Harald Stenmark prøver å finne kreftcellenes akilleshæl

Drømmen farmasøyt Harald Stenmark hadde mens han studerte, var å jobbe i legemiddelindustrien og utvikle nye legemidler. På veien ble han fanget av grunnforskningen, og 30 år senere er han en internasjonalt anerkjent forsker på en relativ smal og uutforsket del av kreftforskningen. 

— Alt vi har gjort er basalforskning, så det er ingen av de tingene vi har gjort som kan brukes i legemidler. Vi har kommet et stykke på vei, kan du si, men vi er ikke i mål med nye legemidler, smiler han.

— Selv om jeg er farmasøyt og gjerne skulle gjort det, så har vi ikke kommet så langt, legger han til når vi møter ham i femte etasje i Forskningsbygget på Radiumhospitalet. Der har han og forskningsgruppen hans holdt hus siden bygningen var ferdig i 2008.

LES OGSÅ: Farmasøyt Harald Stenmark fikk stor medisinsk pris

KAN GI GODE VÅPEN MOT KREFT. Det er tydelig at Stenmark ikke angrer på karriereveien. Det er flere som er glad for at han valgte den retningen og ikke minst at han valgte å spisse forskningen sin inn på et område som er lite studert, men som kan gi gode våpen i kampen mot kreft. De siste årene har han og forskningsgruppen hans gjort oppdagelser som på sikt kan brukes i utviklingen av både nye legemidler og diagnostikk. Disse oppdagelsene er publisert i store anerkjente tidsskrift, og de har blitt lagt merke til og gitt dem flere nasjonale og internasjonale priser og utmerkelser. 

Sist og kanskje størst er Anders Jahres medisinske pris som belønning for fremragende vitenskapelig arbeid eller forskningsresultater innen nordisk medisin som Stenmark ble tildelt i november.

— Jeg satte pris på det. Da får vi anerkjennelse for at folk bedømmer det vi har gjort som viktig innenfor kreftfeltet, konstaterer han.

IKKE FENGET AV APOTEK. Stenmark levde sine første år i Honningsvåg, men flyttet til Brønnøysund da han var 11 år gammel. Der bodde han til han dro i militæret, og etter det fortsatte han til Oslo og Farmasøytisk institutt. Det var kjemiinteressen som trakk ham til farmasien.

— Jeg likte kjemi på videregående, og det var et studium med mye kjemi, så det var mest derfor. Jeg var ikke kjempebestemt på hva jeg skulle bli, sier han som trivdes godt på studiet og fremdeles har faste jubileum med kullet hvert femte år.

— Det er gøy å treffes. Jeg har ikke så mye kontakt med noen av dem til daglig, men det er gøy å treffes på slike jubileer. 

Under studiet jobbet han litt på apotek uten at det fenget ham.

— Det var ikke det som trigget meg. Det var helt greit, men det var litt for mye butikk og så følte jeg kanskje at det faglige fikk man ikke så mye bruk for; sånn som jeg erfarte det på de små apotekene jeg jobbet, sier han som heller planla en karriere i en av de ganske mange farmasøytiske industribedriftene som fantes i Norge på 1980-tallet.

— Jeg tenkte meg en karriere med å jobbe med forskning, men innenfor farmasøytisk industri. Det var det jeg hadde sett for meg; å være med og utvikle nye legemidler var det jeg syntes hørtes gøy ut.

HJEMME PÅ RADIUMHOSPITALET. Mot slutten av studietiden overvar Stenmark en forelesning av professor Sjur Olsnes fra Radiumhospitalet om immuntoksiner og muligheten for å bruke dem til å drepe kreftceller. 

— Jeg syntes det hørtes veldig spennende ut.

Olsnes hadde en ledig stilling som vitenskapelig assistent. Stenmark søkte og fikk jobben. 

— Det var sånn jeg kom til Radiumhospitalet i ´85, sier han og bekrefter at det har blitt som et annet hjem etter at han har vært der i snart 40 år, bare avbrutt av et postdok-opphold ved European Molecular Biology Laboratory i Heidelberg.

Etter en periode som vitenskapelig assistent tok Stenmark en doktorgrad på difteritoksinet.

— Jeg prøvde å finne ut hvordan det kom seg inn i cellene, for det må inn i cellene for å ta livet av dem. 

 

Det vi særlig har studert, er cellenes membransystemer og den betydningen de har for kreft. For det viser seg at hvis de ikke fungerer optimalt, så kan det utvikle seg kreft.

 

I løpet av stipendiatperioden ble interessen for enda mindre bestanddeler vekket samtidig som forskningsverdenen tok store skritt innen utviklingen av genteknologi, og han ble trukket mot molekylærbiologien og Heidelberg hvor laboratoriet lå helt i forkant innen denne forskningen.

— Drømmen min var å klone et gen, for det var på den tiden man drev og oppdaget nye gener, forklarer han.

— I dag er jo det uinteressant, fordi det humane genomet er jo for lengst sekvensert, og det er mange andre genomer man kjenner alle genene i, men på det tidspunktet gjorde man ikke det, så det å klone et gen og identifisere et gen og få opp DNA-sekvensen på det genet, det var spennende på den tiden, smiler han. 

CELLENES MEMBRANSYSTEMER. I Tyskland hadde han tre lærerike år og kom tilbake til Radiumhospitalet med mye ny kunnskap og noen solide publikasjoner i kofferten og fikk starte sin egen forskningsgruppe.

— Da fortsatte jeg litt i det sporet som jeg hadde vært på i Heidelberg. Det handlet om hvordan celler tar opp molekyler fra overflaten. Det er viktig for at cellen skal kommunisere med utenomverdenen og ta opp næring, forklarer han til journalisten som han merker ikke helt henger med. 

— Det er litt komplisert molekylærbiologi, men vi fant en del mekanismer som regulerer transporten av proteiner inne i cellene og som er viktig for mange av cellenes funksjoner. Det vi særlig har studert, er cellenes membransystemer og den betydningen de har for kreft. For det viser seg at hvis de ikke fungerer optimalt, så kan det utvikle seg kreft.

Den kunnskapen kan brukes diagnostisk. Hvis det for eksempel viser seg at mindre produksjon av et spesielt protein øker sjansen for kreft, er det mulig å ta prøver for å se nivået av det proteinet og bruke det som et faresignal. 

Les om en annen farmasøyt som forsker på kreft: Siver Andreas Moestue: En pragmatisk grunnforsker

HAR STYRKEN I DET BASALE. Funnene de gjør har også avslørt noen av kreftcellenes akilleshæler og kan bli utgangspunkt for nye legemidler.

— Vi har studert hvordan kreftcellene tar opp næring. De er avhengig av å ta opp næring av omgivelsene i ganske stor grad, og de har egne mekanismer for å gjøre det, som er lite aktive i vanlige celler, og det viser seg at hvis du hemmer de mekanismene, så kan vi også hemme veksten av kreft. Så der kan man tenke seg at man kan finne legemidler for å angripe den prosessen. Det er absolutt muligheter der som vi jobber med, sier han som ikke helt har lagt fra seg drømmen om å utvikle et legemiddel, men som har innsett at han er bedre på grunnforskningen. 

— Det er ikke det som er min styrke. Vi trenger begge deler, og vi er best på den basale forskningen, og det er andre som er bedre på innovasjon.

 

Jeg føler at farmasiutdanningen har egnet seg veldig bra når man driver med basal kreftforskning, for som farmasøyt så lærer du litt om veldig mye.

 

Av og til har han kommet borti noe han har sett kunne vært utviklet til et patent, men han har aldri funnet noe han mener er bryet verdt å la ta oppmerksomhet, tid og ressurser vekk fra selve forskningen. 

— Siden vi jobber såpass basalt, så har det ikke vært kjempeaktuelt, selv om jeg kanskje har følt at jeg burde ha jobbet litt mer mot anvendelse. Kanskje vil jeg gjøre det nå i de nærmeste årene. Vi får se. 

SPRETTER OPP TRAPPENE. Forskningsgruppen er en del av CanCell – Senter for kreftcelle-reprogrammering, som er et senter for fremragende forskning, og har kontorer og lokaler spredd over to etasjer i de lyse lokalene i Forskningsbygget. Stenmark sier at den eneste trening han gjør, er å spille tennis med sin elleve år gamle datter, og det er en treningsform flere burde vurdere med tanke på hvordan han spretter fra den ganske mye yngre journalisten opp trappene.

Han viser oss rundt i de generelle labene hvor mesteparten av arbeidet foregår og de forskjellige spesialrommene med sterilbenker hvor de håndterer de spesialdyrkede cellekulturene de forsker på, frysere som går til 70 minusgrader og store kjøleskapsliknende og kompliserte mikroskop.

Han forklarer at det krever avansert optikk for å utnytte mikroskopene på en god måte og at det er en av de områdene han tror de er gode på. De har til og med ansatt en fysiker i gruppen som jobber med å utvikle metoder for mikroskopi. 

ORIGINALITET HAR GITT SUKSESS. Stenmark og forskningsgruppen har spesialisert seg på dette arbeidet med membransystemene. Kreft er et område det forskes mye på, og det brukes mye penger på kreftforskning, men de har funnet sin egen nisje.

— I basal kreftforskning er det veldig mange som forsker på DNA, skader på DNA og endring i DNA. Man vet det ligger til grunn for kreft, så det er veldig mange som har innsatsen sin der. Og så er det mange som jobber med det som heter signalformidling, hvordan cellene kommuniserer med hverandre. Den signalformidlingen er forstyrret under kreftutvikling, og det mange som har studert det. Det har vi også for så vidt gjort, men vi har interessert oss mer for de membranene. Grunnen til det er at det er såpass få andre som gjør det, og det er viktig for kreftutvikling. Derfor har vi funnet ut at her kan vi gjøre noe originalt som ikke bare vil bli overlappende med det alle andre gjør, påpeker han. 

— Og vi har jo hatt suksess med det, legger han til med et smil.

KOSTET PÅ SEG CRUISE. Anders Jahres pris er et tydelig bevis på den suksessen. Prisen er en påskjønnelse for stor innsats i vitenskapens tjeneste, og i motsetning til en del andre forskningspriser, går ikke prispengene til et prosjekt. Det er en personlig pris. Stenmark må tilstå at han ikke akkurat har slått seg løs med prispengene.

— Det er så superkjedelig at jeg brukte dem til å nedbetale på et stort lån, sier han, men legger til at han også kostet på seg og familien litt ekstra kos. 

— Litt på forskudd så dro vi på cruise for første gang med familien nå i høstferien, i Middelhavet. Det var en litt sånn spesiell ting som man kunne ta seg råd til. Det er ikke noe jeg vil gjøre hvert år, men det var gøy å prøve, smiler han.

Under kan du se videoen laget av senteret for fremragende forskning, CanCell - Senter for kreftcelle-reprogrammering, i forbindelse med at Harald Stenmark vant Anders Jahre-prisen. 

OPTIMALT MED FARMASIUTDANNING. Selv om han ikke har jobbet så mye i de mer tradisjonelle farmasøytyrkene utenom sommerjobber i apotek og litt ekstrajobb som sykehusfarmasøyt, mener Stenmark farmasiutdanningen passer godt for karrieren han endte i.

— Jeg føler at den utdanningen har egnet seg veldig bra når man driver med basal kreftforskning, for som farmasøyt så lærer du litt om veldig mye, slår han fast og viser til at han fikk en grunnleggende forståelse av både kjemi, cellebiologi, sykdommer og legemidler, og han fikk laboratorieerfaring. I det hele tatt gir farmasi et bredere grunnlag enn mange av de andre utdanningene som typisk jobber med slik forskning.  

— Det gir en bredere erfaring og bredere forståelse for sykdom og legemidler, så det var absolutt en fordel. Jeg føler at det var nesten en optimal utdanning å ha for akkurat den type forskning som jeg gjør, erkjenner han. 

— Jeg kan ikke tenke meg noen utdanning som hadde vært bedre faktisk. Det må jeg si.

Stenmark har ingen farmasøyter i forskningsgruppen sin nå, de fleste er utdannet innen molekylærbiologi og biokjemi, men han har hatt noen før. 

— Vi har hatt god erfaring med farmasøyter vi har ansatt i forskningen. Det har fungert veldig bra, så vi tar gjerne imot hvis det er noen farmasøyter som er interessert i å prøve seg hos oss, inviterer han. 

JOBB ER HOBBY. Forskningen har vært viktig for Stenmark hele livet, og han har aldri hatt mye interesse eller tid for hobbyer bortsett fra å se fotballkamper godt plassert i sofaen.

— Det er jo sånn at jobben blir hobby, så en har ikke det store behovet for å drive med frimerkesamling eller noe sånt. Det gjelder nok de fleste kollegene mine også, mener han. 

De siste årene har han brukt mye tid på å kjøre sin aktive datter på treninger og spille tennis med henne. Han var en godt voksen mann da han fikk barn og synes det bare er positivt.  

— Det fine med det er at jeg har mer tid. Så det går kjempefint. 

(Publisert i NFT nr. 1/2023 side 34-37.)

FAMILIE OG FORSKNING: Harald Stenmark har to prioriteter, forskningen og familien. I bildegalleriet er han med forskningsgruppen og med familien i konas hjemby Kunming i Kina og Torghatten over hans barndomsby Brønnøysund. Foto: Privat