Dopingjegerne

Med nye metoder, og en stadig bedre koordinert internasjonal satsing for å avsløre de som velger å jukse innen idretten, har World ­Anti-Doping Agency (WADA, se faktaramme side 12) ikke bare tatt opp hansken dopingverden har kastet, man har mest sannsynlig både skremt frem ­innrømmelser og forhindret nyrekruttering til sportens skyggeside.
— Vi tester veldig godt i Norge, og er blant de beste i verden på dette feltet, slår Wiik Johansen fast.
Men dopingverdenen har utviklet seg i så stor grad at den likner en egen ­vitenskap, noe som gjør at jegerne er avhengige av tips utenfra for å avsløre nye metoder.

Doping tiår for tiår
Vi ber Wiik Johansen om en gjennomgang av dopingpreparatene, tiår for tiår.
— På femtitallet var det anabole ­steroider som ble benyttet, mens de ­stimulerende ­midlene, som amfetamin, kokain og så ­videre, kom på banen på 60-tallet samtidig som Den internasjonale olympiske komité (IOC) opprettet den første dopinglisten. I løpet av 70-tallet steg bekymringene rundt bivirkninger av ­anabole steroider, og dette var også tiåret for de første dopingkontrollene. Den første ble gjennomført rundt 1974, mens den første på norsk jord ble utført i 1977. Den tradisjonelle bloddopingen kom på 80-tallet, hvor man enten benyttet eget (autologt) blod, som ble tappet og reinfundert noe uker ­etterpå like før viktige ­konkurranser, eller man fikk blod fra andre (homologt blod). Homolog tilførsel av blod kan avsløres i tester, men det er verre ved bruk av autologt blod, der man foreløpig ikke har adekvate metoder for påvisning, men dette er under utvikling. Blodprofiler (se under) vil kunne gi mistanke om bruk av både autologt og homologt blod, og kan vise seg å bli et viktig verktøy i ­kampen mot doping på flere felt. Fra samme tiår (1980-tallet) ble også testosteron ­benyttet, forteller han.
Wiik Johansen tar oss videre med til ­90-tallet hvor EPO og veksthormon kom som nye muligheter.
— Det er viktig å ha med seg at WADA ikke ble opprettet før i 1999, poengterer han, og det var først da antidopingarbeidet kom i gang for fullt med koordinering og overvåking av denne virksomheten internasjonalt.
Både informasjon, kontrollvirksomhet, metode­utvikling på laboratoriene, internasjonal ­konsensus om et antidopingregelverk (World Anti-Doping Code fra WADA) og sterk ­satsing på, og stimulering av, forskning på dette feltet kom da i gang for alvor. Man har i dag fullt ut forstått viktigheten av samhand­ling, harmonisering og konsensus på dette området, og det er et betydelig større bidrag fra ulike land enn det noensinne har vært ­tidligere. Dette er også nødvendig når man ser på hvordan doping-regimene har utviklet seg til den ­sofistikerte formen for doping som eksisterer i dag. Ofte er dette en organisert virksomhet som man må komme til livs.

Gendoping
Ifølge Wiik Johansen er gendoping noe man forventer skal komme, og kan bli idrettens svøpe – «det perfekte bedrag».
— Vi trodde gendopingen skulle gjøre sitt inntog tidligere, frem mot OL i Beijing, men vi tror ikke dette er i særlig bruk foreløpig. Teknikkene for genoverføring eksisterer, så mulig­heten for gendoping er der, men metodene er premature, og helserisikoen er høy, så vi tror ikke dette er utbredt per i dag. Utviklingen av gendoping vil mest sannsynlig følge utviklingen innen genterapi, som er denmedisinske siden av dette. Gendoping vil være å gjøre «genterapi» på unge, friske ­individer, og må således ses på som moralsk forkastelig. Man setter inn gener som produserer ønskede stoffer i kroppen (EPO, veksthormon, vekstfaktorer etc.), gjerne i muskelceller da muskulatur er et stort og lett tilgjengelig organ, og utøveren slipper da å innta disse stoffene i sprøyteform eller som ­tabletter. Det sier seg selv at potensialet innen doping er enormt. Til nå har man ikke tilstrekkelig kunnskap om hvordan genaktiviteten av innsatt gen («transgen») skal styres, noe som kan by på store problemer og i verste fall føre til dødsfall. Ved for eksempel å innsette EPO-gener uten å ha kontroll over genaktiviteten, så kan det føre til overproduksjon av røde ­blodceller og stor fare for blodpropp. For å få genmateriale inn i muskelceller er man avhengig av et bæremolekyl (kalt en vektor) som kan transportere det ønskede genet inn i cellene, og dette er fortinnsvis viruspartikler som er inaktivert slik at de ikke skal kunne gi sykdom. Virus er effektive transportører av genetisk materiale, men kan også gi opphav til alvorlige bi­virkninger.
Og farene er flere, ifølge farmasøyten og legen.
— Urenheter i gendopingpreparater er en risiko, pyrogener, allergener, ulike kjemiske stoffer i produksjonsprosessen osv., er en risiko, og vi skal huske på at det mest sannsynlig er manglende kvalitetssikring av disse preparatene som gjør bruk til gambling med egen helse. Virusvektorer kan bli sykdomsfremkallende og gi opphav til sykdom hos mottakeren, og dette kan i verste fall være smittsomt. Overføring av gener for ulike vekstfaktorer kan gi risiko for utvikling av kreft, spesielt hvis genet forblir i kroppen over noe tid. Som regel vil tilført gen­materiale avstøtes etter en viss tid fra humane celler / høyere primater, men det kan ikke ses bort fra at det enkelte ganger kan inngå i en stabil integrasjon med det humane genomet, og da har man et problem. Hvis et gen skulle integreres i kjønnsceller, så kan man også tenke seg overføring til neste gene­rasjon / nedarving. Dette vet man foreløpig lite om, men ­muligheten for dette kan ikke utelukkes. Siden «transgener» overføres til og uttrykkes i muskelceller vil det kunne bli ­mikroskopiske biokjemiske forskjeller mellom transgen-­produktene og produktene fra de «ekte» genene som ofte er uttrykt i andre celler. EPO produseres normalt i nyrene, og EPO produsert fra et «transgen» innsatt i muskelceller kan gi opphav til EPO som er litt forskjellig fra normalt EPO (ulik glykosyleringsgrad for eksempel), men nok til at kroppens immunsystem gjenkjenner det som fremmed og lager anti­stoffer som nøytraliserer dette. Slike antistoffer kan også ­reagere mot normalt EPO, og da har man et stort problem, og alvorlig anemi vil utvikles.
Wiik Johansen mener det urovekkende med gendoping er at det har potensial til betydelig prestasjonsforbedring, deteksjons­metodene er foreløpig ikke gode nok og helse­risikoen er svært stor.
— Likevel er det vilje blant utøvere til å ta dette i bruk. Det er skremmende! Over tid vil nok metodene for gendoping bli bedre og sikrere, når fremskritt på genterapifeltet har banet vei, men fremdeles vil dette utgjøre en meget stor risiko for potensielle brukere, da sikkerheten ved slik bruk må antas å være betydelig dårligere en ved for eksempel genterapi.
Han trekker frem bruk av mikrodoser, spesielt av EPO, over tid, og designerdrugs som andre metoder som er i bruk, og som gir storeutfordringer til laboratoriene og til antidoping-arbeidet generelt. Slike metoder/­bruksmåter reduserer risikoen for å bli tatt, og i tilfellet med sistnevnte lages det nye stoffer som dopinglaboratoriene ikke kjenner til.
— Labene må tross alt vite hva de skal lete etter, så i disse tilfellene, som i BALCO-saken (se egen faktaramme) er man avhengig av tips utenfra.

Utøveren sin egen kontroll
Bruken av blodprofiler er blitt et viktig virkemiddel i kampen mot doping, ifølge Wiik Johansen.
— Her er hver utøver sin egen kontroll. Dersom prøvene varierer ut over predefinerte grenseverdier (beregnet statistisk) over tid, kan det være grunn til å se nærmere på saken. Ved å benytte denne metoden kan en utøver faktisk dømmes for dopingbruk uten at man har påvist forbudt stoff i blod eller urin.
Det er et svært dynamisk felt Wiik Johansen og hans kolleger arbeider innenfor.
— Det er hele tiden et kappløp, og en jeger vil alltid være etter sitt bytte, men man har nok likevel aldri vært nærmere enn i dag. Samtidig blir metodene og dopingregimene stadig mer sofistikerte, så kommunikasjon og samarbeid mellom de ulike WADA-akkredi­terte laboratoriene er avgjørende.
Man antar at det også sitter godt kvalifiserte fagfolk på den andre siden av lovlighetsstreken.
— Det finnes nok både leger, farmasøyter og kjemikere som har hoppet av og gått over til den andre siden, det ser vi på de store ­sakene og ikke minst viser bruken av SARMer (selektive androgenreseptor modu­latorer) dette (se faktaramme). Det levner liten tvil om at det finnes uærlige sjeler i ­systemet.
Som fagmann synes han det er skrem­mende at folk er villige til å ta i bruk stoffer de overhodet ikke kjenner, og det kanskje i ­kombinasjon med andre preparater.
— Her er det ikke akkurat snakk om klinisk utprøving og krav til sikkerhet og effekt, under­streker Wiik Johansen.

Rent i toppen
Med inngående kjennskap til antidoping­arbeidet i Norge ville det overraske Wiik Johansen om noen av våre toppidretts­utøvere skulle dope seg.
— Likevel har vi fått noen saker i det siste som nok har rokket ved folks oppfatning av forholdene innen norsk idrett, og som kanskje har fått folk til å endre litt syn på norsk idrettskultur. Det foregår ting også her som ikke tåler dagens lys, og det er bra at dette blir avslørt og publisert for offentligheten. At det foregår doping også innen enkelte miljøer i Norge, må vi bare se i øynene og ta inn over oss, vi kan ikke være mer naive enn som så.
Samtidig registreres det at stadig yngre tar i bruk dopingpreparater.
— Man vet ikke langtidsvirkningen av dette, og særlig ikke hvis man begynner i 14–15 års alderen. Spesielt gjelder dette bruk av anabole androgene steroider (AAS). Hvordan påvirker dette for eksempel helse­tilstanden om ti til tjue år? På bakgrunn av dette mener jeg det er viktig å få på plass nødvendig lovgiving. All den tid det ikke er ulovlig å bruke enkelte av preparatene er det en vanskelig oppgave for politiet. I Sverige har man slik lovgiving på plass, og samfun­net er nok på glid også i Norge etter blant annet det som hendte 22. juli 2011, tendensen med økende vold i samfunnet, økt dopingbruk blant unge og den økende forekomsten av hjerteinfarkt blant yngre brukere av AAS.
Hva med hans egen holdning til straffen de som blir tatt får? Er to år i minste laget? Hva med utestengelse på livstidfra idretten?
— WADA ser nå på mulighetene for økt straff, og to år er en relativt kort periode. Bruk av anabole steroider over lang tid kan gi gunstige effekter også etter at de to årene med utestengelse er over. Det diskuteres å øke straffen til fire år, eller utestengelse på livstid i spesielt alvorlige tilfeller allerede etter første gangs domfellelse. Det vil nok mest sannsynlig bli strengere, og straffen må være så streng at den virkelig øker terskelen for å begynne med doping, mener han.

Med fra starten
Antidoping Norge ble opprettet i 2003, og Wiik Johansen kan sammen med stiftelsen i år feire ti års jubileum for engasjement mot uærlige metoder innen idretten.
— Før jeg ble ansatt i ADN i oktober 2003, ble jeg engasjert inn i medisinsk fagkomité, NIF (2002) via min doktorgradsveileder, ­professor emeritus Egil Haug, Hormon­labora­toriet, Aker universitetssykehus (nå OUS). Antidoping Norge søkte så etter medisinsk ansvarlig i 20 prosent stilling, og jeg søkte og fikk denne stillingen. Fra -96 til -99 var jeg ansatt på Hormonlaboratoriet ved Aker ­universitetssykehus, der jeg jobbet mye med stoffskiftesykdommer. «Hormonverdenen» var og er derfor relativt godt kjent for meg, og var også tema i min doktorgrad. Dette har vært et viktig fundament i mitt arbeid som medisinsk sjef i ADN, forteller han.
— Siden starten har vi bygget et godt antidopingarbeid ved å begynne i det små og bygge opp gradvis, og ADN er i dag en betydelig kunnskapsbedrift innen dette feltet, legger Wiik Johansen til.
Det er WADA som fremmer, koordinerer og overvåker arbeidet som gjøres verden ­over, for i størst mulig grad å harmonisere dette, skape konsensus og en felles forståelse for det arbeidet som skal og må gjøres inter­nasjonalt på alle plan.
— I tillegg støtter WADA forskning, og skal være en pådriver som setter rammene for antidopingarbeid. Jeg har selv sittet i WADAs Health, Medical & Research-komité i flere år (2007–2011). Hovedoppgaven til denne ­komi­te­­en er å vurdere søknader om finansiell støtte til ulike forskningsprosjekter på antidopingfeltet. Det er betydelig faglig bredde i de søknadene som kommer inn, og det vises et vitenskapelig mangfold og en iver og glød som gjør at fremtiden fortoner seg lys. WADA har delt ut opp mot 30 millioner NOK til slike prosjekter årlig, og mange av disse prosjektene gir raskt valuta for pengene ved at metoder som utvikles ofte kan tas raskt i bruk. Også innen gendoping foregår det en utstrakt forskning som støttes av WADA. HM&R-komiteen vedtar dessuten dopinglisten og fritaksreglementet, og deltar i harmoniseringsarbeidet mellom de WADA-akkredierte laboratoriene. Møtene i HM&R-komiteen foregår i Montreal, Canada over to dager og er svært hektiske med en om­fat­tende agenda. Arbeidet som gjøres i denne komiteen er imidlertid svært viktig for å sette rammene for det arbeidet som foregår på antidopingfeltet.  
Rekruttering til antidopingarbeidet går godt, ifølge Wiik Johansen, som forteller at Antidoping Norge har et nettverk av foredragsholdere og kontrollører over hele landet.
— Av farmasøyter sitter professor Rigmor Solberg fra Farmasøytisk institutt (FI) i Påtalenemnda, og jeg har et samspill med en farmasøyt på Sykehusapoteket Oslo når det kommer opp spørsmål om stoffer på ­dopinglisten. Innen forskning har jeg vært medveileder for tofarmasistudenter fra FI, sier han.
Interessen for arbeidet har han både via faget som klinisk farmakolog, som tidligere aktiv og som sportsinteressert.
— På dette området skjer det nye ting hele tiden, og det er interessant å se hvordan folk bruker stoffer for å skaffe seg fordeler. Antidoping Norge har utviklet seg til å bli en organisasjon med faglig tyngde, så fremtiden ser lys ut selv om jakten vil fortsette. Det er snakk om heltedyrkelse, mediafokus og store pengesummer, og da vil nok alltid fristelsen være der for å dope seg til topps, fastslår Per Wiik Johansen.

(Publisert i NFT nr. 2/2013 side 6–10.)