Ole Martin Drevland: Keeperfarmasøyten

Farmasøyt Ole Martin Drevland prøver ikke å gjøre livet sitt for enkelt. Som 23-åring startet han i en stipendiatstilling på Farmasøytisk institutt ved Universitetet i Oslo. For mange er en doktorgrad altoppslukende, men Drevland spiller samtidig fotball i 3. divisjon.

— Jeg tror kanskje at for meg hjelper det litt. Jeg hadde sikkert vært litt mer overalt hvis jeg ikke hadde hatt noe så håndfast. Nå vet jeg at jeg må på trening da og da de dagene, og da må jeg få gjort ferdig den jobben jeg skal, sier han.

Les et annet av våre profilintervju med fascinerende farmasøyter her.

FOTBALL TAR TID. Ole Martin Drevland, som er keeper og kaptein på Lørenskog IF, understreker at han tross alt bare spiller i 3. divisjon, som er det fjerde nivået i norsk fotball etter Eliteserien, OBOS-ligaen og 2. divisjon. Samtidig er det et nivå med mange gode lag som satser mye.

— Vi er helt i mellomsjiktet. Vi er ikke veldig gode i fotball, men bruker tiden som om vi skulle vært profesjonelle, smiler han.

Han har kontrakt med Lørenskog og får noe lønn, så det er ikke snakk om å skulke noen av de fire treningene i uka. I tillegg gjør det nye ligasystemet at laget møter mange lag fra Nord-Norge og må bruke mye tid på reising i forbindelse med flere av seriekampene.

— Hvor mye tid bruker du på fotballen?

— Man kunne jo regnet på det, men det er skummelt, da. Vi trener jo alltid mandag, tirsdag, torsdag og fredag, og da trener vi halvannen time, men så må man jo reise dit, sier han og antar han drar fra Blindern halv fem og er hjemme i leiligheten på Torshov rundt åtte.

I tillegg er det 26 seriekamper pluss et par cupkamper og rundt ti treningskamper.

— En lørdagskamp i nord tar jo minimum 18 timer totalt sett, og noen ganger tar det kanskje litt av søndagen, så det går en del timer i uka.

— Du kan tenke om det er verdt det eller ikke, men jeg ender ofte opp med at det er verdt det. Det er ikke bare fotballen. Jeg har mye gode kompiser og en god gjeng der, så det er en fin kombo, konstaterer han.

— Forsaker du noe for å kunne spille?

— Det er klart man må jo ofre litt. Det er noen labdager som handler om å få ting ferdig til du må dra på trening. Enkelte ganger skulle du egentlig bare hatt litt ro og hatt en time eller to ekstra, men det er noen ganger du må presse ting gjennom, sier han som slår fast at arbeidet som helhet ikke lider på grunn av fotballen.

— Jeg tror ikke jeg hadde vært en bedre farmasistudent eller bedre stipendiat uten den fotballen. Jeg hadde jobbet litt mer kanskje, men jeg hadde ikke fått klarnet hodet og vært såpass fysisk aktiv. Det er ikke sikkert jeg hadde vært like til stede når jeg er her. Jeg føler heller at det er det sosiale det går mer ut over.

Les forrige profilintervju her: Harald Stenmark prøver å finne kreftcellenes akilleshæl

LETT Å DRUKNE I DOKTORGRADEN. Keeperen vet det er lett å drukne i doktorgradsarbeidet og tror flere kunne tjent på å ha noe som trekker dem helt ut av det. I tillegg skjerper fotball vinnerinstinktet og lærer deg at det er lov å konkurrere, noe farmasøyter kunne hatt godt av.

— Jeg føler at farmasøyter, som profesjon, er litt sånn «unnskyld at jeg er til». Det er ikke så spisse albuer. Du konkurrerer med profesjoner som leger med en mer sånn «alt jeg sier er rett»-innstilling, mens vi på en måte gjemmer oss. Da blir på en måte våre meninger ikke alltid hørt. Jeg føler en typisk farmasøyt må ha litt mer selvtillit, bryske seg og tørre ha litt meninger.

— Klarer du det selv, da?

— Jeg føler at jeg er litt annerledes og klarer å stikke meg frem, ikke den helt typiske farmasøyten.

— Føler jeg i alle fall, legger han til med et smil.

MOR I APOTEK, FAR I INDUSTRIEN: Født og oppvokst på Skedsmokorset med en mor som er farmasøyt og en far som jobber i legemiddelindustrien, er det kanskje ikke overraskende at Drevland ble farmasøyt, men det var absolutt ikke planen da han var ferdig på videregående i 2016.

— Jeg tenkte å jobbe med folk og ledelse og hadde egentlig tenkt å studere økonomi som er noe helt annet, minnes han.

Da hadde han spilt for Lørenskog i flere år og spilt noen kamper for førstelaget, og det fristet ikke å flytte til Bergen for å gå på Handelshøyskolen, men heller ikke å bruke store summer på BI. Derfor begynte han å se på hva som kunne være interessant ved Universitetet i Oslo.

Han har alltid vært glad i realfag, spesielt kjemi, men han ønsket å gjøre noe mer helthetlig og fysikalsk enn å fordype seg i de små bestanddelenes liv og reaksjoner i en petriskål, og da var veien kort til farmasien.

— Så da ble det her, da. Jeg har ikke angret på det, bedyrer han når vi møter ham i Farmasøytisk institutts eksillokaler i Gydas vei på Marienlyst.

Selv om foreldrene hans aldri oppfordret ham direkte til å følge i sporene deres, tipper han i alle fall moren, som nå er driftsdirektør i Apotek 1, synes det er hyggelig at han ble farmasøyt, og at han fortsetter i akademia. Det hun ikke er like fornøyd med, er at fra studentgjengen hans på 12, var det ingen som gikk til apotek.

— Vår gjeng var 12 veldig flinke. Jeg ser på dem som veldig sterke farmasistudenter som hvis jeg hadde vært apoteker, ville hatt de inn i apotek, men de velger heller Legemiddelverket-, industriveien. Når jeg sier det, blir hun lei seg. Da føler hun at de ikke har gjort jobben sin, sier han som ser det som et faretegn for apotekbransjen.

— Hvis de flinkeste studentene ender opp med å ikke velge apotek over en lang periode, så vil jo det svekke tilbudet i apotek.

LES OGSÅ: Arild Rustan: Den kjønnskreative energiprofessoren

FOTBALLDRØMMER. Siden Ole Martin Drevland var seks år gammel har fotball vært en viktig del av livet hans. Som alle andre fotballivrige unger drømte han om å bli spiss.

— Det er ingen som drømmer om å bli keeper, ler han.

— Men så får man en liten skade, og det blir vondt å løpe, og du tenker: Ja, får stå i mål da, sier han som innså at han var god mellom stengene og føler han har funnet sin rolle på banen.

Han tror han har et visst potensial og kunne spilt på høyere nivå hvis han hadde tatt seg tid til å satse for fullt.

— Ikke at jeg har noe rått talent. Jeg kunne ikke blitt ordentlig bra, tror jeg, men jeg kunne nok ha optimalisert litt mer enn jeg har gjort. Jeg har prøvd å gjøre det best mulig på begge steder, men det er klart at å bruke så mye tid på en utdanning og en karriere, hjelper ikke på forballkarrieren, antar han som da han nærmet seg slutten av farmasistudiet vurderte om han skulle ta et par år og satse kun på fotballen for å se hva han kunne oppnå.

Så kom pandemien.

— Vi går ikke som toppfotball, så vi fikk ikke lov til å trene. Vi fikk ikke lov til å gå ut på fotballbanen engang, så vi mistet jo halvannet år med fotball.

Stipendiatstillingen dukket opp på samme tid, den fristet, og dermed ble det farmasi fremfor fotball.

LAGET ER VIKTIGST. Ikke at han har spilt mindre fotball de to siste årene, men det store målet er ikke lenger å spille på bedre lag i høyere divisjoner.

— Nå prøver jeg heller å rykke opp med det laget jeg har vært i lenge og har mye kompiser. Jeg tror det ville betydd mye. Jeg har vel sluttet litt å tenke på meg selv i fotballen. Nå tenker jeg mer på laget. Det er det som er prioriteten nå.

Sesongens første kamp ble spilt mot Skeid 2 første dag etter påske, dagen før vi møter ham. Lørenskog vant 6–3.

— Så det var en god start i hvert fall. Vi har jo forhåpninger om å rykke opp, så vi skal jo helst vinne alt av matcher, men det er en veldig tøff avdeling i år med gode lag, så man vet aldri, vedgår han.

— Men i år går vi ordentlig for det. Så vi får se.

Før NFT hadde deadline for papirtidskriftet, rakk Lørenskog å spille tre kamper til. De endte med 4–2-seier mot Oppsal, 2–1-tap mot Sarpsborg 08 2 og 3–1-seier mot Skånland.

FORSKERGRUPPE SOM PRØVER Å OPPNÅ NOE. På masterstudiet gikk ikke Ole Martin Drevland og drømte om doktorgrad og forskerkarriere. Han var trygg på at han ville få en jobb og tror han kunne trivdes i både apotek, som han jobbet i under hele studietiden, sykehus og industri.

Da han begynte arbeidet med masteroppgaven, ble han tilknyttet en forskergruppe, og lagfølelsen hans ble vekket.

— På farmasi så føler du at du er en del av en gruppe som prøver å oppnå noe. Du har en god gjeng, og akkurat den gruppen jeg havnet i var en veldig fin gjeng sosialt, med en veldig god veileder og i tillegg et faglig område og prosjekt som jeg likte veldig godt, sier han.

— Og når det i tillegg kom en stipendiatstilling, så tenkte jeg bare sånn at når man er i en såpass ung alder og skal jobbe såpass lenge, så hvorfor ikke ta fire år til her når jeg trives godt.

At doktorgradsarbeidet til tross for at det er krevende, fungerer godt sammen med trening og fotball, er heller ingen ulempe.

— Det passer veldig bra. Jeg er veldig fleksibel og kan legge opp dagen litt selv. Det kunne nok vært litt mer utfordrende i andre jobber, antar han.

— Jeg ser egentlig på meg litt som en student fortsatt selv om jeg i teorien er ute i arbeidslivet.

SKREDDERSYDD BEHANDLING. Forskningsgruppen hans, PK-gruppen, driver med farmakokinetikk og forsker på forskjeller i legemiddelrespons mellom individer, og hvordan skreddersy behandlingen for den enkelte pasient.

— Jeg fokuserer hovedsakelig på mykofenolat som er et legemiddel man får ved transplantasjon av hjerte, nyre, pankreas eller autoimmune sykdommer. Dette legemidlet får man livet ut, og det er et legemiddel som er vanskelig å dosere. Det har vist seg at det er veldig stor variasjon mellom individer, og dette knyttes i stor grad til metabolisme gjennomført av bakterier i tarmfloraen vår. Hvis jeg og du hadde fått en dose, hadde vi nok sett to veldig ulike profiler; vi hadde ikke fått de samme konsentrasjonene, forklarer han.

Med noen legemidler tåles et viss slingringsmonn, men ikke mykofenolat som har smalt terapeutisk vindu og en betydelig bivirkningsprofil.

— Det er veldig viktig at man ligger innen riktig område. Hvis du får et legemiddel hvor det er snakk om at du mister et organ eller ikke, så er det veldig viktig at den pasienten får riktig dose tilpasset seg selv.

Drevland forsker hovedsakelig på nyretransplanterte pasienter, i samarbeid med Nyrefysiologisk laboratorium på Rikshospitalet, og ser på hvordan doseringen for disse pasientene kan optimaliseres. I tillegg til at det er stor variasjon i responsen på mykofenolat, er det heller ikke bare å ta en blodprøve for å finne riktig dose slik det er for mange legemidler; det må tas mange blodprøver over tid. Et hovedmål for ham er å lage modeller som ved hjelp av et fåtall blodprøver kan predikere hvilken dose en pasient trenger for å få optimal effekt av mykofenolat.

LES OGSÅ: Farmakogenetikk: Matnyttig presisjonsmedisin

TRO PÅ FORSKNING SOM KOMMER PASIENTEN TIL GODE. Farmakokinetikk gir Drevland en variert forskningshverdag.

— Vi får gjort en del labarbeid, og vi får en del pasientkontakt gjennom de kliniske studiene. Og når vi driver med modeller, så får vi litt mer regning og dataarbeid, så det er et ganske komplekst fagfelt. Jeg liker variasjonen godt, sier han som erkjenner at som stipendiat kan han ikke forvente å gjøre revolusjonerende forskning, men han føler han er med på forskning som kommer pasienten til gode.

— Hvilke resultater man ender på til slutt, kan gå litt begge veier, men vi håper å få noe ut av det som blir brukt ute i sykehusene etter doktorgraden, sier han som uansett resultat liker det han driver på med.

— Det er absolutt veldig moro.

LES OGSÅ: Overvåking av immundempende legemiddelvirkning i celler fra transplanterte

FARMASIEN VS. FOTBALLEN. Når Drevland er ferdig med doktorgraden, vil han være 27. Da er han fremdeles ung, og fremtiden er ubundet både innen farmasien og fotballen.

— Jeg har ikke tenkt så mye på det faktisk. Det er et par år til, så der er egentlig alle muligheter åpne, sier han og forteller samtidig at det heter seg at keepere ofte er på sitt beste når de er 28.

— Det er kanskje en unnskyldning, men de sier ofte at hvis noen kan blomstre sent, så er det keepere. Så jeg har på en måte aldri gitt opp helt, men det er klart, da måtte jeg nok gjort noen valg der som ikke hadde vært så enkelt å kombinere med jobb og farmasi, så jeg har på en måte indirekte kanskje tatt et lite valg, erkjenner han.

LURER NOEN GANGER PÅ HVA HAN DRIVER MED. Farmasien og arbeidskarrieren vil nok få mer og mer vekt etter hvert. Når Drevland avbryter sommerferien med kjæresten etter to uker for å gå tilbake til trening, eller når han kaster seg for å redde ballen på en hard kunstgressbane i 12 minusgrader under en treningskamp, og det fremdeles er et halvt år til neste tellende kamp, kan det være vanskelig å skjønne hvorfor han driver med det.

Når våren kommer og han vinner kamper sammen med gode venner, skjønner han det. I år satser de og har god driv. Rykker de opp, er det ikke tvil om hva han gjør neste år. Hvis det ikke skjer og hvis innspurten av doktorgraden etter hvert krever mer innsats, kan situasjonen endre seg, men det sitter langt inne å slutte med fotballen.

— Vi får se litt hvor enkelt det blir å kombinere det, men jeg har kombinert det greit så langt, så jeg tror ikke det kommer til å være grunnen til at jeg slutter. Det kommer nok til å være mer motivasjonsbasert, sier han.

FREMTIDEN ER IKKE HUGGET I STEIN. Under intervjuet har vi sittet nede i et lite kjellerrom som Farmasøytisk institutt er tilgodesett av STAMI som de deler bygningen med. Der har de kombinert seminarrom, møterom og alt annet de trenger et ekstra rom til, når det blir for trangt i den allerede fulle etasjen de har i den ikke altfor moderne bygningen.

Drevland var litt skuffet over at Livsvitenskapsbygningen, som nå er under byggging, ikke ble klar som planlagt til han startet på stipendiatperioden, men den skal etter ny plan være ferdigbygget omtrent når han disputerer. Kanskje blir den det som avgjør fremtiden hans.

— Plutselig fortsetter jeg her med nytt bygg og ny motivasjon. Det blir litt som da jeg holdt på med masteren. Jeg ser an hva som skjer underveis, og det er en del tilfeldigheter. Det er ingenting som er hugget i stein.

(Publisert i NFT nr. 4/2023 side 46-49.)