Opplevelser som norsk studentfange i Tyskland under krigen

Tekst: Knut Erik Skinnemoen
Tidligere leder av Norges Farmaceutiske Forening (1960–1961)

Den 30. november 1943 ble en dag da alt det vanlige tok en brå slutt, og en helt ny tilværelse tok til. Jeg satt hjemme og leste til 1. avd. farmasieksamen, da min kusine kom inn til meg og fortalte at ­universitetet var okkupert av tyskerne som arresterte alle studentene de kom over.

Min første tanke var at nå gjaldt det å komme seg vekk fortest mulig. Jeg samlet sammen noen bøker i en veske og klarte å komme meg inn på toget til Drammen. Da det var ca. ett minutt til avgang, kom en del tyskere inn i kupeen, og da de fikk se meg, ropte de: «Ah, ein Student!» Det var bare å følge med. Etter et forhør på Victoria ­terrasse, ble jeg brakt til Aulaen hvor det var flere hundre andre studenter. Utpå ­natten ble jeg med en transport til Berg konsentrasjonsleir i Vestfold. Møtet med denne leiren var et sjokk. En rekke nazi­bøller skrek og herset med oss studentene samt noen universitetslærere som også var arrestert. Maten var elendig, en hel salt sild per dag som skulle spises med skje. Brakkene var dårlige, kalde og trange. Heldigvis varte dette oppholdet ikke så lenge. Den 9. desember ble vi overflyttet til leiren i Stavern, hvorfra 300 av de andre studentene hadde dratt samme dag for å bli overført til Tyskland. Forholdene her var bedre enn på Berg, vi slapp blant annet videre kontakt med de norske nazibøllene. I Stavern ble hver enkelt kalt inn til forhør om det var noen nazisympatisører blant oss. Så vidt jeg vet slapp ingen ut på dette grunnlaget. Men tyskerne begynte allikevel å slippe noen fri, i puljer på 50 og 50.

Men så hendte det noe. En kraftig eksplosjon på Filipstad rystet hele Oslo. Det ble øyeblikkelig slutt på hjem­sendelsene. Vi gikk noen dager i spenning, og ryktene florerte. Men den 7. januar 1944 var avgjørelsen tatt: Vi skulle sendes til Tyskland. Hva som ventet oss, var vi helt ukjent med, men ordet Sonderlager hang i luften. Vi marsjerte inn til Larvik, ble satt på et tog til Oslo, og om kvelden ble vi losset av på bryggen hvor lasteskipet «Donau» lå. Jeg måtte gå ned noen bratte leidere helt ned i bunnen av skipet. Å komme seg opp derfra hvis noe skulle skje, var helt umulig. Om morgenen den 11. januar ankom vi til Stettin som allerede da virket nokså medtatt av den allierte bombingen. Først den 13. januar kom vi til en svær konsentrasjonsleir som viste seg å være Buchenwald, en leir jeg aldri hadde hørt om. Vi ble ført inn porten med den nå ­kjente inskripsjon «Jedem das seine» og havnet på en diger appellplass. Nå opp­levde vi et nytt sjokk. Vi ble tatt imot som «Normalzugänge», det vil si at vi ble avkledt, alt ble tatt fra oss som briller, klokker, ­ringer, alt hår ble snauklipt, ble puttet i en desinfeksjonsvæske og etterpå dusjet. Som klær fikk vi utlevert noen stripete fangeklær, en lue og noen trebunner til sko. I personalavdelingen ble vi registret og tildelt et fangenummer, mitt var 39142, og ved tretiden om natten vaklet vi i kulda bort til Block 19, som var en karanteneblokk. Her ble det usigelig trangt, vi måtte ligge to og to i de smale køyene som sto i tre etasjer. Nå kunne vi endelig legge oss, men det var bare det aberet, køyene var allerede opptatt av millioner med lopper som forlystet seg på ens ubeskyttete kropp.

Buchenwald-leiren i dag. Foto tatt om vinteren på området der fangebrakkene en gangvar. Foto: Wikipedia

Neste morgen var det tidlig opp til appell. Alle som så oss sa: «Aha, transport!» Vi spurte hva det betydde. Svaret var sannsynligvis transport til DORA, en leir som det bare gikk transporter til, men aldri fra. Når vi spurte om noen ble satt fri fra Buchenwald, var svaret at det foregikk kun gjennom krematoriepipa. Det så ikke videre lystelig ut. Disse første dagene satt vi og ventet på vår videre skjebne. Vi ble vaksinert mot tyfys, paratyfys og dysenteri, og vi fikk vårt første dødsfall.

Men den 27. januar vendte alt seg til det bedre. Vi fikk besøk av leirkommandanten Pister som opplyste at vi skulle få sær­behandling: Få våre egne klær, få SS-mat, slippe å arbeide og få skrive to brev hjem i måneden, på tysk. Dessuten skulle håret få lov til å vokse. Jeg må innrømme at jeg pustet lettet ut. Dessuten kunne vi motta pakker. Jeg mottok flere pakker hjemmefra, dessuten fra Røde Kors i Danmark, Sverige, Portugal, Sveits, Ungarn, Canada og – på slutten – til og med fra USA. Vi ble dessuten overført til en større brakke slik at hver mann fikk sin egen køye. Vi fikk det nå så bra med mat, at vi kunne dele ut til de andre fangene, men det var som en dråpe i havet. Tyskerne hentet til og med professorer fra Jena universitet, som øyensynlig skulle overbevise oss om nazismens fortreffelighet. Så naive går det an å være!

I Block 41 var vi isolert fra resten av leiren, men vi kunne følge med i hva som foregikk. Særlig bekymret det oss hva som foregikk i naboblokken «Experimentalbau» hvor det foregikk eksperimenter med ­mennesker som forsøksdyr, samt for­holdene i Kleinelager. Utsultede, radmagre mennesker var overalt. Dessuten kunne vi følge med i luftkrigen som forgikk over hodene våre med opptil 1000 amerikanske fly i luften på en gang. Det var flott å ha så mektige allierte.

Den 24. august kom turen til oss. Klokken var 12, og jeg så et fly ­sirkle over hodet på meg. Det hadde en hvit røyksky etter seg. Det lagde en ring, og jeg opp­daget at jeg befant meg midt inne i ringen. Jeg skjønte det var et signal til bombeflyene, og løp inn i brakka. Like etter kom den første bombelasten. Det var en uhyggelig lyd, og jeg visste ikke hvor treffsikre de var. Det fulgte et øredøvende brak, huset ristet og store steiner kom gjennom vinduet. Men vi var ikke truffet. Flere bombelaster fulgte, og alle traff mål utenfor leiren: SS-leiren, Gustloffwerkene og DAW-fabrikken lå alle like utenfor det elektriske gjerdet, og alt ble totalt ødelagt. Ikke en bombe av de 80 tonn som ble ­sluppet, falt innenfor piggtråden, en ­imponerende prestasjon. Etterpå var jeg med på å bære lik og sårede frem til oppsamlingplassen. Det var en spennende og uhyggelig opplevelse. Vi ryddet en av fløyene og tok imot rundt 129 sårede ­fanger som hadde arbeidet i SS-leiren og fabrikkene.

Den 29. september trodde jeg nesten ikke mine egne øyne, da jeg så ca. 2000 danske politifolk i sine flotte uniformer ­marsjere inn i leiren. Noen timer senere så vi dem igjen i stripete fangeklær i Kleinelager hvor de var stuet sammen i de usle brakkene. Det var så trangt at de måtte sove på skift. Vi samlet sammen klær og mat til dem, noe de satte stor pris på.

Den 23. oktober ble vi stuet sammen i noen godsvogner for å fraktes til Elsass. Fra den togturen husker jeg spesielt turen gjennom Frankfurt am Main. Toget sjanglet gjennom byen uten å stanse. Det tok omtrent en time. På den timen så jeg knapt et dusin hus som ikke var ødelagt. Det var helt utrolig. I Elsass var vi nær fronten, og vi måtte stadig passe oss for nærgående jagerfly ved å kaste oss i grøfta når vi var ute. Vi ble satt til å grave dekningsgraver, men det gikk uhyggelig langsomt. Fronten kom stadig nærmere, og vi ble satt til å laste inn maskiner fra en rustningsfabrikk i ­godsvognene. Vi passet imidlertid på å laste inn alle de tunge maskinene på den ene siden av vogna og de lette på den andre siden. Resultatet var at toget veltet i den første svingen. Tyskerne brølte opp, men merkelig nok gikk det ikke ut over oss. Han stakkaren som hadde ansvaret for innlastingen, fikk unngjelde.

Den 23. november brøt de allierte gjennom ved Belfort og vi måtte ­evakuere i all hast. Vi måtte gå i gåsegang i all stillhet på grunn av faren for angrep av partisaner. Vi marsjerte opp til Neu Breisach og ble satt over Rhinen på en ferge. I Tyskland ventet det oss nye dramatiske opplevelser.

Vi ble delt i to kontingenter. 170 mann dro til Freiburg. Den 27. november ble byen bombet sønder og sammen mens studentene lå i godsvogner på jern­bane­stasjonen. Utrolig nok ble bare én drept. Den gruppen jeg kom i marsjerte til en liten idyllisk landsby som heter Burkheim. Vi ble innkvartert på rådhuset og ble satt til vei­arbeide i Siegfriedlinjen og som hjelpe­tropper ved et hemmelig fergeleie over Rhinen ved et lite sted som heter Jechtingen. Jeg var med på å grave ut ­stillinger for antiluftskyts. Andre var med fergen over Rhinen som mannskap. Det var helt uforenlig med alle internasjonale konvensjoner at fanger skulle gjøre krigstjeneste. Vi protesterte og nektet å utføre dette arbeidet. Tyskerne ble rasende og stilte oss opp på torvet for å kalle oss ut til arbeide. Da ingen reagerte, holdt Obersturmführer Wilde en tale hvor han sa at det ville ikke koste ham noe som helst å skyte 200 norske studenter. Som ­SS-Führer hadde han ofte vært nødt til å skyte folk. Å føre 200 friske, kraftige karer vekk fra frontområdet, var utenkelig. Jeg må ­innrømme at disse truslene gjorde inntrykk på meg. Etter at Wilde hadde slått til en student kraftig i ansiktet, ropte de andre SS-karene: «Skyt, skyt.» Bare få av de ukrainske vaktene hadde med seg gevær. De ble derfor kommandert opp på rommet for å hente dem. Idet de kom ut av råd­huset, lød det heldigvis en ordre: «Auf die Stuben weg, marsch!» Inntil denne dag hadde jeg betraktet oppholdet i Tyskland med spenning, men noe som forhåpentligvis ville ende godt. Men fra nå av følte jeg at min skjebne var svært usikker, og at jeg måtte regne med ikke å overleve.

Men nå skulle vi straffes, først og fremst ved ikke å få mat. Men befolkningen i Burkheim, som hadde vært vitne til til­dragelsen, var rasende på SS og samlet sammen noe mat tiloss. Selv ble jeg med på å grave beskyttelsesrom i en hulvei for sivilbefolkningen. Jeg husker godt hvor stas det ble da die Schwester Schreiber kom med mat og vin til oss.

Været klarnet opp og fergeleiet ved Jechtingen ble bombet alt dagen etter streiken, og fergen ble senket. Den 5. desember bar det i vei til fots gjennom Schwartzwald til Alpirsbach, nesten uten mat. På veien sluttet studentene fra Freiburg seg til oss. Vi ble stablet inn i noen godsvogner. Vi skulle til Buchenwald og turen tok seks døgn, og jeg er sikker på at jeg ikke sov et minutt på den reisen, da det er umulig å sove på en planke uten ryggstø. På veien møtte vi en mengde tog med krigsmateriell som skulle til Ardennene. Da vi ikke fikk noe mat på turen, klatret jeg en gang opp på en godsvogn som sto på nabosporet og som var fylt med korn. Jeg fylte noen krus og kom meg usett tilbake til min egen vogn. Jeg er glad jeg ikke ble oppdaget!

Det Buchenwald som møtte oss var ­forferdelig. Fangene virket enda mer utmagrete og håpløse. Utenfor krematoriet lå en kjempepyramide med sko, sko etter fanger som var kremert. Vi ble stående på appellplassen hele dagen, rått og kaldt var det. Danskene fikk smuglet noen smørbrød til oss da noen av oss fikk gå til en kum for å slå lens. Jeg slukte et par av dem, men det skulle straffe seg siden med en fryktelig diaré.

Kvelden kom, og plutselig ble alt svart for meg, Jeg kom til bevissthet etter en stund, men alt var stummende mørkt, ikke en lyd, ikke et lys. Jeg lå på bakken og tenkte: Ja, ja, nå er det skjedd, du er død! Men hvor var jeg havnet? Ikke var det ­himmelen, det stemte dårlig med barnelærdommen. Men ikke kunne det være helvete heller, for jeg kjente ingen pine eller smerte. Man at jeg var havnet i evigheten, var jeg temmelig sikker på. Jeg tenkte det måtte bli fryktelig kjedelig å ligge slik i en evighet. Jeg vet ikke hvor lenge jeg lå slik, men etter en stund fikk jeg se et lysglimt, som forsvant igjen – et ­stykke borte. Jeg reiste meg opp og famlet meg bortover i retning av der jeg hadde sett lysglimtet. Da merket jeg at jeg var kommet til en dør ... Jeg trykket ned ­dørklinken, og døren gikk opp. Det var ikke til å tro. På gulvet innenfor var en av mine kamerater som holdt på å rigge seg i stand til natten. Jeg tror ingen, verken før eller siden, har vært så glad for å oppdage at han befant seg i Buchenwald.

Neste dag var det bading og på med fangeklærne, men vi fikk beholde håret. Så bar det ut i leiren, men denne gangen til Kleinelager. Det var fryktelig kaldt, og vi frøs kraftig. I sovebingene måtte vi ligge åtte, så alle måtte ligge på siden uten å kunne røre seg. Danskene ga oss litt klær og mat, men for meg begynte diareen, og jeg fikk ikke ned en bit mat på seks dager. Jeg gikk inn på sykestua og fikk – merkelig nok – to spiseskjeer kull. Det slukte jeg og, – o mirakel – diareen stanset. Men nå var jeg sulten! Men det var begynt å komme noen Røde Kors-pakker igjen. Julaften ble feiret på brakka, med opp­treden av noen russiske sirkusartister.

Den 1. januar 1945 begynte mursteinpussing i ruinene av Gustloffwerkene i ca. 15 kuldegrader. Dette varte rundt en uke. Da fikk vi komme opp i hovedleiren igjen og slapp å arbeide. Herlig.

Natten til 14. februar lå vi og hørte på den enorme luftstyrke som hadde Dresden som mål. Noen har i ettertid kritisert de ­allierte for denne bombingen, men man må huske på at krigen rastevillere enn før, og kappløpet om å lage den første ­atombombe var i gang. Tyskerne ville ikke gi seg, og vi som lå der i leiren var rasende på dem for den brutalitet de viste mot ­fangene. Jeg frydet meg over at vi hadde så sterke allierte. Hitler hadde sådd vind, nå høstet han storm.

Den 1. mars skulle vi ut på transport igjen, til Neuengamme. Jeg gruet meg virkelig, for nå fikk det tyske jernbanenettet virkelig unngjelde. Første dag kom vi bare til Erfurt og ble stående der utover kvelden, og ca. kl. 22 ble stasjonsområdet vi lå på angrepet. Vi lå innelåst i vognene. Jeg ­husker spesielt en bombe som en kunne høre på lyden hadde kurs mot meg. Jeg var sikker på at min siste time var kommet. Et øredøvende brak, vognen lettet seg på sporet og ble bombardert med stein og splinter. Bomben traff heldigvis et tog med kull på nabosporet. Det tok fyr. Vi slapp fra det med skrekken. Et par av våre tillits­valgte brukte et par danskepakker og ­greide å organisere det slik at vi neste dag ble hektet på et tog med ammunisjon og kom oss vekk. Det var på høy tid, for neste natt ble Erfurt jernbanestasjon utslettet.

Toget stanset på et jorde utenfor Hildesheim, da en kopling antakelig hadde røket. Det var lys dag og klar himmel. Da dukket en sveit jagerfly opp. Ved flyangrep hadde vi nå fått lov til å forlate vognene. Jeg løp ut på åkeren og la meg ned. Flyene la seg i formasjon og stupte ned mot toget vårt. Siden vi var hektet på et ammunisjonstog, var jeg klar over at ved treff nå var min siste time kommet. Jeg la meg på ryggen for å se dette dramaet, da jeg var klar over at det vel ville være det siste jeg så her i livet. Men, merkelig nok, flyene ­flatet ut og slapp først bombene på et tog som sto et par hundre meter lengre ­fremme. Dette ble truffet og slengt ned i en grøft. Først neste dag kunne vi dra videre.

Vi hadde flere nervepirrende opp­levelser før vi endelig den 6. mars kom til K.L. Neuengamme, en leir med meget dårlig rykte. Etter bading, var det på med ­fangeklær igjen, nr. 75561 måtte sys på blusen, og vi ble satt til å arbeide i et ­teglverk. De øvrige fangene var rene muselmenn. Arbeidet besto i å trille ­murstein fra teglverket. Arbeidet varte til den 20. mars, da vi ble satt i karantene på grunn av fare for flekktyfus. Men det hadde begynt å komme fanger til leiren i hvite svenske og danske busser fra blant annet Sachsenhausen. Men det kom fanger fra andre leire også. Særlig husker jeg en norsk fange fra Bergen-Belsen som ble lagt inn på vår brakke. Han var helt ­utmagret, bevisstløs og var blitt trukket ut av likhaugen da redningen kom. Våre medisinerstudenter ga ham glukoseinjeksjoner, og etter noen dager slo han ­øynene opp. Han ble bokstavelig talt ­vekket opp fra de døde.

Den 30. mars kom grev Folke Bernadotte på besøk, og det var stor jubel. Han hadde med seg store svenskepakker med mat. Men fronten ­rykket stadig nærmere med mange ­bombardementer i nærheten. Men endelig den 20. april kom beskjeden om at vi ­skulle evakueres med de hvite bussene inn i Danmark. Jeg havnet i en buss som ble slept av en annen på grunn av motortrøbbel. Sjåføren tok feil vei, og vi havnet i «ingenmannsland». Tyskerne lå bak ­kanonene sine med hånden på avtrekk­eren. Plutselig stupte to engelske fly ned mot bussen vår. De skjøt imidlertid ikke, da de antakelig så det svenske flagget malt på bussens tak. Vi snudde brått, og kom omsider på rett vei. Veien nordover ble en triumftur. Ved Padborg grensestasjon sto danske lotter med blomster og ropte «Velkommen hjem».

Men fangetilværelsen var fremdeles ikke slutt. Jeg havnet i Møgelkjær som lå under Horsens kretsfengsel. Men dette kunne ikke kalles fangeopphold. Danskene visste ikke hva godt de skulle gjøre for oss. Først den 3. mai ble vi fraktet over Øresund til Helsingborg, hvor svenskene sto klare til å ta imot oss. En meget spennende periode av ens liv var over. Dessverre var det 17 studenter som ikke overlevde. Endelig, 25. mai kunne jeg gå av toget i Drammen og ble – til min store overraskelse – mottatt av en stor folkemengde, mens to ameri­kanske jagerfly gjorde skinnangrep mot stasjonsområdet. Det var en opplevelse!

En moderne krig er en så fryktelig ting at alt annet blekner. Denne krigen var nødvendig. Hitler og hans nazister måtte stanses. Etter 1. verdenskrig het det: Aldri mer krig! Men det gikk ikke mer enn 21 år før man var i gang igjen, som så mange ganger før i Europas historie. Det var ­tydelig at det gamle Europa med sine suverene nasjonalstater ikke var veien å gå. En nærmere tilknytning mellom ­nasjonene måtte til, og tanken om en Europeisk Union ble født. I dag er EU en meget livskraftig og suksessrik organi­sasjon som gjør krig mellom medlems­landene til en umulighet. Og det er det viktigste.

(Publisert i NFT, nr. 2/2009 side 36–39.)