Oslo kommune har siden 2019 hatt to farmasøyter ansatt i Sykehjemsetaten. De to farmasøytene har en finger med i alt som omhandler legemidler i etaten med dens 40 institusjoner, rundt 4000 beboere og pasienter og cirka 10 000 ansatte.

— Det er veldig ålreit å være to som snakker samme språk, smiler Julie Wendelbo som har vært ansatt i kommunen siden årsskiftet 2014/2015, men kom til administrasjonen i Sykehjemsetaten i 2019.

Wendelbo var i permisjon da hun ble overført til Sykehjemsetaten, og Elin Trapnes vikarierte. Da Wendelbo kom tilbake, klarte daværende leder og farmasøyt Anne-Kristin Bjerga Bjåen å opprette en farmasøytstilling til.

— Så da kunne jeg fortsette, og da ble vi to. Og det er vi jo veldig glade for, smiler Trapnes.

LES OGSÅ: Bydelene er oppfordret til å ha farmasøyt, men får ikke midler

Det er legemidler i alt

Wendelbo og Trapnes har fordelt langtidshjemmene og helsehusene mellom seg, men jobber mye sammen. Når NFT treffer dem i kantinen i etatens store murbygning midt i sentrum, er det tydelig at de har innarbeidet et solid samarbeid. De er engasjert med når den andre snakker, og til tider avslutter de hverandres setninger.

— Der jeg liksom før var veldig legemiddelfokusert, og jeg er det fortsatt – det er jo det jeg jobber med, men her får du det satt i et annet perspektiv, sier Trapnes som kom fra klinisk farmasi på sykehus.

— Julie har opplevd det mye før enn meg her i kommunen, at legemidler er en del av veldig mye som det jobbes med her: Det er palliasjonsplaner, demensplaner ...

— Velferdsteknologi, fletter Wendelbo inn.

— Ja. Det er folk som jobber med alle mulige pleie- og omsorgsoppgaver. Det er veldig spennende og veldig tverrfaglig: Det synes jeg har vært veldig spennende og givende med å jobbe her, fortsetter Trapnes som legger til at hun også synes pasientpopulasjonen er interessant.

— Det som er litt spennende med vår gruppe er jo at det er en utrolig svær gruppe, kompleks gruppe, spennende gruppe, og veldig mange vurderinger rundt legemidler. Pluss at det kommer mer og mer avanserte legemiddelbehandlinger inn på institusjonene.

Wendelbo stemmer i.

— Og så synes jeg det er kjempegøy å jobbe tverrfaglig, og det er så mange forskjellige folk her: Samfunnsvitere, jurister, leger, sykepleiere, ernæringsfysiologer, sosiologer, økonomer, informatikere, HR-folk. Det er en stor organisasjon. Det er annerledes enn å jobbe bare i et farmasøytisk miljø hvor alle er ganske like og tenker ganske likt. Her blir du jo utfordret en god del på ditt tankesett, sier hun.

Jobber mest på systemnivå, men også pasientnært

De to farmasøytene har gjennom årene i stor grad selv fylt stillingene sine med innhold, og de er involvert i det meste som har med legemidler å gjøre i etaten på alle nivåer.

— Vi drar ut på institusjonene, sykehjemmene, til de som etterspør bistand, forklarer Wendelbo.

Ute i institusjonene handler det mye om å gi råd om hvordan løse forskjellige problemstillinger knyttet til legemidler og hvordan de skal implementere legemiddelrutiner.

— Innimellom er det også litt pasientnært arbeid, men vi jobber ikke klinisk satt i et system, det gjør vi ikke.

— Men jeg tenker at det er litt viktig at vi en gang iblant er litt mer der ute, for ellers blir vi sånne kontorrotter som blir fjernere og fjernere fra og mister følelsen for hvem pasienten er og hvilke problemstillinger pasienter og helsepersonell står oppi, supplerer Trapnes.

En stor del av jobben deres foregår på systemnivå med resten av staben i Sykehjemsetaten.

— Her er det folk fra mange forskjellige bakgrunner, og det er mange prosjekter på gang, så vi blir involvert når det er behov i arbeid med andre team og prosjekter her i huset, forklarer Wendelbo.

Stabsarbeidet kan innebære alt som kan ha med legemidler å gjøre i hele etaten, fra beredskap og anbud til digitalisering og utarbeiding av rutiner.

— I siste instans er det også en bistand til de der ute. Vi prøver å legge til rette for at de skal kunne jobbe på best mulig måte, legger hun til.

LES OGSÅ: Alna bydel angrer ikke på farmasøytkutt

Avgjørende med farmasøytisk kompetanse

Noe som har foregått i Sykehjemsetaten i det siste, som kanskje ikke umiddelbart ser ut til å innebære legemidler, er innføringen av digitalt tilsyn på noen av langtidsinstitusjonene. Målet er å gjøre det mer ressursbesparende og effektivt. Samtidig fører det til at nattpleierne ikke behøver å gå inn om natten og risikere å vekke beboerne for å sjekke at alt er bra. Men også da vil legemiddelbruken kunne påvirkes.

— Søvn er jo en stor utfordring hos oss, blant annet på grunn av at mange har demenssykdom. Da er en av hypotesene i prosjektet at kanskje bruken av sovemedisiner eller beroligende midler går ned, og det kan det være interessant å undersøke, sier Wendelbo.

— Så du blir på en måte involvert i mange forskjellige ting.

Noe annet de jobber mye med for tiden, er å tilgjengeliggjøre data for institusjonene for å kunne ta mer datadrevne beslutninger. Akkurat nå har de sammen med datautvikler, utarbeidet en rapport om innkjøpsdata på legemidler for institusjonene.

— Det er det å sikre at de som sitter i sine institusjoner skal få i fleisen hvordan det ser ut hos dem: Hvor mye legemidler bruker vi? Hva bruker vi? Bruker vi mye av det som vi ikke burde brukt? Og for så vidt også kostnader, men det er mest på kvalitetsområdet vi ser, sier Trapnes.

—  Det viser seg jo at det er ganske komplekse data, og det er en av grunnene til at det blir viktig å ha folk med farmasøytisk kompetanse for å koble sammen og kvalitetssikre data, legger hun til.

 
Det er litt viktig at vi en gang iblant er litt mer der ute, for ellers blir vi sånne kontorrotter som blir fjernere og fjernere fra og mister følelsen for hvem pasienten er og hvilke problemstillinger pasienter og helsepersonell står oppi.

Elin Trapnes

 

Sykehjemsetaten har flere satsinger for å digitalisere legemiddelhåndteringen hvor de to farmasøytene mener det er avgjørende med farmasøytisk kompetanse for å kvalitetssikre de digitale prosessene.

— Kommunene ligger langt bak sykehusene på digital legemiddelhåndtering, sier Wendelbo som forklarer at legemiddelhåndteringen i kommunen består av mange manuelle prosesser på papir, og det er ingen digital beslutningsstøtte.

— Ved å digitalisere og gjøre flere prosesser elektroniske og sømløse kan man oppnå gevinster; økt sikkerhet, men også tidsbesparelse for helsepersonellet vårt. Det er rom for at man gjør en del feil fordi systemene ikke er så gode som de kunne vært, og de bruker veldig mye tid på legemiddelhåndtering, både utdeling og istandgjøring og det administrative som foregår på medisinrommene.

Farmasøyter sikrer strammere legemiddelrutiner

— Hvordan har legemiddelsituasjonen endret seg i Sykehjemsetaten etter at dere kom?

— Det fantes sentrale legemiddelprosedyrer da vi kom, og det hadde de hatt i mange år, understreker Wendelbo.

— Men der har vi gjort veldig mye.

— Ja. Det var rutiner. Det har blitt noen flere, men ikke så fryktelig mange flere. Vi har kanskje vært litt mer spesifikke sånn at det det har blitt tydeligere hvordan og hvem som skal utføre de ulike oppgavene, tilføyer Trapnes.

— De har nok blitt en god del bedre og litt strammere. Rutinene har blitt mer levende og oppdatert etter mye involvering av de som jobber ute i institusjonene, mener Wendelbo.

— Den største hovedforskjellen nå er at de har noen som holder i legemiddelfeltet og følger opp og reviderer rutiner når det er behov for det. Institusjonene har noen å snakke med om legemiddelhåndtering og legemiddelbruk.

 
Det er en stor organisasjon. Det er annerledes enn å jobbe bare i et farmasøytisk miljø hvor alle er ganske like og tenker ganske likt. Her blir du jo utfordret en god del på ditt tankesett.

Julie Wendelbo

 

Farmasøytene tror det viktigste de bidrar med er at de kan jobbe med legemiddelfeltet kontinuerlig i stedet for at det blir gjort i en sjau innimellom. De holder en gående dialog med institusjonene og kan justere og revidere fortløpende. I tillegg har andre helsepersonell noen med legemiddelkompetanse, som også kjenner systemet og institusjonen, tilgjengelig for å snakke om legemiddelbruk og legemiddelhåndtering når de trenger det.

— Vi får tilbakemeldinger på at de setter pris på det. De kan være uenig selvfølgelig, men de setter pris på det, og jeg opplever også at vi kan være en støtte for dem, og at det er en trygghet i å ha sin farmasøyt som de kjenner og som de vet kjenner sitt system, sier Trapnes.

Les også om farmasøytpioneren i Oslo øs Maria Simmack.

Viktigere og viktigere med farmasøyter i kommunene

At det er plass til flere farmasøyter på flere områder i kommunene, er de to ikke i tvil om.

— Det blir viktigere og viktigere med farmasøyter i kommunen fordi det er veldig mange eldre med veldig komplekse sykdomsbilder, så det er veldig mye legemidler, poengterer Trapnes.

skilt Oslo kommune Sykehjemsetaten

Effekten av økt antall farmasøyter på sykehusene vil forhåpentlig sakte, men sikkert dryppe ut i kommunene, men de er redd det vil ta lang tid og ikke være tilstrekkelig. Ikke minst burde helsehusene hatt farmasøyt. Pasientene som kommer dit fra sykehusene, har ofte kompliserte behandlinger og skal som regel sendes hjem etterpå. Dermed er det mange overføringer hvor det kan bli feil i legemiddellister. Det er fastlegene som har hovedansvar for koordinering av innbyggernes legemiddelbehandling og legemiddelgjennomgang, men det er ingen rutine for å koble dem på, og det er ikke alltid fastlegen blir kjent med egne pasienters sykehusbesøk før lenge etterpå.

— Jeg tenker at vi kunne hatt en veldig viktig rolle i et tverrfaglig team i å benytte den tiden på helsehuset til å gjøre en skikkelig gjennomgang, lage planer og kommunisere med fastlege og de andre behandlerne for å bli enig om hva man skal gjøre, sier Trapnes.

Pasientene er ofte på helsehuset i tre uker, og det åpner også for at de kan observere konsekvensene av endringene i legemidlene over litt tid.

Vil gi legen godt utgangspunkt for legemiddelgjennomgang

Langtidshjemmene har litt andre beboere og problemstillinger, men også der er de overbevist om at flere farmasøyter vil være nyttig; først og fremst for å øke tverrfagligheten og derved øke kvaliteten på legemiddelgjennomgangene. Det er krav om legemiddelgjennomgang i forskriftene, og farmasøyt anbefales, men det er forbedringspotensial, og Oslo kommune jobber med rutinene for legemiddelgjennomgang.

— Vi jobber med forbedring av rutinene for å sikre at legen får et best mulig beslutningsgrunnlag når den tverrfaglige legemiddelgjennomgangen skal foregå, opplyser Wendelbo.

 
Kommunene ligger langt bak sykehusene på digital legemiddelhåndtering.

Julie Wendelbo

 

Sykehjemmene gjør en hel del målinger og registreringer av beboerne. Mange av disse, som kartlegging av ernæringsstatus og fallrisiko, kan være viktig for å vurdere legemiddelbehandling. I tillegg er rutiner for dokumentasjon av for eksempel effekt og bivirkninger viktig, slik at den er tilgjengelig for gjennomgangen. Samtidig sikrer rutinene også at informasjonen som legen får fra annet helsepersonell, er strukturert og relevant.

— Mitt inntrykk er at alle, også legene våre, gjerne vil gjennomføre legemiddelgjennomgangen tverrfaglig. Det fordrer at det foreligger god dokumentasjon i journal og at de som kjenner beboeren er med på vurderingene. Hvis dokumentasjon mangler, eller det har vært en periode med vikarer eller medarbeidere som ikke kjenner beboeren godt nok, kan det være utfordrende, og det ender kanskje opp med at legene gjør vurderingen alene fordi de ikke får den beslutningsstøtten de egentlig trenger.

Viktig å sette kommunene på legemiddelkartet

De to farmasøytene har tett kontakt med resten av landets kommunefarmasøyter gjennom kommunefarmasøytnettverk hvor de utveksler erfaringer og tar opp felles utfordringer og spørsmål.

Det og at de jobber på systemnivå i Norges største kommune, gjør at de to oslofarmasøytene føler et visst ansvar for å representere kommunene når legemidler skal diskuteres nasjonalt.

— Vi har vært aktive på høringer, og det har vi syntes er litt viktig fordi kommunene er jo de som har mest pasienter eller legemiddelbrukere til enhver tid. Så høringer som angår legemidler har vi prøvd å bevisst være med på, for vi synes at det kommer for lite innspill fra kommunene i forhold til fra spesialisthelsetjenesten, forklarer Trapnes.

— Det å sette kommunenes behov på legemiddelsiden litt på kartet, det tenker vi er veldig viktig, tilføyer Wendelbo.

De opplever også at myndigheter og politikere er interessert i det de kommer med, og har blitt kontaktet når det arbeides med legemiddelbruk i Kommune-Norge.

— Jeg opplever at også myndighetene ser at det er behov for å vite mer om hva kommunenes behov er, konstaterer Trapnes.

(Publisert i NFT nr. 5/2024 side 26-28)