Bedre oppfølging med videoforelesninger

— Her inne kan jeg filme og klargjøre hele podkast-forelesningen selv, forteller professor Anne Gerd Granås, idet vi går inn døren på et såkalt selfie-rom inne på avdeling for mediefag på Høgskolen i Oslo og Akershus (HiOA).

Selv om Granås gjorde hoppet fra HiOA til Universitetet i Oslo (UiO) og Farmasøytisk insitutt i fjor, er hun i dag tilbake på sin tidligere arbeidsplass. Der skal hun spille inn en introduksjon til en av podkast-­forelesningene som skal gjøres tilgjengelig for doktorgradsstudenter ved Nasjonal ­forskerskole i farmasi.

Selvforklarende opplegg for opptak

Vi står i et lite og lydtett rom som likner litt på et fotostudio, med store lamper som henger på hver side av en tv-skjerm. Under ­skjermen peker et kamera mot bordet der Granås står og gjør seg klar til video­innspilling. Hun kobler til datamaskinen sin og får opp presentasjonen hun har ­jobbet med. Idet hun skrur på en knapp på panelet til venstre for seg, dukker ­bildet av henne opp i en liten rute nederst i høyre hjørne på tv-skjermen. Alt er klart for forelesningsinnspilling. 

— Dette er så enkelt lagt opp at selv jeg kan få det til, spøker Granås, mens hun ­setter opp innstillingene til dagens innspilling.

For fire–fem år siden begynte Granås for første gang å ta opp miniforelesninger på video som skulle gjøres tilgjengelig for farmasistudentene på HiOA.

— Når bachelorstudentene skal jobbe med sin bacheloroppgave, så jobber de ganske selvstendig. Vi har pleid å ha en kick-off-uke med mye undervisning, og så var de på en måte i gang. Men vi følte de fikk litt for lite oppfølging med tanke på skriveprosessen, blant annet om hvordan man skriver en god introduksjon, litteraturbruk og strukturering av resultatene og diskusjonskapittelet. 

Derfor tok Granås opp flere forelesninger med ulike tema på cirka 15 minutter hver i veldig komprimert format. 

— Studentene ser videoene i forkant av den faktiske forelesningen, i kombinasjon med noen eksempler og oppgaver. Jeg ­slipper da å bruke tid på å fortelle ­studentene det som står i læreboken. Vi kan heller bruke tiden på å diskutere hva de har forstått og ikke minst hva de ikke har forstått, forteller hun. 

Fleksibelt tilbud

Professoren forteller at tilbakemeldingene fra studentene opp gjennom årene har vært overveiende positive. 

— Studentene liker at de kan se podkast-­forelesningene når de vil. De liker også å se forelesningene om igjen når det blir ­relevant for dem der de er i arbeidet med sine bacheloroppgaver. De ­beskriver det også som nyttig å kunne stoppe ­forelesningene underveis for å kunne slå opp i lære­boken. De kan se videoene på telefonen eller ­datamaskin, og mange som pendler ser dem på trikk eller tog.   

Ideen «flipped classroom» kalles på norsk omvendt undervisning, og er en ­undervisningsform der målet er å frigjøre lærerens tid fra enveiskommunikasjon til personlig veiledning. Den skal også gi ­studentene mulighet til å følge undervisningen i deres eget tempo og når de selv har tid og mulighet. Det frigjør dessuten mer tid til gruppearbeid og diskusjoner. 

— Det har vært et viktig prinsipp for oss at videoforelesningene skal være korte, helst ikke lengre enn et kvarter, men gjerne også enda kortere. Dette er spesielt viktig når jeg foreleser avanserte begreper og ­definisjoner, for eksempel i legemiddel­epidemiologi. Her forsøker jeg å virkelig gå i dybden for at studentene skal forstå hva det handler om, og ikke bare pugge stoffet.  

Må bli fornøyd

Litt etter at Granås har fyrt opp utstyret, dukker førsteamanuensis Ingunn ­Björnsdóttir fra Farmasøytisk institutt opp. Hun har ­tidligere spilt inn videoforelesning for ­Nasjonal forskerskole i farmasi om etikk i kvalitativ forskning og informert samtykke. 

— Men jeg ble ikke helt fornøyd sist gang. Jeg så for eksempel ned da jeg skulle se i kameraet noen ganger. Så da kommer jeg tilbake igjen i dag for å spille inn noen deler på nytt. Jeg er nødt til det før vi legger det ut på nett. Det er annerledes å prate med et kamera enn en gruppe med studenter, ler hun. 

Granås, som har lengst erfaring med slike podkast-forelesninger, forteller at det tok lang tid å venne seg til undervisningsformen.

— Man må klare å late som om man ­prater med en person og være litt levende foran kameraet, ikke være for ­monoton. Det er ganske energikrevende å snakke med et kamera på den måten. Vi kunne gjort opptaket foran studentene også, men da får vi det ikke like komprimert og kompakt i formatet som vi ønsker. 

Savner interaktivitet

Videoforelesninger som ikke er interaktive gjør at det er visse ting studentene ikke får gjennom disse forelesningene.

— Det de savner med å se oss som underviser «live», er først og fremst at de ikke har muligheten til å stille spørsmål der og da. Vi kutter jo ikke i den faktiske undervisningen, og vi har jo seminarer der vi diskuterer, så da må de ta med seg spørsmålene dit. Men vi lager i tillegg ­diskusjonsforum på nett, som Camilla Foss ved høgskolen har jobbet mye med å få på plass. Der kan studentene diskutere seg imellom også.

Foss, som er utdannet reseptarfarmasøyt fra HiOA, har også en fersk mastergrad i IKT-støttet læring som hun benytter flittig i sin stilling ved farmasiutdanningen ved HiOA. Hun forteller NFT at hun fungerer som en teknisk støttespiller for prosjekter med digitale læringsformer.

— Jeg skal sy sammen dette til ­nettkursbiten som vi tilbyr til doktorgrads­studentene fra Nasjonal forskerskole i ­farmasi. Disse studentene skal også møtes fysisk, men før det skal de gjennom ­nettkurset der de skal se videoene, jobbe med tekster og noen praktiske og teoretiske oppgaver. 

Ikke bare for farmasistudenter

For to år siden ble det satt ned en ­arbeidsgruppe som skulle jobbe med ­basisfagene innen helsefag ved HiOA, slik som fysiologi, anatomi, patologi og farmakologi. 

— Det har blitt laget flere videoer som ­legges i nettplattformen Open edX, som ­følges av noen tekster og quiz-liknende ­oppgaver. Det er også lagt inn lenker til andre ­ressurser. Tanken er at de ulike ­helsefagene kan ha nytte av å bruke disse ressursene i sin undervisning, og ­studentene sier at de lærer på en mye bedre måte. 

Statistikken viser blant annet at kurset om anatomi og fysiologi, som er det temaet som så å si alle innen helsefag har bruk for, har blitt vist for omtrent tusen studenter.

— Og det er så å si alle studentene som har disse fagene her ved HiOA. Mange ­bruker det slik som beskrevet tidligere, ved at de gjennomgår videoene i forkant før de fysisk møtes til seminardager der de ­diskuterer og løser oppgaver sammen. Da sier ­studentene at de lærer på en mye bedre måte, for ved å bare være ­tilskuer på en ­forelesning, så forsvinner ­kunnskapen ­ganske fort hvis man ikke ­jobber med den i etterkant. Her kan de o­gså bruke ­forelesningene til å repetere, noe ­studentene elsker å gjøre før eksamen, konstaterer Foss. 

(Publisert i NFT nr. 4/2017 side 22-24)