Waleds grenseløse ferd

— Vi må reise med en gang. Pakk sammen noen bager og kom dere i pickupen, sier faren til Waled Al-Zayadi. 

Året er 1990. Et borgerlig militært oppgjør mot diktator Saddam Hussein og hæren hans sprer seg som ild i tørt gress gjennom de sørlige delene av Irak. Historiene om drap og kidnappinger gjennom intifadaen når Waleds far, som ser at konflikten hurtig nærmer seg delstaten Simawa. Her bor han sammen med sin kone og sine tre barn, en helt vanlig middelklassefamilie. Uten planlegging og uten muligheter til å ha med seg nevneverdig med eiendeler, setter de på fem seg i bilen med den saudi-arabiske grensen som mål. Ingen rekker å si ha det til dem som ikke klarer å komme seg ut av byen i tide. Waled er bare to år gammel når familien hans må forlate Irak som flyktninger.

En kald vinterdag i 1992 tråkker en fire år gammel gutt for første gang i den kritthvite snøen i Gudbrandsdalen. Kontrastene fra to år i en skitten og overbefolket flyktningleir i Saudi-Arabia kunne ikke vært større for irakerne. Fra daglige kamper for å få nok vann og mat til å overleve under inhumane forhold i en saudi-arabisk flyktningleir, får Waled, foreldrene og søsknene innpass på et trygt asylmottak på Vinstra, etter å ha blitt satt på et fly til Norge som kvoteflyktninger. Etter kort tid får de egen bolig og finner seg til rette i den lille bygda. Etter hvert får de også oppholdstillatelse, og når Waled har blitt sju år gammel, flytter familien til Oslo.

— Det gikk tidlig opp for meg at uansett hva jeg ville drive med, så måtte det handle om å hjelpe andre mennesker, forteller Al-Zayadi fra bakrommet på Apotek 1 Haugenstua. Gutten, som i en alder av to år måtte flykte fra hjemlandet og starte et nytt liv i Norge, er i dag blitt en 27 år gammel mann og apoteker av yrke.

Humanitære mangler

Til tross for at Al-Zayadi har vært heldig og fått oppleve en god norsk barndom, har han også levd deler av livet sitt som flyktning. Selv om han ikke kan huske mange detaljer, har foreldrene opp gjennom oppveksten passet på å minne ham på hvilket liv han en gang hadde.

— I Saudi-Arabia bodde vi i det som den gangen var en av de verste flyktningleirene i verden. Den hadde humanitære mangler, og folk tørstet og sultet. De slåss i vannkøen, og det var knivstikkinger der folk ble drept. Det var et tungt miljø.  

Foreldrenes beskrivelser av hans første år har gjort inntrykk på apotekeren.

— Jeg har blitt minnet på at vi er ganske heldige som bor her, og jeg føler at jeg skylder foreldrene mine, hjemlandet mitt og ikke minst Norge å gi tilbake, forklarer Al-Zayadi.

Et nytt liv

Hans første ordentlige minner kommer ikke før oppholdet på asylmottaket på Vinstra.

— Jeg hadde aldri sett snø før. Det hadde ikke fatter´n heller, så han klarte ikke å gå på ski. Det tror jeg forresten ikke han klarer i dag heller, smiler 27-åringen, og legger til at han husker godt den norske barnehagekulturen.

— Vi ble tatt ekstra godt vare på, som en av de få minoritetene i bygda på den tiden. Vi hadde frivillige som var barnevakt for oss da foreldrene mine var på norskkurs. 

Norsk-irakeren beskriver overgangen fra flyktningleir i Saudi-Arabia til asylmottak på Vinstra som gull.

— Når du er så ung, tror du ikke at det er et asylmottak, men bare et hus med masse folk. Det var en stor forandring fra tilværelsen i telt midt i ørkenen. Etter hvert fikk vi jo også vårt eget lite rekkehus. Det var bare positivt for både meg, søsknene og foreldrene mine.

Ville hjelpe ungdommer

Etter noen år flyttet de til Oslo for å komme nærmere familie og venner som også hadde flyktet fra Irak. Den unge apotekeren beskriver oppveksten på Mortensrud på østkanten i Oslo som god. 

Som for de fleste andre ungdommer, var fotball og vennegjengen sentralt i livet til Al-Zayadi. Denne interessen skapte i oppveksten grobunnen for et frivillig prosjekt som ble en realitet mange år senere.

— Da vi selv var barn, hadde vi en plastikkhall på Mortensrud som vi ikke fikk lov til å låne av fotballklubben. Da brøt vi oss inn der hele tiden, men vi stjal aldri noe. Det eneste vi gjorde var å spille fotball. Styret ble til slutt lei og lagde et slags piggtrådgjerde rundt hallen. Men det stoppet ikke oss. Vi begynte å klatre over fra taket til naboen, skar hull ovenfra og fortsatte å spille, røper Al-Zayadi og gliser bredt.

Guttene ble etter hvert tipset om at det gikk an å søke om penger fra noe som kalles Oslo Sør-midler, eksempelvis til fotballtiltak for unge.

— Jeg og to andre kamerater stormet rett og slett et styremøte, etter å ha fått tips om at de skulle ha møte på Holmlia for å planlegge fordelingen av de forskjellige midlene for det året. Men de midlene var jo basert på søknader som hadde kommet inn på forhånd. Så vi bare gikk inn på møtet og fortalte om vår situasjon, og at vi trengte en hall for flere hundre ungdommer. Vi forklarte at vi hadde blitt kastet ut, og at folk endte på feil spor når de ikke hadde noe sted å spille fotball.

Utrolig nok fikk Al-Zayadi og kameratene ønsket oppfylt, og kort tid etter møtet ble de bevilget 100 000 kroner til leie av haller. Gjennom prosjektet «Crimefight» har han og flere venner siden 2011 leid idrettshaller der ungdom fra 11 til 23 år kan komme på lørdagskveldene fra september til mars for å spille ulike former for ballspill og å ha noen å prate med.

— Vi er inne i den femte sesongen av initiativet. I snitt kommer det hundre ungdommer for å delta hver lørdag.

Prosjektet har vokst så mye at vennegjengen sliter med kapasiteten, selv om de i dag leier to haller.

— Vi skulle gjerne hatt tre haller. Vi får fortsatt midler til dette hvert eneste år, sier han.

Arbeidet med «Crimefight» førte til at Al-Zayadi i 2011 ble nominert til Årets navn i lokalavisen Nordstrands Blad. Og etter at stemmene fra leserne var talt opp, var det han som stakk av med den gjeve prisen og 10 000 kroner. Pengene bestemte han seg for å gi til Tauheed Islamic Centre, som bygde moské på Prinsdal den gangen.

— Jeg ble så klart beæret. Men jeg føler egentlig at jeg representerte hele styret vårt på åtte personer. Vi hadde gjort like mye hele gjengen, sier han ydmykt. Det er tydelig at Al-Zayadi ikke trives med å trekke frem seg selv.

— Jeg liker ikke for mye oppmerksomhet, for å være ærlig. Mange av vennene mine visste ikke at jeg hadde deltatt i feltarbeid heller. Jeg har egentlig holdt det skjult. Jeg vet ikke, jeg har bare blitt oppdratt slik.

Ville jobbe med feltarbeid

Mot slutten av ungdomsskolen begynte Al-Zayadi for alvor å tenke på å hjelpe andre mennesker.

— Foreldrene mine hadde fortalt oss om vår bakgrunn gjennom hele oppveksten, så jeg fikk alltid høre at jeg en gang var en av dem som hadde det dårlig. Jeg fikk aldri direkte beskjed om at jeg skulle bli veldedighetsarbeider. Men det var noe som vokse sakte, men sikkert inne i meg, og da jeg ble 15 år begynte jeg å forstå og tenke mer på hvordan en veldedig organisasjon fungerer. Da oppdaget jeg blant annet Leger Uten Grenser, og jeg bestemte meg for at jeg skulle komme meg inn der, uansett hva jeg skulle bli.

At det var nettopp farmasøyt han skulle ende opp som, var aldri skrevet i sten.

— Jeg tenkte å gjøre noe helserelatert. Helt tilfeldig ble jeg tipset av en kompis om farmasistudiet. Jeg sjekket det ut og endte med å søke, sammen med kompisen min. På den tiden tror jeg ikke farmasistudiet var så godt markedsført. 

Engasjerende studietid

I 2007 begynte den irakiskfødte unge mannen på farmasistudiet på Blindern i Oslo. Al-Zayadi husker studietiden som fine år med et godt og tett læringsmiljø.

— Vi hadde en fin klasse der alle hjalp alle. Et lite miljø kan slå begge veier, det kan enten være veldig dårlig eller veldig bra. I mitt tilfelle var det bra. Vi spilte litt fotball sammen på farmasilaget, og hadde samlinger i julen, påsken og 17. mai, minnes 27-åringen.

Rent faglig var det farmakologien som fenget mest.

— Det var kult å oppleve hvordan det faktisk ser ut på detaljnivå. Etter hvert ble kjemien mer og mer legemiddelrelatert, og da ble det spennende, forteller han, og trekker frem en spesiell foreleser som gjorde stoffet enda mer engasjerende.

— Jo Klaveness var veldig «lættis». Han er så engasjert og livlig når han snakker, og klarer å dra inn litt humor. Det var veldig lett å få oss med på det, og han kunne gjøre til og med de tørreste fagene til noe moro. Og så inviterte han studentene til å delta og komme med innspill under forelesningene.

Forsket på healere

Fem år med studier førte til en master, med en hovedfagsoppgave i samfunnsfarmasi og farmakognosi. 

— I mitt tilfelle var temaet graviditetsrelaterte problemer for kvinner i Mali. Da så vi på hvordan de ble behandlet der. De har ikke så mange leger, og benytter seg i stedet av såkalte tradisjonelle healere. Disse er nesten som høvdinger i en veldig liten landsby, og innehar dyp kunnskap om plantemedisin. Da brukte vi den plantemedisinen, intervjuet dem om hva de brukte mot hva, og så fikk vi en database for hvor ofte en plante var nevnt. Da vi kom hjem igjen til Norge, søkte vi opp planten  for å se om den hadde noen kjemiske effekter som kunne relateres. For eksempel antibakteriell effekt mot urinveisinfeksjon. Var det hold i det, eller var det et slags placeboopplegg? forklarer Al-Zayadi, som tilbrakte åtte uker i det afrikanske landet for å fullføre sin masteroppgave.

— Interessen for å hjelpe mennesker utenlands ble bare styrket da jeg kom hjem igjen fra Mali.

Trengte mye erfaring

Al-Zayadi visste ikke som ferdig utdannet farmasøyt hva han ville jobbe med. 

— Jeg var med på et mentorprogram, og hadde en mentor i industrien som heter Ole Kristian Hjelstuen fra Inven2. Han fortalte litt om hvordan det var å jobbe i industrien. Allerede da forklarte jeg ham at jeg ønsket å jobbe med Leger Uten Grenser. En i firmaet hans hadde faktisk arbeidet med dem, og han ga meg tips om at det kunne være lurt å jobbe i sykehusapotek for mer klinisk arbeid direkte relatert til farmasøytens rolle hos Leger Uten Grenser. 

Mulighetene for arbeid på sykehusapotek åpnet seg imidlertid ikke på den tiden. I et forsøk på å skaffe seg mye erfaring, brukte Al-Zayadi et år etter studietiden på å jobbe som ambulerende farmasøyt.

— Jeg var ansatt hos Boots Norge i en hundre prosent fast stilling. Jeg hadde en sjef over meg, men jeg hadde ikke et fast apotek. Hun sendte meg til forskjellige apotek etter behov, som ved sykdom, krisebemanning eller ferieavvikling. Så hver uke hadde jeg forskjellige steder. Noen ganger var jeg nede i Sauda, mens andre ganger var jeg oppe i Harstad. Noen ganger kjørte jeg en tur til Hønefoss. Det var en variert hverdag, erindrer han.

Al-Zayadi innrømmer at arbeidssituasjonen var krevende. Ved mangel på farmasøyter måtte han trå til og ta raske avgjørelser i et team som han kanskje bare hadde kjent i noen få timer.

— Jeg måtte ta nye lederroller hver eneste uke for nye mennesker. Da fikk jeg veldig god erfaring. Men det var ekstremt slitsomt. Du må være veldig fleksibel og være forberedt på mye reising. De fleste holder ikke lenger enn ett til to år i en slik jobb. 

I Al-Zayadis tilfelle holdt det med ett år. Da ble han tilbudt stilling som farmasøyt på Apotek 1
Lambertseter i Oslo. 

— Jeg fikk mye tillit og nye ansvarsområder raskt. Jeg fikk også ansvar for flere områder som logistikk og LAR, og etter hvert ble jeg stedfortreder, sier han, og forteller også om en sjef som så stort lederpotensial i han.

Etter to år på Lambertseter vendte Al-Zayadi nesen mot Haugenstua, hvor han ble apoteker på Apotek 1. 

— Jeg har vært her siden august i fjor. Det er nye utfordringer, og jeg styrer hverdagen mer selv og er med på å påvirke utviklingen.

Et steg nærmere avreise

Men den ansvarsfulle jobben som apoteker og daglig leder for et eget apotek stoppet ikke Al-Zayadis ønske om å bidra mer til de som trenger det mest. For ett år siden tok han kontakt med Leger Uten Grenser for å forhøre seg om mulighetene for å bidra.

— Ledererfaringene fra flere apotek veide opp for at jeg ikke hadde erfaringen fra sykehusapotek. Så jeg ble tatt inn. Da havnet jeg i en slags «pool». Det vil si at hver gang det kommer oppdrag, må du være klar, selv om du kan si ja eller nei. Det kan være alt fra varsel på fire måneder til beskjeder om at du må reise i morgen.

Mens farmasøyten ventet på validering fra et av organisasjonens fire hovedkontor for å få reise ut i en farmasøytstilling, fikk han et nytt tilbud om å reise ut som en «cultural mediator».

— Det er egentlig ikke et farmasirelatert oppdrag. Det handler om å snakke det samme språket som flyktningene, og avdekke behovene deres gjennom samtaler på psykososialt nivå. Man blir et bindeledd mellom legen og flyktningen. Så da slo jeg til på den muligheten.

16. desember, dagen før 27-åringen reiser til Hellas for å hjelpe flyktningene som kommer fra Tyrkia, får han en e-post fra sin koordinator om et ledig oppdrag som farmasøyt i Sør-Sudan.

— Det oppdraget starter nå snart, men det får jeg ikke mulighet til å bli med på. Men den måneden jeg jobbet i Hellas, var jeg både «cultural mediator» og farmasøyt. Man får aldri fulgt planen i Leger Uten Grenser, man må bare være fleksibel, beretter han.

Kastet inn i det

Omtrent ved midnattstider natt til 18. desember kommer Waled Al-Zayadi frem til øya Kos i Hellas for sitt første feltarbeid i utlandet for Leger Uten Grenser. Om noen timer er det planlagt at den unge farmasøyten skal få en introduksjonsrunde om klinikken han skal jobbe på.

Bare ti minutter inne i introduksjonsrunden på morgenen må Al-Zayadi dra av gårde med en sykepleier for å sjekke blodsukkeret på en 18-åring som sitter i rullestol på grunn av diabetessår. Den unge gutten har begynt å få sløret syn på grunn av sykdommen, og har ikke fått i seg insulin på lang tid. Al-Zayadi og sykepleieren må ta gutten med til akutteamet. Legen får gitt resept på hurtigvirkende og langtidsvirkende insulin. Farmasøyten må beskrive dosering og bruk. Tilbake på hotellet får han beskjed om at en ung jente har blitt voldtatt på en smuglertur over fra Libya. 

— Å sitte og snakke med noen der du ser at sjelen er borte, det er helt forferdelig. Det var helt tomt, og man kom ikke gjennom. Og dette var bare første dagen, forklarer han.

Den unge farmasøyten jobbet de to første ukene på ferieøya Kos. 

— Vi er de første flyktningene møter når de kommer til Europa, utenom politistasjonen. Vi gir dem mat, tepper og klær samt medisinsk oppfølging og legekonsultasjon, og rådgivning om tabletter og medisiner som de får. 

Belastende periode

Etter to uker på Kos, blir Al-Zayadi sendt videre til øya Leros. Han beskriver perioden der som mye mer belastende.

— Der var det flere familier og små barn. Jeg jobbet i et mobilt team med sykepleier og en lege. Da reiste vi rundt til de mest sårbare, ettersom ikke alle har mulighet til å komme seg til klinikken. Så vi gjennomførte akuttkonsultasjoner, som skjer idet båtene kommer til havn. 

Klissvåte flyktninger går 150 meter fra stranden inn i leiren. De setter seg ned, sjokkerte og redde. Al-Zayadi er til stede for å kommunisere med de ankomne på arabisk. Noen sitter bare og roper ut spørsmål om hvor de er hen. Farmasøyten må forklare at de er kommet til et land som heter Hellas og en øy som heter Leros. Samtidig må han sjekke blodsukkeret og blodtrykk på folk som ikke har fått sjekket dette på mange dager. Høygravide kvinner har ikke fått tatt sine faste medisiner på over en uke. Barn med kritisk høy feber. Al-Zayadi blir kastet rett inn i flyktningkaoset som har preget Europa i lengre tid.

— Jeg fikk mest bruk for farmasøyterfaringen min etter at legen hadde stilt diagnose på pasientene. Da fikk jeg bare tablettene i hånden og ble bedt om å forklare bruk og bivirkninger til flyktningene som fikk dem. Vi hadde også en informasjonsrunde om skabb, der vi gikk rundt i hele leiren og forklarte forebyggingstiltak og om hvordan man kan bli kvitt det. 

Lettet på trykket

Inntrykkene ble ekstra sterke for Al-Zayadi ettersom han var en av de få som snakket samme språk som de nyankomne flyktningene. De fikk raskt et behov for å lufte følelsene om det de hadde vært gjennom.

— Under konsultasjonene spurte for eksempel legen hvor lenge en pasient hadde hatt vondt i kneet. Et helt enkelt spørsmål, der legen forventer å høre tre dager, en uke eller hvor lang tid det er. Men vedkommende fortalte meg at hendelsen skjedde da de løp fra IS. Han hadde falt og slått kneet, og så folk bak seg bli skutt og drept. Jeg var den første flyktningene møtte som snakket det samme språket som dem, og jeg så på dem at de bare ville tømme seg for informasjon som de hadde holdt inne i flere uker og måneder. Så et spørsmål om smerter i kneet kunne føre til hele historien og bakgrunnen. På en vennlig måte måtte jeg ofte avbryte historiene og forklare at det var en lang kø med flyktninger som trengte hjelp. Men det var mange historier, forteller han.

Ville ikke leve lenger

En av de sterkeste historiene Al-Zayadi ble gjort kjent med av en av de andre frivillige på øya, var om en irakisk dame som hadde flyktet med båt over fra Tyrkia. Hun hadde først mistet foreldrene og søsknene i Irak på grunn av terrororganisasjonen IS, og tatt den ekstremt farlige båtferden fra Tyrkia over til Hellas med mann og fire barn. Al-Zayadi beskriver menneskesmuglerne som frakter flyktningene over havet som groteske:

— De følger med båten halve veien over. Litt over halvveis lager de et lite hull i gummibåten. Dersom flyktningene blir redde eller ser kystvakten, og bestemmer seg for å snu, har de ikke nok luft til å komme seg tilbake til Tyrkia. De må enten klare veien over til Hellas eller dø. Det er hensikten til smuglerne, for de vil ikke bli sporet av tyrkiske myndigheter.

Da kvinnen kom i land på øya Leros etter den lange og farefulle ferden, hadde både mannen og barna druknet. 

— Da hun kom frem, sa hun til legen vår at han bare kunne gi henne dødssprøyten, for hun ville ikke leve lenger. Da hun ble forklart at hun ikke kunne få det, sa hun at hun bare ville bli sendt hjem igjen til Irak. Det må være ganske tungt å høre noe sånt, sukker Al-Zayadi.

En av flyktningene farmasøyten var i direkte kontakt med, var en mann som hadde fått en splint i ryggen under borgerkrigen i Syria, og var lam fra livet og ned. På ferden over hadde mannen begynt å få sittesår som i utgangspunktet var små. Åtte timer i saltvann hadde eskalert situasjon til noe mye mer alvorlig.

— Jeg husker at legen åpnet bandasjen litt, og jeg reagerte veldig, da jeg ikke er vant til sånne sår her i Norge. Legen, som hadde lang fartstid i Leger Uten Grenser, sa at det ikke var et alvorlig sår. Men da vi tok bandasjen litt lenger ned, var det så dype sår at vi kunne se musklene. Da innrømmet legen at det var ille.

Ifølge Al-Zayadi følte heldigvis ikke mannen noe smerte ettersom han var lam. 

— Han fortalte meg at legen i Syria hadde sagt at han måtte komme seg til lege i Europa, og at han trodde han ville komme til å gå igjen. Jeg sa det til vår lege, og han sa til meg at ingen behandling i Europa noen gang ville få den mannen til å gå igjen. Men etter alt syreren hadde ofret for å komme seg dit, så valgte vi å ikke si det til ham. 

Fire uker i et slikt belastende miljø gjør noe med de frivillige, og derfor var det viktig å få luftet følelser jevnlig for de som jobbet på øyene.

— De som allerede var på plass, virket godt forberedt på feltarbeiderne som kom nedover. Uten at jeg sa noe under middagen på kvelden, snakket de ut om inntrykkene. Det var ganske hjelpsomt. De sa fra starten av at det kom til å bli mentalt belastende, og at det som skjedde den første dagen bare var en av de få tingene jeg kom til å oppleve. Jeg skulle vite at de var der for meg, og si ifra dersom jeg trengte en fridag for å hvile mentalt. De sa også at jeg måtte være sterk og hjelpe meg selv med å skille ut informasjon jeg ikke trengte. Passe på å ha det gøy, passe på å le og spise middag med kolleger om kveldene. Alle tipsene hjalp svært mye, vedgår Al-Zayadi. 

Har satt spor

Opplevelsene fra feltarbeidet i Hellas har Al-Zayadi valgt å holde tett til brystet overfor de fleste etter at han kom tilbake.

— Det er ganske mange sterke historier, og hvis du gjentar en sterk historie mange ganger, så er det belastende. De første gangene gikk jeg i detalj, og det ble slitsomt å gjøre det hele tiden. Men da Leger Uten Grenser kom og sa at de pleide å lage video med de som kommer hjem, sa jeg at det var greit, fordi jeg visste det ville hjelpe dem med rekrutteringen (se youtube.com). Tilbakemeldingene har vært veldig positive, og mange har i ettertid blitt engasjert i arbeidet, sier han. 

Den største tankevekkeren for Al-Zayadi var å se hvor bra vi egentlig har det i Norge.

— Det er jo latterlig når jeg ser på de farmasirelaterte casene jeg hadde i Hellas, og sammenlikner man med de tilfellene man er borti her, oppleves det noe jålete. Her klager folk høylytt over å ikke ha fått en resept som bare er en telefonsamtale unna. Der hadde ikke folk fått medisiner på en måned og ble lamme fra livet og ned. Det var store kontraster, forteller han, og legger til at han var ganske innesluttet den første uken hjemme. 

— Tiden ble brukt til mye refleksjon. Viljen til å hjelpe andre har bare blitt sterkere etter å ha vært med Leger Uten Grenser til Hellas. 

Planen er fortsatt å komme seg med på flere oppdrag, til tross for at han nylig kom tilbake til en mye tryggere livsstil som apoteker på Haugenstua i Oslo. Yrkesmessig er planen til Al-Zayadi foreløpig bare å bli en så dyktig apoteker som mulig. 

— Det er opp til Leger Uten Grenser hvor de ønsker meg, og jeg er klar for å dra der de trenger en som snakker arabisk og er farmasøyt. Det frivillige arbeidet står like høyt for meg som jobben, så dersom det passer med jobben, ønsker jeg å reise ut i felt igjen, sier han, og føyer til at han i fremtiden kan være interessert i å arbeide med Farmasøyter Uten Grenser.

— Feil å la folk lide

Ettersom Norge i dag står overfor en alvorlig flyktningsituasjon, er det naturlig å spørre Al-Zayadi hva han tenker om flyktningstrømmen til landet?

— Jeg vet hvordan det er å være flyktning, og mener personlig at vi alle er en del av denne kloden, uavhengig av religion, bakgrunn, kultur og legning. Jeg synes det blir feil å la folk lide når de kan få et bedre liv i vestlige land. De flykter ikke fordi de vil ha en ny BMW, men fordi bombene kommer. Vi er et multikulturelt samfunn og vi er alle likeverdige. Så jeg tror de som kritiserer flyktningkrisen ikke egentlig vet hvordan disse menneskene har det.

Han mener også myndighetenes rolle er sentral.

— Det har vært latterlig. Når man blir behandlet inhumant på grenseovergangene mellom forskjellige europeiske land, og bare det at Leger Uten Grenser må gjøre oppdrag i europeiske land, det gir en pekepinn om hvor ille det har blitt. At ikke europeiske myndigheter klarer å gi humanitær hjelp til flyktninger, og at vi som egentlig hører til i Afrika og Midt-Østen må jobbe i et europeisk land, det viser at noe er veldig feil, sier Al-Zayadi, som liker å leve etter et motto som hører til Leger Uten Grenser:

— Det er ikke sikkert at ord redder liv. Men stillhet vil drepe. For færre dør når flere vet.

(Publisert i NFT nr 4/2016 side 40-44)