Tekst: Jan Karlsen, professor, Avdeling for farmasi, Farmasøytisk institutt, Universitetet i Oslo

Standardisering av legemidler
Fra Galenos og frem til ca. 900 e.Kr. var beskrivelsen av legemidler stort sett en oppramsing av formler uten noen systematisk gjennomgang av virkninger og bruk. I ca. 900 e.Kr. ble den medisinske skole i Salerno etablert og medisinsk kunnskap fra jødisk, arabisk og europeisk tradisjon samlet og systematisert. Drivkraften bak dette var kongeriket Napoli-Sicilia med normannisk, senere tysk, herredømme. I 1230 bestemte keiser Fredrik II Hohenstaufen at apotekerne skulle lisensieres på lik linje med legene – dvs. at den som skulle tilberede legemidler måtte underkaste seg en eksamen, forplikte seg til å bruke bestemte forskrifter ved tilberedning av legemidler, bruke simplicia av en bestemt kvalitet og ikke anvende falske droger. Det siste var forbundet med kraftige straffer om man ble oppdaget. Dermed ble en standardisering av legemidlene gjennomført. Fredrik II's «Constitutiones» er her et sentralt verk.

Universitetsundervisning
I den arabiske tradisjon hadde de allerede i mange hundre år oversatt gresk, medisinsk litteratur og dermed reddet en lang medisinsk tradisjon fra utryddelse. I 1215 forbød Laterankonsiliet klostrene å tilby medisinsk hjelp til folk generelt. Dette medførte at så vel medisinundervisning som praktisk utførelse av legegjerningen måtte foregå andre steder. Samtidig ble nå de første universiteter opprettet, blant annet i Bologna, Padua, Montpellier, Paris. Her fikk de så samlet medisinsk kunnskap, og studieprogram for fremtidige leger ble fastlagt. Til denne undervisningen hørte fire standardsamlinger av resepter: Antidotarium major, Antidotarium Nicolai, Mesuë's Aghrabadin og Dynameron. Flere av legemidlene (composita) som ble beskrevet her, var populære til langt ut på 1800-tallet. Mange av dem hadde fengende navn som: Den store fred, Apostelen Paulus tabletter, Livets vann, Gullpiller, Evig ro.

Legemiddelformulering
Kirurgen Guy de Chauliac fra Montpellier beskrev i 1330 hvordan leger kunne bedøve pasienter ved amputasjon ved hjelp av såkalt «sovesvamp» – et produkt hvor svamp ble impregnert med ekstrakter av Mandragora og Opiumsvalmue. Et stykke av svampen ble puttet i pasientens nesebor og en nasal administrasjon av morfin ble oppnådd. Etter kort tid var pasienten bedøvet, skrev Guy de Chauliac, og amputasjonen kunne begynne. Slik fikk vi etter hvert spredte eksempler på legemiddelformulering.

Revolusjon gjennom boktrykkerkunsten
Den store forandringen i medisin, og dermed farmasi, kom med oppfinnelsen av boktrykkerkunsten (Gutenberg, ca. 1440), med renessansen og med Paracelsus (ca. 1520). Boktrykkerkunsten ga «folk flest» bøker med medisinske beskrivelser som var standardiserte, renessansen satte spørsmål ved gammel vitenskapsteori og Paracelsus (Theophrastus Bombastus von Hohenheim) ble en slags katalysator for ny tenkning innen medisin. Han var i opposisjon til universitetslærde leger som ikke hadde erfaring med praktisk behandling og heller ikke så hva som i praksis kunne helbrede. Paracelsus hadde i mange år reist rundt i Europa og behandlet pasienter – syke og krigsskadde mennesker – og hadde tilegnet seg detaljert viten om vår kropp. I tillegg ville han, i teorien,kaste over bord all gammel, medisinsk viten og etablere nye terapiregimer ved å bruke destillater (quinta essentia), salter og metaller mer systematisk enn før. Han regnes derfor som opphavsmannen til fagområdet medisinsk kjemi.

Naturstoffer ble isolert
Vesalius utga sitt fantastiske anatomiske atlas De humane corporis fabrica i 1543 og ga inspirasjon til de medisinske undervisningsinstitusjonene. Innen medisinen oppsto nå en brytning mellom Paracelsister og Antiparacelsister. Resultatet ble en oppblomstring av «folkelige» vidundermedisiner, som for eksempel Orvietanum og Teriakk, på den ene siden og en mer rasjonell medisin på den andre siden. Samtidig begynte vi på denne tiden å lete etter de aktive stoffene i drogene fra plante-, dyre- og mineralriket. Scheele (1742–1786) sammenholdt isolerte stoffer med virkning, Buchbaum ved universitetet i Tartu i Estland grunnla den første avdelingen for klinisk farmakologi, Pasteur og Joubert, 1877, studerte antibiotika, Brown-Sequard testet kjertelekstrakter (de første hormonpreparater) i 1889. En rekke naturstoffer hadde nå blitt isolert, morfin i 1805, kinin i 1820, koffein i 1821, atropin i 1822 og kokain i 1860. Som første industrielt produserte legemiddel i stor skala brakte F. Bayer & Co. acetylsalicylsyre på markedet i 1896.

Bioteknologiens tidsalder
Så fulgte en lang periode med nye isolerte naturstoffer med medisinsk effekt og en rekke syntetiserte molekyler som potensielle nye legemidler. Dette stadiet i utviklingen av nye legemidler er stadig like aktivt, men vi har nå fått et helt annet område inn i legemiddelutviklingen: bioteknologi. I 1982 kom Eli Lilly's introduksjon av humant insulin, Humulin. Så fulgte en rekombinant hepatittvaksine i 1986, The Human Genome Draft i 2002 og samme år det første oligonukleotid antisense legemidlet.
Slik er vi i dag midt oppe i en revolusjon innen medisinsk terapi, hvor vi spiller på lag med naturen og prøver å bruke endogene stoffer. Ved hjelp av teknisk avansert teknikk kan vi nå målstyre et legemidddel i tid, til sted, til organ, til cellepopulasjoner og til og med inn i celler. Vi ser at mulighetene er til stede for en uendelig mye bedre behandling enn den vi har kjent hittil. Problemene ligger i storproduksjon av egnede endogene substanser eller modifikasjoner av disse, og i formuleringer som kan bringe legemiddelmolekylene dit de skal i kroppen for å gi den ønskede effekt.

(Publisert i NFT nr. 7–8/2007 side 11.)