Lærer mest av å lære bort

Etter å ha startet på farmasistudiet har Molden aldri kommet seg bort fra akade­mia og Blindern. Kan det ha noe med ­nysgjerrighet å gjøre?
— Jeg er nok både nysgjerrig og en person som liker å gå mot strømmen.
— På hvilken måte?
— Som enebarn har jeg vel blitt vant til å gjøre ting på min egen måte. Det resulterte også i en del kommentarer da jeg sammen med en kollega stiftet firmaet Pharkin AS for snart 15 år siden. Vi var nokså naive da vi startet opp, men samtidig er oppdragene via Pharkin noe av det jeg har lært aller mest av. Dette arbeidet har gitt meg faglig nettverk og innsikt i hvordan farmasøyter og leger tenker. Jeg liker å være en outsider og prøve nye ting – kreative prosesser tiltaler meg.
— Hva inspirerte deg til å studere videre umiddelbart etter cand.pharm.-graden?
— Det var litt tilfeldig. Jeg opplevde hovedfagsarbeidet med farmakokinetikk som spennende, og forsto at dette var en unik kompetanse vi farmasøyter har. Da jeg avsluttet hovedfaget, var det en ledig stipendiatstilling som jeg søkte på og fikk. Dermed oppdaget jeg også undervisningen.

Mer undervisning har det definitivt blitt på Molden, både av studenter på ulike nivå ved Blindern og av helsepersonell som byr på en direkte linje til den praktiske anvendelsen av faget.
— Jeg har oppdaget at jeg lærer mer av å undervise andre enn av å delta på forelesninger selv. Undervisning er en effektiv måte å bli god på, sier Molden.
— Er du en effektiv person?
— Anser meg selv for å være veldig resultatorientert, og ikke spesielt opptatt av prosessen. Jeg er effektiv når jeg bestemmer meg for å kjøre på, men er nok dårlig på å arkivere forrige jobb før jeg kaster meg over neste.
Molden får gode tilbakemeldinger på sine pedagogiske evner – er dette blitt like viktig for ham som farmasien?
— Det er givende å få gode tilbakemeldinger. Da jeg begynte å undervise, husket jeg godt meg selv som student. Jeg prøver alltid å sette meg inn i mottakers situasjon og kartlegger behov når jeg utarbeider undervisningen. Det er en balanse­kunst å tillate seg å forenkle uten å  «vranglære», det jobber jeg mye med. Etter mitt syn må man tolerere forenklinger slik at folk forstår, og samtidig ikke være redd for å snakke om de vanskelige temaene.
Undervisningen gir også positivt utslag på Moldens forskergjerning.
— Som forsker er undervisning fint, man får umiddelbar respons på det man gjør i motsetning til forskningen hvor det kan være lang vei frem til resultatet. En gang iblant har jeg behov for å gå inn i noen svarte hull og fordype meg, skjermet for undervisningen. Dette gjør jeg for ikke å gå tom som underviser. I tillegg får jeg tatt pulsen på hva som er viktig i «det virkelige liv» når jeg ­underviser praktiserende farmasøyter og leger. Jeg lærer masse av deres kommentarer og ­spørsmål, og har også hentet inspirasjon til nye forskningsprosjekter gjennom disse erfaringene.

Så må vi tilbake til utgangspunktet og masterstudiet i klinisk farmasi.
— Jeg er stolt av kandidatene som er, og blir, ambassadører for faget, og de første som ­form­aliserer sin kompetanse innen klinisk farmasi på et norsk universitet. Håpet er at de kliniskefarmasøytene etter ferdig studium fremstår med økt trygghet og spisskompetanse i sitt arbeid, og blir enda bedre fagpedagoger overfor andre helseprofesjoner og pasienter.
— Hva med deg selv og klinisk farmasi?
— Personlig har jeg vel ikke hatt noe lidenskape­lig forhold til området, selv om jeg er engasjert i at legemiddelbruken må bli sikrere og bedre enn den har vært. Dette utgangspunktet har nok vært en fordel med tanke på min rolle i ­etableringen av masterstudiet – jeg har kunnet betrakte klinisk farmasi litt fra «sidelinjen». Min primære drivkraft har vært å skape noe nytt, men jeg er samtidig overbevist om behovet for og nytteverdien av farmasøyter som jobber tettere i klinikk.
Ideen om det nye studiet ble klekket i 2006 ut av Molden og hans sjef, Karen Marie Ulshagen.
— Klinisk farmasi var på strategiplanen til Farmasøytisk institutt, og Karen fortjener all honnør for å ha forankret dette på instituttet. Det er blitt veldig mange milepæler når man ser tilbake, og vi er først over i driftsfasen når det første kullet nå er ferdig. I løpet av tiden som har gått har det vært utfordringer knyttet til både undervisning, opptakskriterier og finansiering. Jeg har kunnet trekke veksler på mine erfaringer i å starte noe nytt fra firmaet – jeg liker innovative ting.
— Hvordan oppleves det at første kull nå er ferdig?
— Det er noe spesielt med det første kullet som går opp løypa og på mange måter er prøvekaniner. Samtidig har de nytt godt av mye oppmerksomhet ettersom de er de første som gjennom­fører studiet. Det har vært fint å følge dem og se hvilken sammensveiset gjeng de er blitt tross ulik alder, arbeidssituasjon og geografisk tilknytning.
Etter uteksaminering av det første kullet er det evaluering som står på planen.
— Studenter, arbeidsgivere og samarbeidspartnere i masterprosjektene skal være med på evalueringen, og magefølelsen er god. Vi har gjennomført noen stikkprøver, og disse har for det meste gitt gode tilbakemeldinger. Det er imidlertid viktig med en grundig evaluering nå etter at de første studentene er klare, slik at beslutningsgrunnlaget for videre drift blir så godt som mulig.

Han er opptatt av farmasøytrollen, og Molden mener det er viktig å bygge den rundt fastlegene.
— Jeg ønsker meg et tettere samarbeid ­mellom leger og farmasøyter i primærhelse­tjenesten, i spesialisthelsetjenesten ligger jo allerede arenaen der. Min holdning er at man må bygge mest mulig rundt fastlegen, som er ­kjernen i dagens helsevesen. Det er derfor viktig at apotekene ikke driver for mye med parallellvirksomhet. Lavterskeltulbud i apotek har en plass, men når det gjelder legemiddelgjennomganger bør dette – etter min oppfatning – skje etter henvisning fra fastlege. Da vil man sikre at kliniske opplysninger blir en del av vurderingen, samtidig som fastlegen får tilbakemelding fra farmasøyten med aktuelle råd til oppfølging og eventuell endring av legemiddelbehandlingen. Et annet poeng er at man lettere vil komme inn under refusjonsordningen hvis fastlegen henviser til farmasøyten.
— Hvordan kan samarbeidet organiseres?
— Hva med å oppnevne «fastfarmasøyt» som samarbeider med fastlegen? Man må tørre å skape nye arenaer for samarbeid mel­lom farmasøyt og lege, og en fast farmasøytkontakt vil gjøre det lettere å skape enpositiv relasjon mellom disse to profesjonene.
Molden ser også med en smule skepsis på utviklingen innen apotek.
— Apotekene må være forsiktige så de ikke havner på siden av helsevesenet. Sam­tidig har reformen gjort apotekene veldig ­tilpasningsdyktige, slik at de på en langt mer effektiv måte kan implementere endringer enn tidligere – det er bra.

Nivået på dagens farmasistudenter har vært omtalt tidligere i NFT, hva mener Molden om temaet?
— Jeg er nok litt diskvalifisert til å mene noe om det ettersom jeg for tiden har begrenset kontakt med studenter på grunnstudiet, men jeg har jo selv hørt disse kommentarene. Inntakskarakterene har gått noe ned, men resultatet kan jo være at vi får nye typer farmasøyter – kanskje noen som er litt mer avslappet i forhold til å ta fagansvar og uttale seg om faglige spørsmål i media. Det er mye internsnakk om hvor usynlige farmasøyter er, ikke minst i NFT. Mitt syn er at jo mer man snakker om usynligheten, dess nærmere kommer man et selvoppnevnt profeti. Vi må begrave profesjonens komplekser og slutte å snakke om dette med synlighet. Her har nye studenter en helt annen referanseramme, og det er viktig at disse ikke påvirkes av dette inngrodde synet. Som undervisere må vi gjøre farmasøytene sikre og innprente denne sikkerheten på samme måte som det gjøres på medisinstudiet. Når det gjelder det faglige nivået, er det avgjørende å opprettholde ­kvaliteteten på selve utdanningen. For meg er det mer viktig hvem som kommer ut av ­­­­studiet enn hvem som kommer inn.
Han trekker paralleller til det nye masterstudiet i klinisk farmasi.
— Det er ikke mulig å kreve en mastergrad for å ta en mastergrad, så enkelte av masterstudentene i klinisk farmasi er reseptarer i bunn. Når disse nå har gjennomført studiet er de imidlertid mastere.
Hva mener farmasøyt Molden om 3 + 2-­løsningen som lanseres for farmasistudiet?
— Jeg har ikke oversikt over alle ­argumenter som har blitt fremført i saken, men for meg virker en 3 + 2-løsning fornuftig.

Når Molden ikke er FIs mann, ikke Diakon­hjemmets mann og han gir seg selv fri fra sin hobby som daglig leder i Pharkin AS – hva gjør han da?
— Handler inn mat.
— Og det er det hele?
— Nei, har vært glad i idrett fra jeg var ung, spesielt fotball og langrenn. Jeg konkurrerte i langrenn helt til jeg var femten år gammel, og slo faktisk Frode Estil, som riktignok ikke var blant de beste i vår årsklasse. Nå prøver jeg å få tid til å drive noe med idrett, men jeg har dessverre blitt en «periodemosjonist».
— Andre måter å koble av på?
— Jeg kan kose meg med å gå helt alene på min brune favorittpub på Sandaker og se Premier League på storskjerm. Det er godt når man kan sitte der og juble spontant, alene.
— Favorittlaget er?
— Liverpool FC.
Molden innrømmer at det blir en god del jobb.
— Jobben er nok litt miks mellom lidenskap og arbeid, så jeg bruker nok noe mer tid på jobb enn gjennomsnittet.
— Men Facebook sløser du ikke bort mye tid på.
— Nei, der er jeg ikke. Det har vel med å gå mot strømmen å gjøre. Når veldig mange gjør det samme, finner jeg helst en annen vei. Jeg har mer enn nok medå ­opprettholde mitt levende nettverk uten å måtte opprettholde et virituelt i tillegg.
— Hva med musikkinteresser?
— Jeg er glad i funk og jazz, og favoritten fra ungdomstiden er Prince – jeg har sett ham live to ganger de par siste årene, først i Bergen med samboer og venner og så i København, alene.
— Og der ble det igjen anledning til ­spontan jubel?
— Ja, der kunne jeg være helt avslappet og juble, avslutter Espen Molden.

(Publisert i NFT nr. 2/2012 side 31–33.)