Priorinne Merete

I 316 kilometer i timen er det en kort togtur fra vår i Paris til sommer i Dax, en by 70 mil sørover – kort vei fra Pyreneene i sør og Atlanterhavet i vest.   

Vi går gjennom den lille byen full av fordums ­staselige spahoteller med reklamer for termiske bad som fremdeles trekker folk til byen. Fransk helsevesen gir opphold i kurbad på blå resept, og byen er vanligvis full av kur-turister, populært kalt kurister, mange ­spaserende rundt i handlegatene ikledd badekåpe. Fremdeles er det koronastille, men kuristene har begynt å komme tilbake.

Etter en halv time kommer vi til et av Frankrikes ­største nonneklostre i dominikanerordenen, Monastère Saint Dominique.

Vi møter en blid eldre nonne som har ansvaret for butikken og gjesteavdelingen for dagen. Med et stort smil opplyser hun at priorinnen, søsteren som er valgt av de andre søstrene til å lede klosteret, kommer straks.

Noen minutter senere kommer en søster tidlig i 60-årene, men med et vesen, steg og blidt ansikt som trekker av et godt tiår.

— Bienvenue! Nei. Unnskyld. Velkommen! sier Merete Ruud-Christensen.

Marie Curie var forbildet

Merete Ruud-Christensen er født i Asmara, da Etiopia, nå Eritrea. Faren var ingeniør på et kaianlegg for Haile Selassie, men de reiste til Norge kort tid etter, og det eneste forholdet hun har til det, er at hun alltid må fylle det inn i forskjellige papirer.

Oppveksten foregikk på Kolbotn, og fra hun var ganske liten var det én ting som sto i hodet på henne.

— Jeg var veldig glad i kjemi. Jeg syntes bare det var kjempeinteressant. Jeg hadde kjemisett og sånne ting, forteller hun.

— Jeg hadde Madame Curie som stort forbilde.

Da hun skulle studere, vurderte hun kjemiingeniør i Trondheim, men det ble farmasi i Oslo, og i 1983 var hun ferdig cand.pharm.

— Det angret jeg aldri på, sier hun som fremdeles brente for kjemien og gikk rett fra studiene til en stilling som vit.ass. og doktorgradsarbeid.

Mens jeg ­studerte var kjemien for meg mye mer ­viktig. Da jeg kom borti den ­katolske kirke, ble troen min mye viktigere enn den hadde vært. Derfor kom hele den faglige siden, kjemien og ­farmasien, i annen rekke.

Troen skjøv vekk kjemien

Søster Merete har alltid vært litt mer troende enn gjennomsnittsnordmannen, gikk i kirken og var aktiv i kristne studentlag. Foreldrene var ikke aktive kristne, men hun tilbrakte mange somre hos farens familie på Sørlandet og tror det vekket troen. Mot slutten av studiene ble hun nysgjerrig på katolisismen. Hun leste mer og mer om det, og en dag bestemte hun seg for å gå på katolsk messe for å se hvordan det var. Hun satte seg ned med telefonkatalogen og en kartbok.

— Da bodde jeg på Tåsen/Nordberg og fant ut at det var enklest å gå til St. Dominikus kirke, og så gikk jeg dit. Dit var det faktisk flere farmasøyter som gikk, så da kjente jeg noen. Det var litt rart, smiler hun.

I en periode forsket hun på kjemi i arbeidstiden, doktorgraden var i farmasøytisk kjemi, og på fritiden leste hun om katolisismen.

— Mens jeg studerte var kjemien for meg mye mer viktig. Da jeg kom borti den katolske kirke, ble troen min mye viktigere enn den hadde vært, og da ble det en konkurranse på en måte. På et tidspunkt så ble ikke kjemi så interessant lenger, ikke sant. Troen min ble plutselig mye viktigere. Derfor kom hele den faglige siden, kjemien og farmasien, i annen rekke.

I kloster fra 1991

I 1986 ble hun tatt opp i den katolske kirke.

— Men da hadde jeg ikke noen tanke om å gå i kloster, altså. Absolutt ikke.

Etter hvert tok troen enda mer plass. Hun følte seg trukket mot klosterlivet og fant ut at hun måtte prøve. Etter å ha snakket med en søster på Katarinahjemmet i Oslo ble hun sterkt anbefalt å gjøre seg ferdig med det hun hadde påbegynt før hun gikk i kloster.

— Så da fikk jeg opp farten på doktorgradsarbeidet og disputerte i 1989, minnes hun.

Sommeren 1990 var hun noen uker i Lunden kloster i Oslo på prøve. Deretter søkte hun raskt om å bli tatt inn. Søstrene stemte ja, og i 1991 trådte hun inn i klosteret, og har levd innenfor klosterets vegger siden.

— Det var en veldig stor overgang. Jeg kan ikke si noe annet. I livet utenfor er det bevegelse hele tiden; du bor et sted, du har venner der, du går på jobb, du går i kirken. Du liksom flytter på deg over mange ­steder. Plutselig skal du være på samme sted, og alt skjer rundt deg der du er. Det er en veldig stor overgang.

— Savnet du livet utenfor?

— Det er ikke bare positivt. Det er en overgang som ikke nødvendigvis er enkel alltid, men det ­handler om: Hva ønsker man egentlig? sier hun og forteller om roen ved et enkelt liv med bønn, stillhet, meditasjon og tjeneste til kirken.

— Men det er kanskje ikke noe folk forstår.

Norske myndigheter strengere enn kirken

I utgangspunktet forlater ikke nonnene klostre, men noe må de ut for å gjøre, og noe kan de gjøre utenfor. De siste årene av morens liv var Merete noen lengre turer til Norge for å være hos henne. Hun smiler og legger til at det ble vanskeligere under korona.

— Norske myndigheter var strengere enn kirk­e­loven, altså.

Hun forteller at det opplevdes som en stor overgang første gangen hun var utenfor klostret over litt tid, men hun vennet seg fort til det vanlige livet, og det virker som hun satte litt pris på ferien fra klosteret.

— Du har ikke blitt fristet til å bli ute?

— Nei. Etter en stund så lengter jeg tilbake til ­klosteret. En stund så er det greit, men bare en periode.

Les også: Korona i klosteret

Fremdeles nysgjerrig på farmasi

— Savner du farmasien?

— Nei, nå er det så lenge siden. Men det er klart, jeg har vært farmasøyt, og det sitter i ennå. Jeg har et ekstra øre når jeg hører om folk som jobber i ­farmasien i Frankrike, sier hun.

I 2004 fikk hun nytte av sine gamle kunster. Lunden kloster begynte å produsere en salve, og hun sørget for at alt gikk etter alle forskrifter. Hun husker det var gøy å bruke kunnskapen hun hadde og sette seg inn i kjemien og regelverk igjen.

— Men nå er det lenge siden det også, legger hun til og forteller samtidig at en av de lokale apotekerne i Dax ville ansette henne da han trengte hjelp.

— Det var halvveis blanding av spøk og alvor, ­tenker jeg, ler hun.

Dagen etter har vi en intervjuavtale med den samme apotekeren, og søster Merete blir med som tolk. Der pipler engasjementet og interessen for ­farmasi og apotek tydelige frem. Til tider sitter ­journalisten som et spørsmålstegn og hører på en engasjert søster Merete spørre ut apotekeren om apotek­politikken i Frankrike, med noen korte ­forklaringer og ett og annet entusiastisk utbrudd.

— Dette må jo være veldig interessant for norske farmasøyter å lese om!

Les også: En formidabel endring av farmasiprofesjonen er i gang

Går noen ganger rundt i byen som en vanlig kvinne

Ute i byen på vei til apoteket har søster Merete på seg en lys Fjällräven-jakke som nesten går i ett med nonnedrakten eller ordensdrakten som den også ­kalles. Beskjedent plantet på brystet har hun en pins med et lite norsk flagg side om side med en lik pins med fransk flagg. Etter 20 år, mest innenfor ­kloster­murene, føler hun en viss tilhørighet til byen, som hun ­erkjenner ikke er blant de mest spennende. Hun synes den har sine fine sider, spesielt ved elven Adour, som er Frankrikes femte største, ukjent for de fleste, men som alle ved elven legger stor vekt på at ikke er en elv (rivière), men en flod (fleuve). ­Byboerne er vant med ­klosteret, men mange kikker opp når ­nonnen går forbi. På veien møter vi et strengt oppbud av lokalt politi. Når Merete spør hva som skjer, får hun en høflig og grundig ­forklaring av en tungt bevæpnet politimann som nok bryskt hadde vist de fleste andre videre.

— Jeg tror nok det er en viss respekt, ja, men det er vanskelig for meg å bedømme, sier hun.

Hun har nesten alltid på seg ordensdrakten utenfor klosteret, men når hun har vært hjemme hos familien i Norge, har hun ofte gått i sivil.

Etter å ha trådt inn i kloster, gjenstår et par ­etapper før man er nonne for godt. I ett års tid er man ­postulant, går i vanlige klær, men lever stort sett som de andre søstrene. Så ber man om å bli novise og får ­nonnedrakten, dog med hvitt slør. Etter to år avlegger man sine første løfter, som gjelder for tre år. De kan deretter fornyes årlig, men helst ikke i det uendelige. Til slutt avgir nonnen sine evige løfter.

— Jeg avga de evige løftene mine i syv-og-nitti. Nittisyv, sier Merete og rister leende på hodet.

— Min søster korrigerer meg når jeg sier sånt som syv-og-nitti. Hun sier: «Det sier man ikke lenger».

Les også: Frankrike – et annerledes apotekland

Bare tull at språket kommer av seg selv

Da hun kom til Dax i 2000, skulle Merete bare være en periode. Hun kom tilbake til Lunden i 2004, men begynte fort å lengte tilbake til Frankrike.

— Så ba jeg selv om å få komme hit og har vært her siden 2005.

Etter over 20 år i Frankrike snakker hun fransk nærmest som en innfødt, men det kom ikke av seg selv. Hun kunne litt etter å ha hatt det på gymnaset og fått litt opplæring av en fransk søster mens hun var i Lunden. Lunden kloster er en del av en fransk føderasjon av dominikanerklostre, og hun ønsket å lære mer. Det var en av grunnene til at hun dro til Dax i første omgang.

— Det er greit å kunne lese og vite hva ting dreier seg om.

I Frankrike ble hun kurset, og tilstår at hun trodde språket skulle komme av seg selv når hun var i landet.

— Det var bare tull, sier hun og minner om at hun var 40 år gammel da hun kom.

— Da tar det mye mer tid, og uttalen vil jo aldri bli ordentlig riktig, legger hun til og forklarer litt oppgitt at franskmenn ikke er særlig forståelsesfulle når det kommer til språk.

— Der er de ikke nådige, altså. De kan ikke skjønne at du ikke kan si det som det skal sies: «Articulez!» I begynnelsen var jeg veldig glad i fransk, men på et tidspunkt fikk jeg et litt anstrengt forhold til språket. Det var en periode at jeg sa minst mulig, for da ble det i hvert fall ikke feil.

Til slutt ble fransken bedre, og hun ble mer avslappet.

  — Min fransk blir aldri perfekt. Jeg snakker feil, og det er sånn. Jeg orker ikke jobbe mer med det. På et tidspunkt må du bare kunne slappe av og snakke. Jeg pleier å si at «mon français est personnalisé», det er mitt uttrykk, smiler hun.

I livet utenfor er det bevegelse hele tiden; du bor et sted, du har venner der, du går på jobb, du går i ­kirken. Du ­liksom flytter på deg over mange steder. Plutselig skal du være på samme sted, og alt skjer rundt deg der du er. Det er en veldig stor overgang.

Fast rytme i klosteret

Dagene i klosteret har en fast rytme, og alle skal tilstrebe å leve etter den, men det er mulig å få dispensasjon.

Klokken 06.00 ringer kirkeklokken.

— Du kan stå opp før, smiler Merete.

Da er det frokost, stille bønn eller bibellesning.

— Den tiden på dagen er forbeholdt det. Du vil ikke bli forstyrret. Det skal være stillhet.

07.30 er det tid for laudes (morgenbønn), den første av de såkalte tidebønnene, som de har til faste tider gjennom dagen i klosterets kapell.

Den går mer eller mindre rett over i messe med nattverdsgudstjeneste klokken 08.00. Da kommer det en prest som holder gudstjenesten, og folk fra den lokale menigheten deltar.

— Til messen så er det alltid mange utenfra. Om søndager er kirken full.

Etter messen, cirka 08.45, frem til 12.00 er det tid for arbeid. De jobber i sykeavdelingen, kjøkkenet, hagen og åkeren og vaskeriet. Andre gjør mer generelt ­husarbeid, innkjøp og forskjellig administrativt arbeid. I tillegg lager klosteret alterbrød som de selger til mange klostre rundt i Frankrike og til Lunden kloster.

12.00 er det tid for en kort middagsbønn.

12.15 er det middag. Det serveres enkel mat, men vi er i Frankrike, og det er tre retter, ost og vin. ­Middagen spises i stillhet, mens en av søstrene leser fra en avis eller bok.

Etter middag er det tid de kan bruke som de vil, men i stillhet, mange tar en hvil.

— La sieste. C’est important, slår hun fast.

14.30 er det igjen tid for arbeid.

17.30 er det ny tidebønn, vesper (kveldsbønn).

Etter vesper er det en time med bønn, stillhet og bibellesning.

19.00 er det aftensmat, som stort sett foregår på samme måte som middagen, men er litt mer kortvarig.

Klokken 20.00 er det felles rekreasjon. Da møtes alle og prater. Det kan også være at noen har temaer de vil ta opp, mens andre sitter og lytter og strikker.

20.30 er dagens siste tidebønn, kompletorium, før alle går hver til sitt og ganske snart til sengs.

— Da kan jeg gjøre hva jeg vil for så vidt, så lenge jeg ikke bråker, sier hun med et smil.

Livlig klostersladder i gjesteavdelingen

NFT får overvære et kompletorium, og det er en ­høytidelig avslutning på dagen å høre sitarspill og søstrene synge i det mellomstore hvite kapellet med buet tak. Vi blir innlosjert på gjesteavdelingen i et lite, koselig rom i andre etasje med utsikt mot nabokirken. Dagen etter treffer vi de andre gjestene. En søster fra et annet kloster som er et år i Dax og deltar på livet i klostret, men bor på gjesteavdelingen, og en nonne og en munk i sivil som er på tre ukers kurbad. Tre timer om dagen er de på kur, ellers overværer de noen av tidebønnene, hviler og driver med sitt. I gjeste­avdelingen er det andre regler under måltidene, praten går og latteren sitter løst, både hos gjestene og ­søstrene som er innom for å servere eller ordne noe. Spesielt er munken, en god og rund mann i seks­tiårene med runde briller og blank isse, som bare blir omtalt som «le frère», glad i å prate og ikke minst glad i å komme med noen små spark mot andre ­klostre. Han forteller livlig om et kloster i Frankrike som produserer kjeks som er så tørre at alle kaller dem støvkjeks.

— C’est tellement, tellement pas bon, sier han med et stort skøyeraktig smil til enige nikk og smil fra de andre i rommet.

Nesten selvforsynt

Etter frokost viser Merete oss rundt i klosteret. Med priorinnen som omviser er vi heldige og får se deler av klosteret som er stengt for de fleste. Bak selve ­klosteret er det spor etter større gårdsdrift enn det er nå. ­Hønsehuset er det eneste som fremdeles er i bruk. Forbi gårdsplassen er det en liten kirkegård – ­nonnene skal kunne være i klosteret resten av livet, og på turen er vi også innom klosterets eget sykehjem, en stor grønnsakåker og flere frukttrær. De er ikke helt ­selvforsynt, men dekker mye av behovet for ­grønn­saker året gjennom, og de selger det som blir til overs. De har en rekke grønnsaker fra poteter til gresskar og fiken, plommer, epler, fersken, kiwi og vinranker.

— Lager dere vin?

— Nei, det er bare spisedruer. Men det er en søster som lager nøttevin, forteller Merete.

— Det er sunt også. Det sier i hvert fall hun, ler hun.

Vi går inn i klosterhagen som er en stor, frodig firkant omsluttet av selve klosterbygningen. Der er det et lite klokketårn, en dam med fisk, en palme og mange blomster, men de siste dagene i mars er det bare liljekonvallene og rosene som har begynt å kikke frem.

— Det er nokså beskjedent i forhold til hvordan det blir. Det blir mye penere om en måneds tid, opplyser Merete.

Videre langs klostergangen går vi forbi biblioteket, spisesalen, taleværelset – hvor nonnene kan ta imot gjester, kapittelet – et rom med stoler langs veggene og en stor bibel på et stativ i midten – hvor søstrene møtes når det skal tas viktige avgjørelser, bakeriet hvor de lager alterbrødet, og plutselig er vi tilbake i gjesteavdelingen.

Det er ikke bare bare å styre tredve franskmenn.

Fikk ikke sove

Søstrene i klosteret velger priorinne for tre år om ­gangen, og Merete ble priorinne for første gang i 2008 etter å ha vært visepriorinne i ett år. Det gir et ansvar for 24 nonner i alder fra 30 til 100 i tillegg til ­arbeids­giveransvar for åtte ansatte pluss alt det ­administrative med å drive et kloster.

— Første gang jeg ble det, så hadde jeg absolutt ikke noe ønske om å bli det. Plutselig gikk det opp for meg at det ble meg. Det var et sjokk, altså. Da sov jeg ikke godt den første gangen jeg hadde den tanken, sier hun som også var overrasket over at de valgte en utlending.

— Jeg tenkte at bare det at jeg var norsk, måtte være noe negativt, sier hun som syntes det var ­vanskelig i begynnelsen.

— Det er ikke bare bare å styre tredve franskmenn, ler hun.

Hun var priorinne til 2011. I 2015 ble hun enda mer overraskende valgt til priorinne i et kloster tilhørende samme konføderasjon i Langeac, 60 mil østover og opp i det store fjellmassivet midt i landet.

Hun satte pris på tilliten og hadde tre berikende år i Langeac før hun returnerte til Dax og igjen ble priorinne i 2020.

Priorinnen følger samme timeplan som de andre, men må holde litt mer øye med helheten og har en del administrative oppgaver og mer kommunikasjon med utenverdenen. Mens vi er der, er det utskifting av klosterets telefonsystem med tilhørende akut­telefon til sykeavdelingen og brannvarslingsanlegg som gir henne hodebry. Hun har også et stort ansvar for ­søstrenes ve og vel.

— Hvis søstrene har noe de vil spørre om, så ­kommer de til priorinnen, og det er om alt. Hvis du for eksempel er leder av et apotek, så er det stort sett det som har med apoteket å gjøre, ikke fritiden deres. Det er liksom ikke en total institusjon. Du bor ikke på jobben.

Nå er hun trygg i posisjonen og synes det er en fin oppgave.

— Det vil ofte gi mindre tid til studier og sånne ting, og du vet liksom ikke helt hva dagen kan bringe, men jeg synes det er mange fordeler ved å være priorinne, som at det er så variert, sier hun.

Norske farmasøyter er hjertelig velkommen

Kvelden vi skal dra, må priorinnen skulke aftensmaten for å hente en søster på toget. Hun skysser oss samtidig til togstasjonen i klosterets lille bil, og et koselig og interessant besøk får en passende avslutning når nonnen følger oss helt til toget.

Klosterets gjesteavdeling er åpent for flere enn ­munker, nonner, familie, venner og andre gjester. Merete understreker dog at de ønsker å ha oversikt over hvem de tar imot.

— Men du må skrive at hvis noen farmasøyter fra Norge vil komme på besøk, så er de hjertelig ­velkommen. Det hadde vært veldig hyggelig om noen av leserne kommer på besøk, sier hun.

Og hvis noen vil ha en rolig ferie med kurbad, stillhet og hyggelige måltider sør i Frankrike, kan NFT varmt og ubetinget anbefale et besøk på klosteret.

(Publisert i NFT nr. 4/2022 side 10-16)