Ruben Kufaas Fossli - Ungt apotekertalent med kommersiell iver

For Ruben Kufaas Fossli var det interessen for butikkdrift og kjemifaget som førte han inn på farmasisporet. Allerede som 25-åring ble han leder for sitt eget apotek.

Inne på en stor låve på et småbruk i ­Narvik står en liten gutt og driver butikk. Med stor iver selger han tomme melke- og egge­kartonger og fem år gamle moteblader til sine eneste kunder, nemlig bestemoren og ­bestefaren som eier gården. Den salgs­interesserte gutten har også laget seg et eget kassesystem, og går inn i oppgaven med det største alvor.

Om den vesle gutten ante at han senere skulle bli apoteker for et av de store ­vitusapotekene i Norge, er vanskelig å si noe om. Men det var i alle fall det som ble realiteten for Ruben Kufaas Fossli.

— Helt siden jeg var liten har jeg vært ­veldig i glad i butikk og det kommersielle. Men veien fra å ha den interessen til å skulle bli ­farmasøyt, var vel egentlig litt tilfeldig, ­forteller 32-åringen inne på pauserommet på Vitus­apoteket Strømmen Storsenter, minutter før apoteket åpner for dagen.

Opprinnelig er altså Fossli fra Nord-Norge, men allerede etter videregående flyttet han til Oslo for å ta opp fag og styrke ­karakterene sine. Da han omsider skulle begynne jakten på studieretning, visste han lite annet enn at han var glad i kjemi.

— Etter at jeg så en reklame for studiet på nett, søkte jeg meg til og kom inn på bachelor i farmasi ved Høgskolen i Oslo og Akershus, beretter farmasøyten.

For tobarnsfaren var arbeidserfaringen som ufaglært på sykehjem også viktig i valget han tok.

— Jeg så på hvordan sykepleierne delte ut medisinene, og ofte var det veldig mye stress. Det var ikke alltid sykepleierne som delte ut engang, noen ganger ble oppgavene bare delegert videre. Jeg så potensial for å rette opp alle de små feilene som kan skje. I tillegg fikk jeg kontakt med mange av beboerne på sykehjemmet, og etter at vi kom inn på temaet medisiner, forstod jeg hvor viktig medisiner er for pasienter i den alderen.

Etter fullført bachelorgrad i ­farmasi bestemmer Fossli og en kamerat seg for å flytte til Danmark for å begynne på en master i klinisk farmasi ved universitetet i Odense.

— Vi dro ned til Odense dagen før studiestart for å lete etter hybel. De tre første dagene med introduksjonskurs bodde vi faktisk på hotell. Vi kjøpte sykler der nede og syklet rundt i byen for å finne oss en hybel, og vi fant jo endelig noe til slutt, ler apotekeren, og minnes tilbake til studietiden.

— Det er noe jeg aldri kommer til å angre på, for det var en helt fantastisk opplevelse.

Til tross for spesialisering innen klinisk farmasi, hadde den unge farmasøyten tidlig planene klare: Han skulle bli apoteker. Men for å bli apoteker, må man ha jobbet i minst to år som farmasøyt på apotek. Det hadde Fossli ingen planer om å vente med til etter studiet.

— Etter at jeg hadde tatt bachelorgraden i farmasi, jobbet jeg som farmasøyt på ­Vitus­apotek Oslo City. Og jeg fortsatte å jobbe der mens jeg studerte til master i Danmark. ­Derfor var jeg veldig ofte hjemme i helgene. Jeg tok nattbussen til Oslo fredag kveld, ­våknet på bussen i Oslo og dro rett på jobb, og tok ­deretter nattbussen tilbake igjen til Odense lørdag kveld, slik at jeg var tilbake i Danmark på søndagen. Så jeg bygde meg opp veldig mange timer for å kunne komme tidlig inn og bli leder ved et apotek etter endt ­master­studium. Det var ikke ofte jeg var i Odense en hel helg, ettersom jeg jobbet. Jeg pleide også å jobbe hele sommeren, og mens vi skrev ­masteroppgave jobbet jeg også mye, siden vi var i Oslo.

— En slik tilværelse må jo ha gått utover det sosiale på studiet?

— Det sosiale kunne nok vært enda bedre uten så mye jobbing. Men jeg var i en ­situasjon der jeg hadde kjæreste i Norge, som studerte farmasi samtidig som meg. Hun er også ­apoteker i dag faktisk! Hun begynte på sin master i Odense da jeg hadde ett år igjen, så da jeg dro tilbake til Oslo, ble hun igjen i Odense.

Det harde arbeidet ved siden av ­studiet lønte seg. Etter å ha opparbeidet seg nok erfaring søkte en 25 år gammel fersk ­farmasøyt seg til apotekerjobben ved ­Vitusapotek Lillestrøm Torv, og fikk stillingen.

— Jeg var jo veldig ung, og når ­gjennomsnittsalderen til de du skal forholde deg til ligger 10–15 år høyere enn din egen alder, så kan det være utfordrende. Det var veldig mye jobb det første året og mye ekstra overtid, som jeg kanskje de senere årene har lært meg å unngå. Nå har jeg kone og to barn, og det er helt uaktuelt å jobbe tolv timer hver dag. Men hvis det ikke hadde vært for livet ellers, så hadde jeg ikke hatt noe problem med å arbeide så mye, for jeg elsker jobben min, innrømmer han.

Helt siden sine første år som ung ­apoteker, har det vært viktig for Fossli å finne sin egen lederrolle og bli komfortabel i den. Og det viktigste er ifølge apotekeren at forholdet til de ansatte skal bygge på respekt, og ikke frykt.

— Jeg sier ifra hvis det trengs å sies ifra, men jeg mener også at de ansatte skal ha mye frihet under ansvar og få gjøre det de har lyst til. Lederstilen min går nok litt mer over i å være kompis, og jeg ønsker å være en del av teamet. Jeg ønsker at vi skal pushe hverandre, og jeg har fått tilbakemeldinger fra de ansatte på at de føler at jeg har de samme arbeidsoppgavene som dem. Ved å gjøre det samme som de ansatte prøver jeg å gå foran som et godt eksempel.

For noen år siden ble Fossli anbefalt å søke på apotekerstillingen på Vitusapotek Strømmen Storsenter, et stort apotek med mange ansatte og over 50 millioner kroner i årlig omsetning. Også her endte han opp med å få jobben.

— Da apoteket var nytt for fem år siden, var denne gjengen jeg jobber med nærmest håndplukket av daværende apoteker Hanne Aasberg, som nå har sitt virke på hoved­kontoret til Norsk Medisinaldepot (NMD). Og de har vist seg å være en herlig gjeng med kolleger.

Fossli og apoteket hans har i en årrekke vært frempå når det gjelder å teste ut nye apotektjenester, og vært involvert i en rekke pilotprosjekt for både inhalasjonsveiledning, Medisinstart og influensavaksinering.

— Vi har et ja-apotek med mennesker som aldri sier nei, og det har gjort at vi har fått lov til å være med på veldig mye. Da vi sa ja til å være med i NMDs pilotprosjekt for ­influensavaksinering i apotek, var det ønsket fra hovedkontoret at vi i alle fall hadde minst to som kunne være vaksinatører fra hvert apotek. Da sendte vi umiddelbart e-post ­tilbake og spurte om hvorfor man bare skulle ha to? Så vi sendte sju stykker på kurs. Det ble litt dårlig bemanning på apoteket den dagen, humrer den unge apotekeren.

Han har tro på nye og bedre apotek­tjenester i fremtiden.

— 3D-printing av skreddersydde ­tabletter kan jo være en mulighet. Vaksiner har ­kommet for å bli, og vi skal tidoble ­antallet influensavaksiner neste sesong. Andre typer vaksiner vil komme inn på apotek, og også nye typer analyser. Om vi klarer å få til et godt samarbeid med legene, og legene ­faktisk ser merverdien i apotektjenestene vi tilbyr, så er det en vinn-vinn-situasjon. ­Apotekene får inn nye kunder, og legene får frigjort tid til det de er eksperter på.

— Hva er dine tanker om utviklingen av apotekene? Har det blitt for kommersielt, med blant annet økt bruk av mersalg av andre typer varer?

— Grunnen til at jeg havnet i Vitusapotek i første omgang, var at det for meg var en kjede der jeg følte de tok godt vare på den faglige biten, blant annet med tanke på opplæring av de ansatte. Jeg ser også at det har vært mye debatt om ulike produkter som selges i apotek, men jeg mener vår kjede har funnet en god balanse. Jeg elsker jo salg, og har alltid syntes det har vært utrolig spennende. Det er veldig få produkter i selvvalget som jeg mener ikke burde selges i et apotek. Vi må bare innse at det må bli sånn, og heller jobbe for at det ikke blir sånn som i veldig mange andre land, med engangskameraer og bamser.

Fossli mener at man må tørre å se helse og velvære sammen i skjønn harmoni, men innrømmer at han selv var veldig skeptisk som farmasistudent.

— Man har jo fem år med tunge teoretiske fag som farmakologi, men når man jobber på apotek som student står man gjerne ute i ­selvvalget og selger ansiktskremer. Og da ­tenker man gjerne at, oi, er det dette jeg skal gjøre etter studiene? Men med en gang man blir farmasøyt er det så mange andre ­oppgaver som plutselig åpner seg. Og da blir den salgsbiten ute i selvvalget, som ikke ­retter seg mot det man har lært under studiene, med på å skape balanse og gjøre hverdagen mer spennende for de som jobber her, mener 32-åringen.

Kombinasjonen av helse og velvære har apoteket tatt til sitt hjerte, og i dag har ­Vitusapotek Strømmen Storsenter to
­hudterapeuter som driver med alt fra ­brasiliansk voksing til behandling av akne hos yngre jenter og gutter.

— Vi er ett av fem vitusapotek som tilbyr noe slikt. Jeg synes det er utrolig kult at en kunde kan gå inn og få en hudbehandling i flotte salonger fra en av våre hudterapeuter, med avslappende musikk og dempet belysning, og deretter gå ut for å hente medisinene sine. Da har du definisjonen på helse og velvære.

Veien opp karrierestigen har vært bratt for Fossli. Og selv om han stortrives i dagens rolle, ser han ikke bort fra at han kan være interessert i å ta steget videre en dag.

— Jeg tror jeg i fremtiden ville hatt mye å bidra med i forhold til å lede ledere. Det ville nok blitt det neste steget, og det hadde vært utrolig morsomt å få prøvd det. Skulle det nå åpne seg en aktuell stilling på kjedekontoret, så ville man jo vurdert å søke, sier han.

Til tross for det store ansvaret han har som apoteker, klarer Fossli allikevel å finne tid til å engasjere seg i faget utenfor ­arbeidsplassen. Han sitter blant annet som ansattes ­representant i styret i NMD og har tidligere vært aktiv i styret til Oslo og Akershus krets i Farmaceutene. Men det var opprettelsen av en Facebook-gruppe som virkelig har gjort den unge farmasøyten til et kjent navn innad i farmasimiljøet.

— Opprinnelig var den tenkt som en gruppe for kullet mitt, der vi kunne diskutere ting mens vi var i praksis. Den fikk bare det generelle navnet FARMASI, men i etterkant har det bare ballet på seg, og i dag har vi flere tusen ­medlemmer. Vi har til og med presentert ­FARMASI-gruppen på Farmasidagene, og vi hadde da debatt om det er et riktig forum for diskusjon. Og det ser jo vi moderatorene at det er! Gruppen har jo nå blitt så stor at den så å si er selvgående, uten like mye hjelp fra moderatorene som tidligere.

Facebook-gruppen FARMASI har nå blitt en av de største uformelle diskusjonsforumene for farmasøyter i Norge, og den har faktisk reddet farmasøyter i vanskelige situasjoner.

— Vi har hatt situasjoner der farmasøyter har stått på jobb i apotek og håndtert en ­vanskelig situasjon, og der og da tydd til FARMASI-gruppen på Facebook for å få råd fra andre farmasøyter. Det skjedde senest i går, da farmasøyten spurte om en dame som hadde glemt å ta et legemiddel, og om det ville være trygt å ta det da eller vente for å snakke med legen sin på kommende mandag. Ofte tar det ikke mer enn noen få minutter før det renner inn svar.

Han understreker hvor gøy det har vært for moderatorene på gruppen å ha vært med på å skape et så stort faglig lavterskeltilbud.

— Hver uke får vi tilbakemelding fra ­studenter og farmasøyter på hvor mye de har lært av å følge med på gruppen.

I dag lever Fossli livet med kjernefamilien, kone og to barn, på Lørenskog utenfor Oslo. Han påpeker at han de siste årene har blitt nødt til å bli flinkere til å prioritere tid til familien og jobbe «normale» arbeidsdager.

— Kona mi er apoteker på Vitusapotek Rasta, og det er både positive og negative aspekter ved at begge er ledere. Det positive er fleksibilitet, og blir det krise en dag, så kan jeg jobbe lenger her og hun kan jobbe lenger en dag jeg kan avspasere. Men det er veldig mange dager der man sliter med henting av barn og andre slike ting, men da har vi ­heldigvis familie rundt som er til støtte.

Det lille apotekeren har igjen til egentid, ­bruker han gjerne til en av sine store lidenskaper – ølbrygging.

— I Danmark er det gjerne slik at de som er bryggmestere veldig ofte er farmasøyter. Vi har jo gjerne denne kvalitetsbiten inni oss, og forståelsen for doseforhold. Foreløpig er ­bryggingen kun på amatørskala med batcher på 12–13 flasker om gangen. Men nå har vi flyttet til Lørenskog og inn i rekkehus, så jeg har lyst til å ekspandere litt og prøve ut nye ting. Det er veldig gøy å kunne tilby en kald øl til noen, og ikke fortelle at det er en du har laget selv.

(Publisert i NFT nr. 6/2018 side 32-35)