Fikk farmasøythjelp til roman

— Dette er helt autentisk og flott treverk, ­forteller den pensjonerte farmasøyten ­Henrik Andersgaard (72), og banker lett med ­knokene i skranken inne på farmasimuseet på Bygdøy, tilhørende Norsk ­Folkemuseum. I bakgrunnen lytter forfatter Marianne ­Storberg (41) interessert mens hun lar blikket vandre blant gamle medisinkrukker og utsmykkinger.

— Her ser vi massevis av medisinglass som fantes den gangen. Men ikke alle disse hørte til Hjorten, forteller Andersgaard, og henviser til navnet på apoteket den gangen. 

— De er fra forskjellige tidsepoker. Det ­første man hadde var trebøsser. De var ikke veldig egnet, så da kom det blankt glass. Deretter kom det hvitt melkeglass, og så kom det brunt glass som beskytter mot lys, legger han til, og tar historiene videre til museets andre rom.

Tilfeldig kontakt

To personer fra to vidt forskjellige fag­grupper har det siste året tilbrakt mang en stund sammen inne i det som kan regnes som den hellige gral for apotekhistorisk ­interesserte. Og det var starten på ­forfatterens andre romanprosjekt for et par år siden som førte dem sammen.

— Det skulle for det første være en ­historisk roman med en kvinnelig hoved­person. ­Handlingen er lagt til 1814, dette ­skjebneåret i norsk historie, og jeg har det som et bakteppe. Det er spennende å tenke på hvordan disse hendelsene kunne påvirke vanlige menneskers liv, sier Storberg.

Forfatteren lette etter et miljø og en ­bakgrunnsfortelling hvor hun kunne plassere hovedpersonen. 

— Jeg ville prøve å sette henne inn i en sammenheng som var tidsriktig, og ville at hun skulle ha en far som hadde et yrke som var i tiden. Og da var det jo apotekere, som så mye annet. 

Ettersom Storberg er utdannet historiker, og ikke hadde noen i sin nærmeste fagkrets med apotekkompetanse, avtalte hun å få en omvisning på Norsk Farmasihistorisk Museum. Målet var å gjøre seg mer kjent med apotekhistorien i Norge.

— Og da var jeg så heldig å få treffe ­Henrik, som gjorde omvisningen med meg.

Ville prøve noe nytt

Henrik Andersgaard er et kjent navn for mange innen farmasien. Han har flere ­ganger opp ­gjennom årene bidratt til ­farmasihistoriske tekster i blant annet NFT, og holdt innlegg på farmasihistoriske ­kongresser. Men ­tilknytningen til Norsk ­Folkemuseeum og farmasi­museet skjedde først etter at han forlot yrket han ­utdannet seg til i 1962.

— Jeg gikk ut av farmasien i 1996. Det var helt avgjørende for meg at jeg fikk gjøre noen nye ting. Så jeg tok en bachelor i ­nordisk språk, IKT og praktisk peda­gogikk på ­Høgskulen i Sogndal. I 2003 flyttet jeg til Oslo, og ordet begynte å spre seg om bakgrunnen min. Jeg ble kontaktet av Norsk Folke­museum, og ­jobbet der i tre år med registrering av ­museets ­gjenstander inn i et nytt felles­nordisk ­dataprogram. Etter at jeg ble ­pensjonert, har jeg blitt spurt titt og ofte om jeg vil holde ­omvisninger på ­farmasimuseet, forklarer Andersgaard.

— Det som er veldig artig med Henrik, er jo at han representerer realfaget, som jeg ikke har noe greie på, men samtidig er han også ganske dyktig innen humaniora, vil jeg si. Han er en veldig god leser, og flink med språk og litteratur, understreker Storberg.

Storberg og Andersgaard fant den faglige tonen under omvisningen og ble sittende i timevis og prate på kafeen på folkemuseet om boken hun ønsket å skrive.

— Til å begynne med var jeg mest ­interessert i å høre om du hadde noen ­sær­interesser. Vi tok vel omvisningen først, og så begynte du å spørre mer og mer. Du spurte jo hele tiden. Og så har vi hatt en god del kontakt senere også, sier Andersgaard til Storberg, som nikker.

— Etter det møtet satt jeg igjen med ­veldig mye stoff og mange historier som jeg ikke var klar over i det hele tatt. Jeg fikk oppleve hvordan et gammelt apotek så ut, hvordan ting kunne lukte, hvordan ­interiøret kunne se ut. Jeg fikk mange detaljer jeg kunne suge til meg. Det var nyttig da jeg skulle hjem igjen for å skrive og lage ­bakgrunnen for Maren, som er hoved­personen i denne boken.

Etter det første møtet holdt de to jevnlig kontakt. 

— Du har jo lest litt innimellom av det jeg har skrevet, og kommet med ideer til hva jeg kunne bruke, som rett og slett har hatt ­betydning for handlingen i boken, sier Storberg til Andersgaard.

— Jo, jo, men det er jo din bok da, sier en ydmyk farmasøyt.

Et hav av informasjon

Informasjonsstrømmen fra den kunnskapsrike Andersgaard har ifølge forfatteren vært enorm. 

— Jeg har fått så mye informasjon. Blant annet om hva som var vanlig bruk på den tiden, hva slags remedier man hadde og hva man hadde å hjelpe seg med. Det er nesten utrolig å tenke på ting som har vært brukt. Jeg synes at alt dette med kvikksølv er helt utrolig. Eksempelvis kvikksølvsalver.

— Det har jo jeg lagd. Jeg tror faktisk jeg har hatt eksamen i det også. Men du var vel interessert i den radesyken etter hvert? spør Andersgaard.

— Ja. Og så var det noe merkelig man hadde i bruk på den tiden. Et slags ­universalmiddel mot alt mulig rart? Noe som inneholdt ­hoggormgift? svarer Storberg.

— Å ja, det er teriak. Det er et historisk ­vidundermiddel fra antikken. Med hoggormgift og bevergjel og alt mulig. Gjerne 50 forskjellige kuriøse ingredienser, forklarer pensjonisten entusiastisk.

Å dra inn slike kuriositeter kan være en ­utfordring, og forfatteren måtte jobbe med å bruke informasjonen i beskrivelsen av ­apotekerdatterens barndoms- og ungdomsår. 

— Hun er en litt uvanlig jente for sin tid, og interesserer seg for farens fag. Han har ingen andre barn, og er kanskje en moderne mann på et vis. Så i motsetning til moren som muligens er litt streng, tar han henne inn i apoteket og gjør henne til en assistent. Hun får etter hvert mye kjennskap til botanikk, og er veldig opptatt av denne hagen til faren. Senere får hun også hjelpe til mer i laboratoriet, og har hele tiden som barn et blikk på farens virke, og ­følger med i dørsprekken når det kommer kunder som skal ha visse ting. Hun suger til seg alt. Og ­dermed får jeg brukt informasjon jeg mener det er ­morsomt å ha med, forklarer Storberg. 

For Andersgaard har det viktigste vært å sikre at det faglige innholdet i romanen er riktig.

— Det som har vært viktig for meg, var at du ikke skrev at de gikk på apoteket i Asker og kjøpte Paracet i 1814. Den type feil. Jeg har prøvd å passe på så godt jeg kan.

Da har det vært viktig for Storberg å stille de riktige spørsmålene.

— Det har ofte vært sånn at jeg har ­kommet med et eksempel. Hovedpersonen min ­mistenker noe, og tror at en person kanskje er syk, uten at hun har fått vite det, hun bare tror det. Da spør jeg Henrik om hvorfor hun tror det? Hva kan hun ha sett som gjør at hun får den mistanken? Typisk sånne ting der jeg kan være veldig konkret på hva hun ser, lukter og resonnerer, poengterer Storberg.

— Jeg er en digresjonens mester, men du er flink til å trekke meg inn igjen, ler Andersgaard.

— For meg lager det bare masse farge i stoffet, smiler Storberg.

Hjelp til apoteknavn

Noe helt konkret forfatteren fikk hjelp til, var å finne navnet på apoteket til hovedpersonens far.

— Du klarte ikke å svare på stående fot, men det kom en e-post etter hvert da du hadde tenkt deg om. Det var vanlig med ­dyrenavn, og gjerne litt staselige dyr. Ofte er det noe gyllent ved det også.

— Det er ikke Apotek Pusekatten, det har jeg aldri hørt om. Så vi endte opp med ­Gullbjørnen. Det har aldri eksistert så vidt jeg vet, men det er jo et elegant navn. 

— Jeg hadde vel et forslag om Den Gyldne Hjort eller noe slikt, men du mente at det ikke klang helt, og det hadde noe med antall ledd i navnet, som ikke var ­tradisjon. Dette er jo kunnskap som man ikke bare kan spørre hver og en om, mener Storberg.

I boken deltar ektemannen til ­hoved­personen i et kort slag mellom ­Sverige og Norge i 1814.

— Så spør jeg Henrik om hva som kan ha skjedd med ham når han kommer hjem hardt skadd fra slaget? Hvordan er ­tilstanden, og hva prøver de å gjøre for å hjelpe ham og ­lindre smertene hans? Da sier Henrik at han for eksempel kunne ha fått et stort kutt, han kunne ha blitt dratt over bakken og fått noe møkk eller jord i såret.

— Man hadde ikke mye smertestillende i 1814. Opium hadde vel kommet. Hvis de skulle amputere på slagmarken, så har jeg latt meg fortelle at bedøvelsesmiddelet var en halv flaske brennevin og en kjapp kirurg. Det var nok det man hadde. Og ikke alle hadde tilgang til brennevin heller, påpeker Andersgaard.

Felles interesser

Praten flyter bra mellom farmasøyten og ­forfatteren over kaffekoppen. Før ­under­tegnede tok kontakt med tospannet på folkemuseets kafé, var temaet musikk, en forkjærlighet de begge deler.

— Da du kom hit, snakket vi om at man ­kanskje av og til bør unne seg et nytt ­instrument. Vi spiller begge i orkester. Henrik­ spiller fagott og jeg spiller cello. Så fikk jeg støtte fra Henrik, og jeg har nå bestemt meg for at jeg skal kjøpe meg en ny cello.

— Det blir mye mer moro med et nytt ­instrument! legger Andersgaard til.

Ifølge Storberg var en av hoved­utfordringene å skape et troverdig bilde av apotekeren og hans status i tiden. Der var den pensjonerte farmasøytens ­historiebakgrunn uvurderlig.

— Det er interessant å kunne ­plassere ham i det sosiale bildet i byen ­Christiania tidlig på 1800-tallet. Han er en slags blanding av en som har en akademisk bakgrunn, men er også ­kremmer og ­forretningsmann. Han er i en ­mellomstilling. Og så har vel også du, Henrik, vist til en del fremstillinger av ­hvordan den stereotype apotekeren har blitt fremstilt, både i musikk og opera? spør Storberg.

— I flere operaer. Den mest kjente er nok «Elskovsdrikken» av Donizetti.

Endret posisjon

Andersgaard mener at posisjonen til ­farmasøyter og apotekere har forandret seg gjennom årene.

— Det er morsomt å lese i farmasøytiske tidsskrift. Der snakker man om ting vi begynte å diskutere da jeg startet å ­studere i 1962: Vi må nærmere kundene. Vi måtte passe på å gjøre som legene sa, og så måtte vi ofre oss mer for kundene. Det ser ut som om det ­begynner å skje noe nå, sier Andersgaard, som forteller at han har overhørt følgende replikk fra tiden da apotekproduksjon fortsatt var gjeldende:

— «Her står jeg og rører salve, og så ­kommer disse kundene og forstyrrer meg hele tiden». Den har jeg hørt i fullt alvor.

Profesjonskampen har alltid vært sentral i oppbyggingen av farmasøytenes stilling.

— Jeg tror legene til tider ikke har likt at vi har begynt å bry oss. Vi hadde en ­kvakk­salverlov som hemmet oss fælt i arbeidet. Den er borte i dag. Vi skulle ikke gå ut over vårt yrke. Vi skulle ikke legge ut om virkninger og bivirkninger, for det var legens jobb. Og hvis vi begynte å gjøre det, kom kvakksalver­loven og tok oss. Men det var mange som ikke brydde seg mye om det. Vi mente den ikke skulle stå i veien for at vi skulle kunne gjøre en fornuftig jobb, fastslår Andersgaard.

Suksess med andre roman

Storbergs roman «Eplehagen» kom ut i januar til strålende anmeldelser og god respons. Boken har kommet ut i et nytt opplag, og snart blir den også å høre i lydbokformat. I tillegg drar forfatteren selv mye rundt for å prate om boken. Andersgaard, som har bidratt med mange innspill, håper farmasøytene kjenner sin besøkelsestid i bokhandelen og leser «Eplehagen».

— Jeg tenker at farmasøyter som sådan er kulturinteresserte. Jeg holder jo mange ­omvisninger for studenter og elever, og  mener at de bør være interesserte i sitt eget fag når det beskrives, i hvert fall så grundig som det gjøres her.

Og hva tenker farmasøyten selv om å ha bidratt til en skjønnlitterær roman?

— Det har vært helt strålende, og det håper jeg at jeg har sagt til deg, Marianne. Dette har vært en ny opplevelse som jeg har satt veldig stor pris på at jeg har fått tillit til å være med på.

Forfatteren selv understreker hvor ­givende det har vært å jobbe med ­farmasien som et bakteppe i romanen.

— Det har vært spennende. Jeg er også veldig interessert i medisinhistorie. Det ­knyttes det jo en del opp til i denne boken. Det er ­tankevekkende hvordan mennesket før i tiden var så hjelpeløs i møtet med sykdom og død, i forhold til i dag, sier Storberg, og legger til at hun håper farmasøyter vil lese boken:

— Jeg håper at det kan være ­interessant å lese om faget i en historisk fortelling som dette. 

(Publisert i NFT nr 4/2016 side 36-38)