E-helseforskerne finner mye feil, forblir likevel teknooptimister

Lange avstander og hardt klima tvang ­nord­lendingene til å være pionerer på elektronisk ­kommunikasjon av helse­opplysninger. Nå ­jobber om lag 70 med­arbeidere ved Nasjonalt senter for­ ­e-helseforskning i Tromsø med å se om de nye nasjonale digitale ­helse­tjenestene som innføres, fungerer som de skal. Alt de finner er ikke like oppløftende.

— Det som skjer under panseret kan høres helt ­fantastisk ut, men dersom du ikke kan styre den bilen hjelper det lite, som leder i avdeling for digitale helse­tjenester, Monika A. Johansen, sier.

Til tross for at de finner feil og problemer i flere av systemene, har de tro på at de digitale ­løsningene vil forbedre helsetjenesten.

— Vi har tro på teknologien, vi altså, men noen ­ganger ser en også utilsiktede konse­kvenser. Spørsmålet er: Hvordan kan vi som forskere bidra til at myndighetene tar gode beslutninger? Det satses jo milliarder av kroner, og digitalisering har et enormt potensial, for eksempel for å redusere ­legemiddelfeil. Dette er en samfunns­utfordring med tanke på at det er rundt 1000 som dør av ­legemiddelfeil hvert år, sier seniorforsker Kari Dyb.

Samtidig finner forskerne det givende å jobbe med en så aktuell problemstilling hvor forskningen deres kan ­brukes til å gjøre systemene og ­tjenestene bedre og ­faktisk redde liv.

— Jeg synes det er ­fantastisk spennende å få lov til å forske på det her. Det er jo virkelig noe vi kan se positive effekter av, og vi tror jo at våre innspill kan bidra sterkt, uttaler Johansen.

NFT besøkte senteret i ­vinter og fikk høre om de nye systemene, alle feilene og mulighetene som finnes i helseteknologien.

Det er en lang historikk, som går tilbake til 1980-tallet, på telemedisin og e-helse i Tromsø. Det var pioner­virksomhet den gangen, og det har blitt bygd opp betydelig kompetanse på det området her i Tromsø.

^{Stein Olav Skrøvseth, leder for Nasjonalt senter for e-helseforskning}

I Nord-Norge med store avstander og tøft klima har det alltid vært krevende å sikre gode og like helsetjenester til alle. På 1980-tallet startet Telenor, da Tele­verket, i samarbeid med Universitetssykehuset  Nord-Norge (UNN), da Regionsykehuset i Tromsø, forskning på telemedisin. Målet var å finne løsninger for å kommunisere ­helsedata over lange avstander. På 1990-tallet konkluderte Telenor med at temaet var ­ferdigforsket og trakk seg ut. UNN tok over og etablerte Nasjonalt ­senter for telemedisin som, ledet av Steinar Pedersen, ble internasjonalt anerkjent for forskningen på telemedisin. 31. desember 2015 ble senteret nedlagt, men forskningsdelen gjenoppsto som Nasjonalt senter for e-helseforskning 1. januar 2016.

— Det er en lang historikk, som går tilbake til 1980-tallet, på telemedisin og e-helse i Tromsø. Det var pionervirksomhet den gangen, og det har blitt bygd opp betydelig kompetanse på det området her i Tromsø, sier leder for Nasjonalt senter for e-helseforskning, Stein Olav Skrøvseth.

— Selv om vi sitter her i Tromsø og er underlagt sykehuset i Nord-Norge, så har vi et tydelig nasjonalt mandat. Vi skal følge den nasjonale utviklingen og være tett på de nasjonale organene, legger han til og understreker samtidig at de er en uavhengig forskningsinstitusjon som definerer ­prosjektene sine selv.

Følger innføringen av digital helse

Senteret har omtrent 40 forskere med variert fagbakgrunn. De får halvparten av finansieringen fra Helse- og omsorgsdepartementet (HOD) og ble opprettet samtidig som Direktoratet for e-helse i forbindelse med at det nå jobbes på spreng for å innføre felles ­digitale løsninger i helsetjenesten.

— Departementet ønsket oss som en kunnskaps- og forskningsaktør inn mot det. Sentralt i det mandatet vi har fått, er å gjøre følgeforskning på de tiltakene som gjøres, sier Skrøvseth og legger til at hele denne ­satsingen fra HOD bygger på Stortingsmelding nr. 9 (2012–2013) Én innbygger – én journal.

— Det er utrolig spennende å forske i et felt som er så politisk aktuelt. En journal for hele Norge og ikke minst legemiddelhåndtering. Det er jo en samfunnsutfordring, bryter sosiolog og seniorforsker Kari Dyb engasjert inn.

En mørk vinterdag besøkte NFT Nasjonalt senter for e-helse­forskning som holder til i Forskningsparken litt nedenfor sykehuset og like ovenfor havna. Der ble vi møtt av senterleder Stein Olav Skrøvseth, ­kommunikasjonsrådgiver Lene Lundberg, leder i avdelingen for ­digitale helsetjenester Monika A. Johansen og forskerne Kari Dyb, Camilla ­Bjørnstad, Trine Strand Bergmo og Anette Vik Jøsendal. I et møterom med utsikt over Tromsøysundet og fjellene øst for Tromsø med ­Tromsdalstinden som blikkfang, fortalte forskerne entusiastisk om det de har funnet ut om innføringen av digitale helsesystemer.

Når reseptene er ­digitale, har en potensial for å rydde og få oversikt over lege­midlene på en helt annen måte. Hvis alle går inn og rydder, vil vi få en mye mer korrekt ­legemiddelliste enn det vi ser i dag, men poten­sialet i de ­digitale løsningene har foreløpig ikke helt blitt ­hentet ut.

^{Kari Dyb, seniorforsker}

Nasjonalt senter for e-­helseforskning har fire satsingsområder delt i hver sin avdeling: personlig e-helse, helhet­lige pasientforløp, helsedata og ­analyse samt digitale helsetjenester.

Avdelingen for digitale helsetjenester, hvor mye handler om digitalisering av legemiddelbehandlingen, består av 17 forskere på alle nivåer og ledes av Monika A. Johansen.

— Vi har fokus på tjenester til helse­personell, til innbyggere og for samhandling mellom helsepersonell innad i nivåene, mellom nivåene og mellom helsepersonell og innbyggere, forklarer hun.

Målet er å frembringe forskning av høy vitenskapelig kvalitet om digitale tjenester. Avdelingen jobber mye med følgeforskning hvor de ser på det som hemmer og fremmer bruken av tjenestene underveis og effekter og konsekvenser av endringer som gjøres i løpet av innføringene. Avdelingen har tre hovedprosjekter gående: et om innføring av nasjonale e-helseløsninger som tar for seg kjernejournal og e-resept, et om ­multidose i e-resept og et om pasientens legemiddelliste og kjernejournal i sykehjem og ­hjemmetjeneste. I tillegg har de opprettet et nasjonalt nettverk for forskere innen digital legemiddelhåndtering.

Marginal bruk av kjernejournal

Seniorforsker Kari Dyb har, sammen med Line Lundvoll Warth, forsket på kjernejournal og bruken av den. I 2017 fikk alle innbyggere i Norge kjernejournal. Der kan leger se de viktigste opplysningene om pasienten, uavhengig av om de jobber som fastlege, på sykehus eller legevakt.

— Det som er spennende på samfunnsnivå, er at selv om det høres ut som en ­fantastisk løsning å tilby kjerneinformasjonen som legene trenger i akutte situasjoner, så blir løsningen ikke brukt så mye som en ønsker, og den brukes på litt andre måter enn forventet, sier hun.

Noen leger bruker kjernejournalen ved akutte situasjoner, slik den var ment for, men de bruker den ikke så mye til å sjekke kritisk informasjon som det ble antatt ville være ­viktig da den ble opprettet.

— Det vi fant var at legene brukte ­kjernejournal til å få oversikt over pasientens legemidler. Det er samme informasjon som du får i e-resept og Reseptformid­leren, men flere syntes det var bedre oversikt i ­k­jernejournalen. Der ligger legemiddel­informasjonen i tre år, så du har en ­lengre ­historikk, sier hun og legger til at noe av det hun synes var mest spennende, er at den pasientgruppen legene synes kjernejournal er aller mest nyttig for, er folk med rusutfordringer.

— Hvis du kommer til fastlegen og ønsker deg et opiat eller liknende, så kan fastlegen gå inn og se: ja, det fikk du jo på legevakten i går. For den gruppen så de det var ekstremt nyttig med kjernejournal, sier hun.

— Så en svær satsing blir egentlig brukt ganske marginalt, men vi håper jo bruken tar seg opp.

Utfordrende å hente effekten av det digitale

Studiet av kjernejournalen gjorde dem interessert i å se nærmere på e-resept siden den dekker mye av det som legene bruker kjernejournalen mest til.

— Og det er klart: E-resept er jo en ­suksess, slår Dyb fast.

Nesten ingen bruker papirresepter lenger. Alle bruker hovedsakelig e-resept som er praktisk for både pasienter og leger.

— Utgangspunktet for e-resept var at ­riksrevisjonen trengte en oversikt over ­utgiften ved blå resept. Så det begynte med et praktisk behov, også balla det på seg. Jeg har ikke hørt noen som sier at de ikke er fornøyd med e-resept.

Samtidig henger mange problemer som fulgte med papirresept igjen. Doble resepter er det mye av, og digitalt er de enda mer synlig.

— Når reseptene er digitale, har en potensial for å rydde og få oversikt over legemidlene på en helt annen måte. Hvis alle går inn og rydder, vil vi få en mye mer korrekt legemiddelliste enn det vi ser i dag, men potensialet i de digitale løsningene har ­foreløpig ikke helt blitt hentet ut.

Dyb ser flere grunner til at det ikke har skjedd. Fremdeles er ikke alle ledd koblet automatisk sammen digitalt. Legemidler gitt på sykehus går ikke automatisk inn i Reseptformidleren. Det er også uenighet om hvilken informasjon som skal deles. Fast­leger er ikke alltid komfortable med å skulle fjerne eller endre legemidler som spesialistene har skrevet ut, og omvendt.

Ikke minst er tid avgjørende. Legene må sjekke informasjon i Reseptformidleren, gå gjennom listen for å vite hva pasienten står på fra før og eventuelt seponere og rydde før de skriver ut nye legemidler. Det tar tid.

Stort potensial i teknologien

Noe av utfordringen er at det krever en grundig ryddejobb i starten for å ha gode legemiddellister, og det tar mye tid. Listene er ofte lange og ikke oppdaterte.

Samtidig hjelper det ikke at fastlegen ­bruker mye tid på å rydde i listene når legemidler gitt på sykehus ikke blir ­skrevet inn, selv om listen skal oppdateres ved utskrivning.

— Da føles det meningsløst å gjøre jobben, mener stipendiat ved senteret og ­farmasøyt ved Sykehusapotek Nord, Camilla Bjørnstad, som har forsket på det som mange ser som verstingene blant ­digitale nyvinninger i helsetjenesten, elektronisk legemiddelkurve og lukket legemiddelsløyfe.

— Med Pasientens legemiddelliste så skal vel det løses, spør Dyb litt usikkert og tenker på den nasjonale databasen som er under utprøving og skal gi full oversikt over pasientenes legemiddelbruk, men tar seg i det.

— Nå hørtes vi veldig negative ut, ler hun og understreker at med så mange som tar skade på grunn av legemiddelfeil årlig, må noe gjøres, og teknologien har et stort potensial når det gjøres riktig.

Det beste fra det vi har

Pasientens legemiddelliste (PLL) er det neste store systemet som skal forbedre legemiddelhåndteringen i helsetjenesten og skal testes i 2020. Forsker Unn Sollid Manskow jobber med det og skal gjøre ­følgeforskning etter som den implementeres, men den dagen NFT besøker Tromsø er hun ute og intervjuer leger og syke­pleiere, og avdelingsleder Johansen forklarer om prosjektet.

— Pasientens legemiddelliste er en ­nasjonal database og oversikt over pasient­ens legemiddelbruk, med informasjon fra alle deler av helsetjenesten. Når en lege gjør endringer, oppdateres listen automatisk.

Systemet baserer seg delvis på kjerne­journalen og Legemidler i bruk-listen i multi­dose, i tillegg til at flere enn legene har tilgang.

— Den skal hente det beste fra de systemene som er, sier hun.

E-helseforskerne skal se på et utvalg kommuner hvor Pasientens legemiddelliste innføres for å se hvordan den kommuniserer med de eksisterende systemene, og de skal se på pasientsikkerhet, forskrivningskvalitet, ressursbruk, brukervennlighet og pasientenes erfaringer.

De har også gjort en kunnskapsoppsummering hvor de har sett på løsninger i andre land. Den viste at det er store forskjeller i hvilke løsninger forskjellige land jobber med, men flere har de samme utfordringer og bekymringer for datasikkerhet og har planer om tilsvarende løsninger. Samtidig har de fleste mer geografisk begrensete databaser.

For å understreke behovet for gode løsninger for digital ­kommunikasjon, har været sørget for flyforsinkelser – noe som virker å være en vanlig årsak til utsettelser i Tromsø, og senior­forsker Trine Strand Bergmo og stipendiat og farmasøyt Anette Vik Jøsendal kommer en stund etter de andre fordi Strand Bergmo har hentet Vik Jøsendal på ­flyplassen. De to har gjennomført flere studier av elektronisk multidose som er et område hvor forskerne har funnet tydelig positive tall, og etter at NFT har fått frisket opp kaffen og blitt servert Pepita-kjeks, som nå tydeligvis er rund, men fremdeles best i midten, ­begynner Strand Bergmo å forklare om sitt prosjekt som har lovende tall for teknologien.

For de pasientene som det går bra for, føler vi at det går ­veldig bra, både fra lege og apotek og ­hjemmesykepleie, men der det først går feil, skjærer det seg veldig.

^{Anette Vik Jøsendal, stipendiat og farmasøyt}

Seniorforsker Trine Strand Bergmo viser frem en tegning av et komplisert nettverk med pasienter, leger og forskjellige tjenester koblet sammen digitalt og manuelt.

— Sånn som det er i dag, så skrives ­multidoseresepten fortsatt ut på papir. Fastlegen skriver inn medisinene i sitt EPJ-­system (elektronisk pasientjournal-system). Han ­printer ut listen og sender den på faks, eller gir den til sekretæren, og så sender sekretæren det på faks, til apoteket. Apoteket skriver medisinene manuelt inn i sitt system som sendes til pakkemaskinene. Og så sendes rullene med multidose til hjemmesykepleien og sykehjem. Samtidig sendes den listen som de har skrevet ut til hjemmetjenesten som igjen skriver den inn i sitt EPJ-system. Så tar hjemmesykepleien med seg multidoserullen og det utskrevne medisinarket som sier hvilke medisiner det er til pasienten, sier hun og trekker pusten.

— Og her er det mange kilder til at man kan skrive feil.

— Det som direktoratets prosjekt går ut på, er å få bort den faksmaskinen, sier hun og peker på en av de mest utdaterte ­leddene i kjeden av legemiddelkommunikasjon.

Med elektronisk multidose blir det færre manuelle prosesser, og legen kan sende listen til Reseptformidleren hvor apotek kan hente den ut.

Lovende tall fra pilotforsøk

Løsningen er testet på 25 legekontor og skal rulles ut i hele landet, og forskerne skal følge prosessen. Foreløpige resultater gjør dem optimistiske på vegne av teknologien.

— Funnene vi har fra piloten i 2016, viser at antall avvik i medisinlister går ned etter innføring av elektronisk multidose. Avvik i listene mellom fastlege og apotek går fra 60 til under 30 prosent. Men det er fortsatt feil i en tredel av listene.

De to ser den samme utfordringen som Kari Dyb: Det er ikke så lett å hente ut hele potensialet i de elektroniske og digitale løsningene.

Komplekse samarbeid

Anette Vik Jøsendal forklarer at noe av utfordringen er at det fremdeles er mange aktører og systemer som må samarbeide.

— Selv om vi får multidose på e-resept, så endrer ikke det på kompleksiteten i bildet i noen særlig grad. Disse må fortsatt ­samarbeide, og noe vil måtte gå over telefonen fortsatt, påpeker hun og legger til at hjemmesykepleien foreløpig ikke er i systemet og må ha kontakt med legen.

I tillegg kommer det en ny utfordring med digitaliseringen. Før fungerte hele lege­middellisten som en resept. Med elektronisk multidose blir det en egen resept på hvert legemiddel i tillegg til listen, og de kan ha ulik dato og mengde. Dermed må de opp­dateres oftere, og hjemmesykepleien og apotekene må purre. Hvis det blir feil, krever det også mer arbeid fordi legen må trekke resepten tilbake og endre den. Da reseptene var papirbaserte, kunne apoteket i større grad endre på resepten selv.

— For de pasientene som det går bra for, føler vi at det går veldig bra, både fra lege og apotek og hjemmesykepleie, men der det først går feil, skjærer det seg veldig.

Tydelige forbedringer

Videre ser de stor forskjell blant fastleger når det gjelder hvem som klarer å bruke systemene og at noen pasienter har problemer med multidose. Nå har de startet et prosjekt som skal gå til 2021 og er spent på hvordan det utvikler seg.

— Det er en del utfordringer. Men når systemet fungerer, er det mer sikkert og effektivt, spesielt for fastlegene, sier Strand Bergmo og trekker frem to punkter de vet blir bedre med multidose på e-resept. ­Fastlegen får beskjed når sykehuslegen har sendt inn ny resept, og fastleger som også har legevakt får tilgang til multidoselisten via Reseptformidleren.

Legen forskriver noe, apoteket leverer noe annet

Vik Jøsendal trekker samtidig frem en annen studie hun jobber med. I kommuner med multidosene på papir, har hun samlet inn og sammenliknet legemiddellister for 367 pasienter hos hjemmesykepleie og lege.

— Av 3700 legemidler totalt så var det fortsatt 700 til 800 medisiner som de ikke har i begge lister, sier hun.

— Legen forskriver noe, og hjemme­sykepleien og apoteket leverer ut noe annet rett og slett. Det er utfordringen i dag, ­konstaterer hun og legger til at hun nylig har hentet inn lister ett år etter at de startet med elektronisk multidose.

— Vi skal gjøre samme sammenlikning, og forhåpentlig er overlappen litt høyere enn 65 prosent som den var på papir.

Hun jobber også med en studie om hvordan apotekene behandler multidosereseptene. De skal se på pasienters erfaring med multidose og se på forskrivningskvaliteten – i Sverige er det studier som viser dårligere forskrivningskvalitet for multidosepasienter enn andre. De ser også på endringer i ­forskrivningsmønster når man går fra papir til elektronisk.

Det er mange ­elektroniske systemer i sykehusene i dag. Hvis ikke de ­kommuniserer med hverandre, blir det vanskelig.

^{Camilla Bjørnstad, stipendiat og farmasøyt}

Camilla Bjørnstad er stipendiat ved Nasjonalt senter for e-helseforskning i tillegg til at hun jobber på Sykehusapotek Nord i Tromsø. I ­hennes doktorgradprosjekt ser hun på et av systemene som kanskje har flest negative konnotasjoner for mange: inn­føringen av elektronisk legemiddelkurve og ­lukket ­legemiddelsløyfe. Blant annet er det ­misnøye blant leger i Helse Sør-Øst med systemet MetaVision. I Helse Nord er forberedelsene i full gang, men selve implementeringen er blitt utsatt flere ganger.

— Vi har vært inne på alle utfordringene i legemiddelhåndtering som fører til ­kostnader, nedsatt livskvalitet og død. Håpet er at IT-systemer skal forbedre dette. Man har ofte høye forventninger. Også viser det seg mange ganger at man når ikke alle målene, sier hun.

Kan ikke ha strekkoder på inhalasjon

I løpet av arbeidet har Bjørnstad merket en viss begrepsforvirring rundt hva elektronisk legemiddelkurve og lukket legemiddelsløyfe egentlig er. Den forvirringen kan i seg selv være et problem. Hun påpeker at mange tror man har en lukket legemiddelsløyfe straks man har tatt i bruk en elektronisk kurve, men mye mer må på plass.

Den konkrete utfordringen med lukkede legemiddelsløyfer er at det er nær umulig å gjennomføre det med alle legemidler. Det er mye jobb når hver tablett i prinsippet må ha strekkode. Veldig få legemidler har strekkode på enhetsnivå. Strekkoden er på ytterpakningen.

— På noen legemidler kan du ikke få det heller. Du kan ikke få strekkode på hver inhalasjon du tar, sier hun.

Når det er tungvint og systemet har ­mangler, er det vanskelig å få alle til å etterleve prosedyrene.

— Jobben med å lukke legemiddelsløyfen blir utfordrende. Det gjør at helsepersonell noen ganger lager seg det vi kaller work­arounds, altså forenklinger.

Hun har for eksempel sett at lister med strekkoder for legemidler er hengt opp på veggen, og at disse skannes i stedet for legemidler som hentes frem.

Skaper irritasjon

MetaVision er innført i Helse Sør-Øst. Der ligger legemiddellisten i den elektroniske pasientjournalen DIPS (Distribuert ­Informasjons- og Pasientdatasystem i Sykehus), men før man kan gi  legemidler til pasienter som er innlagt på sykehus, må hvert legemiddel legges inn i Meta­Vision, og det må gjøres manuelt. Når pasienten så skal skrives ut, må legen sjekke at legemidlene er på listen som sendes kommunehelsetjenesten.

— Det er mange elektroniske systemer i sykehusene i dag. Hvis ikke de kommuniserer med hverandre, blir det vanskelig, sier Bjørnstad.

Hun opplyser at det i Helse Nord jobbes med å få disse overgangene automatisk, men det har vist seg utfordrende. Hun påpeker at et problem er at det skaper irritasjon hos brukere. De forstår ikke hvorfor det er så vanskelig å få data fra et system til et annet, når ledelse og teknologene sier at dette skal gjøre alt enklere.

Å overføre data er heller ikke så komplisert. Derimot er det vanskelig å få et system til å tolke dataene fra et annet. Hun viser for eksempel til at det i DIPS er en kategori for tid som sier morgen eller kveld som ­passer godt for resepter, men i sykehus er det en ubrukelig parameter: Der må du ha et ­klokkeslett for når medisiner skal gis.

I tillegg er elektroniske systemer ofte koblet sammen med andre elektroniske systemer, og endring et sted kan føre til feil og behov for endring et annet sted. Hun trekker frem FEST (Forskrivnings- og ekspedisjonsstøtte) som eksempel.

— FEST er legemiddelregisteret i Norge, og de fleste elektroniske systemer som håndterer legemidler må forholde seg til dataene i FEST. Reseptformidleren ­jobber mot FEST, Legemiddelverket eier den og ulike helseaktører bruker den. Dataene som kommer inn i FEST kommer fra ­Farmalogg som Apotekforeningen eier. Du har leverandørene av pasientjournaler, som DIPS, og leverandører av kurveløsninger, som MetaVision. De er også interesseparter. Du kan ikke bare endre på det veldig enkelt, for det vil påvirke så mye.

Halleluja for digitalisering

Bjørnstad stiller også spørsmål om hvordan disse systemene vil fungere med ­Pasientens legemiddelliste.

— Dataene i den listen: Kan jeg putte dem rett inn i MetaVision? Det kan jeg sannsynligvis ikke. Du må gjøre en masse ekstraarbeid. Hvis du ikke klarer å få listen automatisk oppdatert, må en manuell jobb gjøres. Og blir ikke det gjort, kan du ikke hundre prosent stole på listen.

— Det er det du ser i dag med kjerne­journalen. Delen for kritisk informasjon blir ikke oppdatert fordi det må gjøres manuelt, ­skyter Kari Dyb inn.

— Så halleluja for digitalisering, legger hun til med et smil.

Forskernes oppdrag er å se hva som ­fungerer og ikke, og det er ofte det som ikke ­f­­ungerer som blir lagt merke til. Etter at vi har dratt dem ut i tromsø­kulda for å ta ­bilder og skal til å ta avskjed, ­kommer ­praten inn på hvordan det ­egentlig går med ­innføringen av ­digitale systemer i helsetjenesten.

Vi ser jo at når de får tid på seg, så får de det til. Etter ­perioder med plunder og heft, så funker det, men det er et stykke å gå.

Trine Strand Bergmo, seniorforsker

— Noen ganger kan det virke som det er lite positivt med de nye systemene. Blir det ikke bedre?­

— Jo. Legemiddelfeil er en samfunns­ut­fordring, og det er klart nye løsninger og systemer kan bidra. Men det inngår i en sosial kontekst der pasientbehandling står i fokus, ikke digitale systemer. Om og hvordan en ny løsning blir brukt, er uforutsigbart, påpeker Kari Dyb.

Bjørnstad mener også det antakelige vil gi positive effekter til slutt. Det skjer mye galt med legemidler i overgangen mellom ­nivåene, og det er bra å få bedre oversikt.

— Hvis du har elektroniske kontroller, så blir det sikrere. Men da må du se på ­t­eknologien i samspill med arbeidspraksis. Workarounds som kan påvirke kvaliteten negativt, må ­unngås, sier hun og føyer til at det er vurdert å lage lukkede sløyfer for ­risikolegemidler og at det kanskje er en god idé.

De andre slår også fast at de er optimister, selv om de jobber med å peke på alle feilene i de nye systemene.

— Vi ser jo at når de får tid på seg, så får de det til. Etter perioder med plunder og heft, så funker det, men det er et stykke å gå, sier Trine Strand Bergmo.

Givende forskning

Samtidig synes de det er et givende område å jobbe med. Når de har levert inn funn til myndighetene, har de fått oppmerksomhet rundt dem.

— Vi har sett at de bruker resultatene til forbedring. Alle de tingene vi har funnet har de tatt tak i, poengterer Strand Bergmo.

— Så lenge vi er i startsfasen, og det ikke er rullet ut, så har vi jo en del ­påvirkningskraft som er veldig givende når du sitter og jobber. Du føler ikke at du bare sitter og forsker i vakuum, supplerer Anette Vik Jøsendal.

Avdelingsleder Johansen ser også at ­innspillene deres bidrar til å gjøre systemene bedre og redde liv. Hun synes myndighetene er flinke til å bruke ­forskningen til å endre systemene og ­rutinene rundt, men skulle ønske de ble brukt litt mer i forkant.

— Før Direktoratet for e-helse går i gang med å etablere en nasjonal tjeneste, så skulle vi ønske at de brukte oss for å se på ­konteksten og betingelsene for utviklingen av ­tjenestene for implementering og for å oppnå effekter, oppsummerer hun.

(Publisert i NFT nr. 3/2020 side 14-23)