Lone Holst: Fra Danmark med kjærlighet til undervisning

På nyåret 1991 satt den unge, nesten ­ferske og helt arbeidsløse farma­søyten Lone Holst hjemme i København og undret på hva hun skulle gjøre. Danmark flommet over av ­farmasøyter, og det var umulig å få jobb. Hun var ferdig utdannet i 1988 og hadde jobbet en liten stund på Danmarks ­Farmaceutiske Højskole i København, men hun gikk inn i 1991 som arbeidsledig. Etter å ha søkt på 40 jobber uten hell, innså hun at det var på tide å ta drastiske grep.

— Jeg tenkte at dette går jo ikke. Men man har utdannet for få farmasøyter i Norge siden annen verdenskrig, så jeg søkte fire jobber i Norge og kunne fått tre, sier hun og rister litt på hodet med tanke på den ­merkelige ­farmasiutdanningspolitikken i begge landene.

Den første som svarte, var Haukeland sykehusapotek. De innkalte henne ikke til intervju. De tilbød henne jobben.

— De var jo helt desperate etter folk i den tid på Vestlandet.

Les også: Lone er første farmasøyt som blir merittert underviser

PLUTSELIG VESTLENDING. Holst tok et ettårs vikariat på sykehusapoteket, og ­plutselig hadde hun vært i Bergen i ti år, var gift med en vestlending og hadde barn og hund. Å flytte tilbake til Danmark har hun aldri vurdert.

— Og da vi først fikk barn, var det jo aldri et reelt alternativ å flytte. Nå er det bare moren min på 86 i København som er en liten bekymring, sier hun.

Nå er Holst førsteamanuensis og ­program­­utvalgsleder på Senter for ­farmasi ved Universitetet i Bergen (UiB) og ­formelt ansatt på Institutt for global helse og ­samfunnsmedisin som ligger under Det medisinske fakultet. Heldigvis skjer det mye farmasøytisk interessant i Danmark, både akademisk og industrielt, og hun har ansvaret for å ta med førsteårsstudentene på farmasi til København på studietur.

— Moren min synes det er veldig kjekt, smiler hun når vi møter henne i den helt ­ferske bygningen Alrek helseklynge hvor Institutt for global helse og samfunns­medisin og en rekke andre helsefaglige miljøer fra bergensområdet er samlet.

Vi er litt tidlig ute og finner henne på ­pause­rommet de deler med kolleger i ­fagområdet FEST (fagområde for ­eldre­medisin, samfunnsfarmasi og tverr­profesjonell praksis).

— Jeg sitter bare og skravler, så jeg er klar, sier hun med et stort smil og tar oss med inn på et møterom.

FØRSTE DOKTORGRAD I BERGEN. Holst har vært ved Senter for farmasi nesten siden starten, og de ansatte ved senteret har alltid vært lik nomader rundt på universitetet og universitetssykehuset. Holst er glad hun og senterleder Reidun L.S. Kjome er på plass i den nye helseklyngen med mulighet for å samarbeide med mange andre helsefag og kommunale helsemiljøer.

— Vi er veldig fornøyde, smiler hun og skryter av de fine ­fleksible undervisnings­lokalene og romslige ­student­arealene med gratis kaffe.

— Det har vært merkverdig få feil. Altså, nybygg er jo alltid en katastrofe, men det har det virkelig ikke vært her. De har klart å male vinduskarmene med en maling som ikke tåler vann, så vi kan ikke holde planter, og det er omtrent den største katastrofen.

Senter for farmasi ble etablert i 2003. Kort tid etter ringte daværende ­senterleder til Holst og oppfordret henne til å søke på ­stipendiatstillingen han straks skulle utlyse. Hun søkte, fikk stillingen, jobbet som ­stipendiat og praksisansvarlig i fem år og ble i 2009 den første som tok doktorgrad i farmasi ved Universitetet i Bergen.

— Det var litt gøy, minnes hun.

Les også: Første disputas ved UiB

MERITTERT UNDERVISER. Siden har det gått i ­undervisning og veiledning. Hun bekjenner at hun burde forsket mer, men undervisning er så gøy.

— Jeg bruker jo tid på det jeg synes er interessant, men jeg vet godt at det er meningen at jeg skal bruke noe mer tid på forskning. Forskning er også veldig kjekt, men da må jeg ha tid til det. Vi er så få på farmasi, og vi har jo en utdanning som skal gå; jeg er litt sånn: ­Jammen så må vi vel gjøre det først, da, sier hun.

Senteret har hele tiden lagt stor vekt på ­under­visningsdelen, og nå har de fått et prosjekt ­støttet av Diku (Direktoratet for internasjonalisering og ­kvalitetsutvikling i høyere utdanning) for å videreutvikle farmasiutdanningen og forske på utviklingsprosessen, noe hun synes er strålende.

— Da kan vi faktisk forske på det som vi synes er gøy.

Vekten på undervisning har blitt lagt merke til, og senteret fikk i år universitetets utdanningskvalitetspris, Ugleprisen, og Holst selv fikk som første farmasøyt ­status som merittert underviser.

Det er jo helt absurd at jeg ­valgte dette fordi jeg ikke ville undervise i ­videregående, og nå er det faktisk ­undervisning jeg synes er veldig kjekt.

VILLE ABSOLUTT IKKE BLI LÆRER. Når hun ­tenker tilbake på tenåringen Lone, synes Holst det er ­morsomt at hun har blitt så glad i å undervise. Da hun gikk på videregående, ville hun helst studere matte og fysikk, men valgte det bort fordi hun ikke ville bli lærer.

— Aldri i livet! Ikke etter å ha sett hvordan vi selv oppførte oss på videregående. Nei! Det var ikke for min tålmodighet.

Moren hennes jobbet administrativt på Novo Nordisk da Holst var ung og sa det virket som om ­farmasøytene der hadde interessante jobber.

— Så dro jeg inn på en åpen dag på utdanningen og tenkte: Jammen det virker da ganske spennende dette her, sier hun.

Dermed ble det farmasi, og sju år senere befant hun seg i Bergen og jobbet på sykehusapoteket. Der ­jobbet hun hovedsakelig med produksjon av ­intravenøs ­ernæring og cytostatika.

— Det var et tempo hver dag hele dagen, for ­bestillinger raslet inn og skulle ut igjen med en gang. Det var kjempegøy. Det likte jeg veldig godt.

På sykehusapoteket trivdes hun godt i ti år, men da foretaksmodellen og apotekloven parallelt slo ned i ­apotekverdenen, endret det seg.

— Det skal jeg kanskje ikke si, men jeg likte meg ikke så godt etter endringene av apotekvesenet. Jeg synes ikke måten sykehusapotekene ble omregulert på fungerte. Øverste leder var ikke lenger farmasøyt. Det synes jeg var en dårlig idé, sier hun.
 

FOR UTÅLMODIG FOR MARKEDSFØRINGSTIL­LATELSER. Holst hadde nok uansett blitt på ­sykehusapoteket hvis hun ikke samtidig hadde fått et tilbud fra Intervet Norbio og grep muligheten til å prøve noe nytt. Der jobbet hun med markedsføringstillatelser på fiskevaksiner. Det var en god jobb, men ikke helt riktig for den utålmodige personligheten hennes.

— Har du skrevet én søknad om markedsførings­tillatelse, så har du skrevet dem alle, så det blir litt kjedelig.

Igjen dukket det opp en mulighet litt ut av det blå, da leder på Senter for farmasi og hennes tidligere sjef på sykehusapoteket, Svein Haavik, ringte og foreslo at hun burde søke på doktorgradsstipendiatet han skulle lyse ut.

Doktorgraden var utlyst innen farmakognosi, noe hun alltid synes var det mest morsomme innen ­farmasi. Hun søkte, fikk stipendet og ble ansatt på Kjemisk institutt 1. januar 2004.

Doktorgraden hun leverte i 2009 handlet om urtemedisin og gravide og har fått en viss opp­merksomhet.

— Jeg er i hvert fall veldig sitert i sånne alternative artikler, smiler hun uten at det er helt klart om hun synes det er positivt eller ikke.

Jeg likte meg ikke så godt ­etter ­endring­ene av ­apotek­vesenet. ­Jeg synes ikke måten sykehus­apotekene ble omregulert på ­fungerte. Øverste leder var ikke lenger ­farmasøyt. Det synes jeg var en dårlig idé.

VIKTIG Å TA URTEMEDISIN PÅ ALVOR. Målet ­hennes var å kartlegge gravides bruk av urter og planter som legemidler, og hun gjorde feltarbeid på en klinikk for gravide i Norwich i England. Selv om hun mener noen av de valgte remediene var virkningsløse, mener hun det er avgjørende at de som bruker dem blir tatt alvorlig, og at det skapes en forståelse for ­hvorfor de bruker de forskjellige midlene, hvem de mottar råd fra og hvorfor de ikke snakker med legen om det.

— Det er faktisk viktig å prøve å skjønne det, og det var mye forskjellige interessant å hente der, sier hun og forteller at det som nesten alle brukte, var ingefær mot kvalme.

— Og det har en viss dokumentasjon for at det kan virke faktisk. Men også en stor del brukte ­bringe­bærbladte eller -kapsler for å sette fødselen i gang. Og det er jo bare helt ... Det er absolutt ingen grunn til å tro at det skal virke. Tranebær var det mange som brukte mot urinveisinfeksjon, og det må du absolutt ikke gjøre når du er gravid. Fordi det er ikke effektivt, og så risikerer du at infeksjonen sprer seg.

I etterkant har hun veiledet flere masterstudenter og stipendiater innen samme tema. Blant annet har de brukt den store mor, far og barn-undersøkelsen som viser at det er mange norske kvinner som bruker ingefær under graviditeten, og det ser ikke ut til at noen har tatt skade av det.

— Det var jo betryggende, for det står jo faktisk i de norske retningslinjer for behandling av kvalme hos ­gravide at man kan prøve ingefær som en første ­løsning, og det er ingen grunn til å være redd for det, slår hun fast.

De har også sett på problematikken rundt ­svangerskapskvalme og hvor himmelvidt forskjellig leger og pasienter oppfatter det.

VÆRT MED PÅ HELE HISTORIEN. Siden Lone Holst begynte på Senter for farmasi, har det vokst og endret seg mye fra starten med rundt fem nytilsatte undervisere, ingen fullfinansierte studieplasser og organisert utenfor den vanlige strukturen rett under universitetsdirektøren.

— Det passet jo ikke inn noe sted, og det var ikke veldig hensiktsmessig.

I 2011 ble de lokalisert til Det medisinske fakultet.

— Vi er mye bedre inne i all mulig flyt, så på den måten var det en fordel, men vi mistet litt kontrollen over pengene våre for nå går pengene fra fakultet til institutt og fra institutt og ut til oss.

Det mest negative var at omlokaliseringen endte avtalen med University of East Anglia i Norwich. ­Senter for farmasi kjøpte utdanning i galenisk og klinisk ­farmasi, og studentene var et halvt år i Norwich. Noe Holst mener var et trekkplaster for studenter. Avtalen ble sett på som dyr, men hun tror ikke noen da tenkte på hvor mye det koster å bygge et eget tilbud.

— Vi driver fremdeles og bygger opp etter at avtalen ble avsluttet, og vi har fremdeles ikke de lokalene vi trenger, sukker hun.

Hun er dog optimistisk med tanke på fremtiden, spesielt etter at det ble klart at de fem fullfinansierte studieplassene de fikk som koronatiltak, blir videreført.

— Alle de andre farmasiutdanningene har jo alle studieplassene fullfinansiert. Vi har kun ­studiepoengfinansiering for de første 24 plasser, og det betyr at det grunnbeløp som alle de andre får for hver plass hvert år, det får ikke vi. Men med de fem plasser så får vi bedre råd.

AKTIV LÆRING. Med satsingen og forskningen de nå gjør på utdanning tror hun også de vil styrke senteret.

— Vi håper å gjøre utdanningen enda mer ­studentaktiv og legge inn praksis i kommune­helsetjeneste. Ikke bare i apotek og sykehus, men også klinisk farmasipraksis i kommunen.

Allerede legger de stor vekt på å aktivisere ­studentene, og hun føler de har hatt god nytte av en metode som kalles teambasert læring hvor ­studentene deles inn i lag fra første dag, og en del av ­undervisningen er en quiz med poeng som gir et ­vinnerlag på slutten av semesteret. Hun var ­innledende litt skeptisk til konkurranseelementet, men det endret seg da hun så hvor bra det fungerer.

— Det engasjerer dem, og de leser, for de vil ikke at gruppen skal komme dårlig ut på grunn av dem. De får lært og får brukt det de skal lære, sier hun og legger til at de heller ikke har fått noen negative responser fra studentene.

Siden 2016 har de også i samarbeid med UiT ­­– ­Norges arktiske universitet, hatt en ny praksis­eksamen som faktisk blir gjennomført i praksis og ikke på papir. Hun synes alltid det var vanskelig og lite tilfreds­stillende å lage praksiseksamener som ber studentene skrive hvordan de vil håndtere gamle og nesten døve fru Hansen som kunde og pasient. Hun så hvordan de løste det i England, dro for å lære og kom tilbake med en løsning som innebærer rollespill.

— Det er lettere å få en til å spille fru Hansen som hele tiden sier: «hæ», og da blir det plutselig mer gøy å lage eksamen. For det gir mening. Studentene synes det er dødsskummelt, men samtidig synes de det er en god metode.

HUNDEPASSER SOM HOBBY. Holst er en opptatt kvinne, og vi innser plutselig at hennes neste avtale for dagen begynner å nærme seg, så vi haster rundt gangene i den nye undervisningsbygningen for å finne et sted å ta bilder. Hun forteller samtidig om sine interesser utover farmasien.

— Når jeg ikke er her, passer jeg hunder for andre, ler hun og presiserer at det ikke skjer i stor stil. Familien hadde selv hund i mange år, og da den døde, innså de at det ikke passet å kjøpe en ny, men de savnet kontakten med hund.

— Jeg er veldig glad i dyr, spesielt hunder, og da er det veldig kjekt å passe andre folks hunder. Så når jeg kommer hjem i dag, så kommer det en hund som skal være hos meg en uke.

Den hunden passer de kanskje fem uker i året, og de har et par andre venner og en kollega som har hunder de også passer.

For tre år siden begynte Holst og en venninne å trene sammen, og det har blitt en fast hobby.

— Vi begynte på yoga. Vi fant ut at det var litt kjekt, men litt lite action, så nå går vi fire, fem ganger i uken på alminnelige treningstimer.

— Det var kanskje på tide, legger hun til og ler.

Hun strikker, leser krim, prøver å besøke moren i København så ofte som mulig, og så er det «hus og hytte og ting og tang», ramser hun opp.

— Vi har hytte på Dokka av alle steder.

Den kommer fra mannens familie og er en enkel hytte utenfor allfarvei.

— Det er langt ut i skogen. Vi kjører et godt stykke ut en skogsbilvei, låser opp flere bommer på veien inn og parkerer bilen og går tre kvarter. Det er utedo, og vi må hente vann, og du kan bare glemme ­telefonen, e-posten og alt, fordi du må opp på en haug for å få dekning. Så det er virkelig ferie. Du kan ikke bli ­forstyrret hvis du ikke vil. Du må oppsøke det.

— Det er utrolig kjekt!

Holst startet i speideren da hun var 11 år gammel, og fortsatte da hun kom til Norge.

— Det var min hovedinteresse gjennom alle år, så da var det naturlig å gjøre det da jeg kom hit. Og der traff jeg jo mannen min, så da var det gjort, sier hun med et stort smil. De giftet seg i en kirke i Danmark for 26 og ett halvt år siden med en gammel speidervenn som prest.

— Vi trodde vi skulle feire sølvbryllup i fjor, men hvem kunne holde fest i fjor? Nå har vi en dato i ­oktober, og vi vil ha en fest, sier hun og slår i bordet.

(Publisert i NFT nr. 8/2021 side 38-42)