, men har ingen store planer om å bygge et stort selskap.

— Vi har ikke noen ambisjon om å vokse. Dette skal være vår plattform å jobbe ut fra, kunne ha den friheten vi vil ha og ha en god hverdag. Det er en enorm frihet, sier hun.

BIRØKTER. Når konsulenten ikke hjelper oppstartsbedrifter med å komme i gang, røkter hun biene sine på et småbruk med bare Halden­vassdraget mellom seg og svenskegrensa.

— Det er bare supergøy, stråler hun.

Hun har 20 bikuber og produserte 600 kilo honning i 2020. Produksjonen deles ut i familien, selges på lokalmarked og leveres til ­Honningcentralen. Hun sitter også i Indre ­Østfold Birøkterlag, men tror ikke det blir neste selskap hun skal utvikle.

— Det er morsomt at det ruller og går, at det dekker inn seg selv, det er gøy, men jeg har ikke ambisjoner om å lage en bedrift av det, sier hun og er litt usikker på hvorfor hun er så fascinert av bier.

— Jeg har alltid synes det virket spennende. Mannen min sier at jeg snakket om det da vi traff hverandre. Jeg husker ikke det, men det er sikkert noe som har ligget der og modnet seg.

Samtidig er det en tydelig kobling til ­farmasien. Voks og honning brukes i forskjellige farmasøytiske produkter, og det er en interessant kjemisk og biologisk dynamikk i honningproduksjon.

Hun begynte med birøkting samtidig som yngste sønn begynte å studere, og de tok over det da falleferdige småbruket hun hadde arvet ti år tidligere.

— Så på fritiden ellers har vi de siste par årene restaurert gården. Det var en gård som sto til nedfalls, og i mange år lurte vi på hva vi skulle gjøre med den. Vi kunne virkelig valgt å la den gå tilbake til naturen, men så valgte vi å flytte dit og bygge opp, sier hun og ­forklarer at selv om mannen hennes tidvis kan få noia av alle prosjektene hennes, så er han ­tømrer og prosjektleder i et entreprenørfirma, så ­hjemmeprosjektet tok han på strak arm.

— Han har hatt stålkontroll hele veien. Det som har vært bra med det prosjektet, er at når barna har blitt store og flyttet ut, så har vi hatt et prosjekt som har vært vårt som vi begge har vært gira på.

IKKE FARLIG Å TA SJANSER. Etter å ha pratet en stund inviterer Westerveld Haug oss med for å se på de provisoriske lokalene til Nacamed i tre kontainere på tomta til Dynatec. Der møter hun professor ved Farmasøytisk institutt, Jo ­Klaveness, som er nysgjerrig på det bedriften driver med og stipendiat Marie Johnsen som skal inn i en stipendiatstilling i forbindelse med et prosjekt de har fått midler til fra ­Forskningsrådet. Nacameds store fortrinn er teknologien som er selvutviklet, og vi må være forsiktig når vi tar bilder, men vi får være med når hun viser frem reaktoren som lager silisiumet.

Etter noen bilder, mens vi gjør oss klare til å streve oss gjennom det iskalde ­vinter­regnet i Østfold, avslutter hun med å oppfordre ­farmasøyter til å være klar over all kompetansen de har og kanskje være litt mer risikovillig enn det som personlighet tilsier og farmasistudiet innprenter.

— Hvis ingen dør, hvor farlig er det da? Hvis jeg skal holde et foredrag, hvor gærent kan det egentlig gå? Blir jeg drept? Nei. Kan jeg drite meg ut? Ja, det kan jeg, men er det farlig? Nei, slår hun fast og sier det var slik hun tenkte da hun startet Farmaka og ble spurt om hun virkelig ville si opp en fast jobb og ta den risikoen. Det var ikke sikkert at det ville fungere, men var det så farlig?

— Jeg er jo farmasøyt. Jeg får en jobb.

(Publisert i NFT nr. 2/2021 side 40-44)