Tekst: Ann Kristin Odden

Schultz har så vidt rukket å installere seg på sitt nye kontor på Blindern når NFT kommer på besøk til den ærverdige FI-bygningen ­­­tidlig i juni.

— Nå har du vært her i litt over en måned. Hva er inntrykket så langt?
— Først og fremst at det er et høyt faglig nivå ved instituttet, og jeg har blitt introdusert for flere interes­sante prosjekter. Det foregår mye spen­nende forskning som jeg gleder meg til å være med og tilrettelegge for, smiler instituttlederen.

56-åringen fra Danmark har over 30 års farmasi­faglig yrkeserfaring her til lands. I en alder av 24 flyttet han til Oslo, etter å ha truffet kona Hilde på pinsestevne, et årlig arrangement for farmasi­studenter fra de nordiske landene. Siden har han blitt boende i den norske hovedstaden, hvor han blant annet har 19 år i Weifa bak seg og sju i Gevita, før han tok over stillingen som instituttleder ved FI i mai. Av tidligere kollegaer beskrives han som en dyktig leder med stor breddekompetanse innen farmasifaget.

— Jeg har gjort mye forskjellig, noe som har medført at jeg har fått brukt veldig mye av ­grunn­utdanningen min i yrkeslivet. De siste ti–tolv årene har jeg hatt administrative roller, så det å være administrator er noe jeg er godt kjent med, og det blir også hovedoppgaven min på instituttet. Det som imidlertid er en ny utfordring for meg, er å få en ­tettere kontakt med utdanning og forskning. Det å komme nærmere faget igjen har vært viktig for meg, og var en hovedmotivasjon for å søke, ­for­tel­ler Schultz, og legger til at han har blitt godt mottatt av sine nye kollegaer.

— Hva ser du som de største forskjellene mellom dansk og norsk farmasiutdanning?
— Nå har jeg bodd såpass lenge i Norge at jeg ikke lenger er noen ekspert på dette. Imidlertid ser jeg én ting jeg kunne ønske meg at vi importerte fra Danmark og flere andre land: Innføring av obliga­torisk motivasjonsbrev for nye studenter. Jeg tror det er sunt for unge søkere som kommer rett fra ­videregående å måtte sette seg ned og tenke over hva de egentlig vil. Kanskje kan dette dempe noe av frafallet ikke bare vi, men også andre institutter, opplever blant førsteårsstudentene.

— Må bevare kvaliteten
Schultz har allerede rukket å sette seg noen mål for perioden som instituttleder, som er en åremåls­stilling på fire år, med mulighet for fire års ­forlengelse. Han trekker spesielt frem innføring av 3 + 2, den endrede gradstrukturen med treårig bachelor etterfulgt av toårig master, som skal ­opprettes ved farmasiutdanningen på Universitetet i Tromsø allerede fra høsten av.

— En av de viktigste oppgavene blir å klare å ­innføre 3 + 2-modellen på en måte som bevarer kvaliteten i utdanningen. For oss ved Universitetet i Oslo innebærer det å tilpasse bachelorgraden ved ­høgskolene opp imot vår egen masterutdanning. I dag er disse to utdanningsløpene vidt forskjellige, og på visse områder må nok bachelorgraden få en større dybde. Dersom systemet skal fungere fullt ut, forutsetter det faktisk at vi får en lik bachelor­ut­dan­ning ved alle de fem forskjellige lærestedene, mener han.

En annen målsetting omhandler den nåværende erfaringsbaserte masterutdanningen i klinisk farmasi. På strategimøtetfor spesialisering av farmasiutdanningen 22. mai i år snakket den ferske FI-lederen varmt om studiet som en kandidat for offentlig godkjent spesialisering, og mener behovet for spesialistkompetanse innen feltet er stort. Nå står studiet i fare for å måtte legges ned.

— Studiet er et etter- og videreutdanningstilbud, som hittil har blitt finansiert delvis av Helse- og omsorgsdepartementet (HOD), og delvis av arbeidsgiver. HOD vurderer nå om den offentlige støtten skal fjernes, noe som skal avklares i løpet av den nærmeste tiden. Dersom disse midlene ­   ­fal­ler fra, må instituttet vurdere om vi selv kan stå for denne finansieringen, og på et eller annet vis skal vi nok klare å gjennomføre studieopplegget for de som tas opp i  2012. I løpet av det neste halv­året må vi imidlertid fatte en beslutning: Skal vi starte opp med et nytt kull i 2013, eller blir dette siste året vi kan ta opp nye studenter, på grunn av de økonom­iske rammebetingelsene vi får?

Han tilføyer at det samfunnsmessige behovet for denne spesialistkompetansen kanskje er større nå enn noensinne.

— Etter at samhandlingsreformen ble innført er det et økende behov for farmasøyter med en klinisk forståelse, som kan bistå fagpersoner og pasienter. Derfor er det jo et aldri så lite paradoks om dette utdanningstilbudet skal falle bort, poengterer Schultz.

— Flerspråklig fordel
24. mai i år meldte NRK1 at halvparten av studentene som søker seg til farmasistudiet har minoritetsbakgrunn. Høy sosial status og stor respekt i ­hjemlandet ble oppgitt som noen av årsakene til at stadig flere innvandrere velger farmasien.

— Tidligere har FI nevnt at språklige barrierer er en utfordring for minoritetsstudentene. Opplever dere fremdeles dette?

— Som sensor på masterstudiet i farmasi gjen­nom mange år, vil jeg faktisk påstå at vi har hatt en mye større utfordring med språklige barrierer før enn nå. Færre tar språkkurs i dag enn tidligere. Dette skyldes at de fleste som tar fatt på studiet nå er annengenerasjons-innvandrere, som har vokst opp her og snakker godt norsk.
Han utdyper:

— Det er jo klart at det er viktig at man ­­be­hersker norsk dersom man står på apotek og formidler informasjon til kunder, men samtidig er jeg opptatt av at dette ikke skal problematiseres. Det at vi ­tiltrekker oss mange med innvandrerbakgrunn, og særlig mange kvinner med minoritetsbakgrunn, er noe jeg anser som positivt, for det gjør at vi får en integrering også i høyere utdanning. I tillegg tror jeg det er en klar fordel å kunne beherske flere språk dersom man jobber i apotek og har kunder som har et annet morsmål enn norsk. Jeg er overhodet ikke enig i NRKs vinkling, hvor den økte rekrutteringen av minoritetsstudenter fremstilles som et problem! fastslår Schultz.

Fremdriftsorientert
Instituttlederen fremstår som både engasjert og bestemt, et inntrykk som forsterkes etter å ha snakket med hans tidligere kollegaer.

— Av dem beskrives du blant annet som effektiv, kreativ og kompetent – en sjef som har mye å lære bort, men samtidig krever mye av sine ansatte. Kjenner du deg igjen i denne karakteristikken?

—  Ja, jeg er nok både klar og tydelig som leder, sier han, og legger leende til at han under intervju­run­dene ble spurt om han var tålmo­dig nok for ­jobben.

—Jeg vil nok ikke si at jeg er utålmodig, men at jeg er fremdrifts- og resultatorien­tert, at jeg ønsker å få ting til å skje. Så det kan nok være en ­ut­­fordring for meg, men jeg tror også det kan være ­positivt å tilføre ny driv og positiv energi inn i lengre og pågående prosesser, påpeker instituttlederen. 

«Energisk» er nok en be­skriv­else som passer Schultz godt også på fritiden. Vinters­tid spenner han gjerne på seg skiene og går turer i Lillomarka, som praktisk talt ligger rett utenfor ­stuedøren. Etter en manns­alder i Norge har ­dansken trykket ­nasjonalsporten til sitt bryst, og betegnes som natur- og sports­interessert av de som kjenner ham.

— På fritiden trives jeg med å være ute i naturen, og liker å bruke både marka og fjellet, bekrefter han. Foruten ski nevner han interesser som kanopadling, orienteringsturer, sykkelturer og litt golf – hvis tiden strekker til i en hektisk hverdag.

Satser på forskning
Avslutningsvis spør vi instituttlederen om hvilken retning han tror farmasien vil ta i fremtiden. Selv mener han forskningen vil bli stadig viktigere for farmasifagets utvikling i årene som kommer.

— I Norge tror jeg vi vil oppleve en kraftig ­ned­bygging av industrien. Etter en lang fartstid i industrien har jeg sett denne trenden de siste 15–20 årene, og det skyldes nok rett og slett at ­produksjonen blir for dyr og i økende grad legges til lavkostland. Det er tragisk, for jeg skulle gjerne sett at vi utdannet flere farmasøyter innen produksjon.

— På den annen side betyr det at vi må satse mer på forskning, og der tror jeg vi vil ha mye å bidra med. FI skal etter hvert flytte inn i nye lokaler sammen med de andre instituttene innenfor life ­sciences-området, noe som gir økt potensial for faglig utvikling og forskningsmessig samarbeid. Jeg håper og tror også at de mindre forskningsfirmaene kommer til å vokse, og at vi kommer til å få en sterk forskning i Norge, avrunder Henrik Schultz.

(Publisert i NFT nr. 7–8/2012 side 39–42.)