Siver Andreas Moestue: En pragmatisk grunnforsker

Farmasøyt Siver Andreas Moestue falt ­tidlig for forskningen. Som stipendiat likte han seg nok bedre på laben eller dypt nede i nye forskningsresultater enn blant folk, og han tilstår at han har gått med ­drømmen om den store oppdagelsen. Nå ­sitter han som professor ved Institutt for klinisk og molekylær medisin, Fakultet for medisin og helse­vitenskap og studieprogramleder for ­farmasi på Norges teknisk-natur­vitenskapelige ­universitet (NTNU). Med forelesninger, faglig ansvar for farmasi, lederrolle for en forskningsgruppe med ­masterstudenter og ph.d.-studenter og mange andre større og mindre oppgaver blir det mer forsknings­ledelse og mindre egen forskning. Men årene har lært ham å sette pris på det også, og han føler han har funnet seg en ny god rolle.

— Etter å ha forsket i 20 år, har jeg jo skjønt at det ikke er sikkert det er meg som skal løse kreftgåten heller. Men kanskje jeg kan bidra til å utdanne nye forskere som kan gjøre store oppdagelser i fremtiden. Kanskje det er bedre at jeg bruker all min erfaring til å rydde hindre av veien for neste generasjon, enn at jeg skal sitte å fikle med det selv, sier han sittende i sitt kledelig velfylte professorkontor i Medisinsk-teknisk forskningssenter mellom bygningene til St.Olavs hospital på Øya rett over elven for Trondheim sentrum.

Shorts gir god småprat

 45 år gamle Moestue har et ungdommelig utseende, og kledd i kamuflasje­fargede shorts og t-skjorte fra ­Carhartt likner han ikke den alvorlige labfrakk- og dresskledde forskeren fra ­universitetets nettsider eller avisoppslag. NFTs journalist, som allerede var forvirret etter å ha vandret rundt i den labyrinten som ­sykehusøya er, brukte noen sekunder på å innse hvem han var da vi møttes i inngangspartiet til forskningssenteret.

Litt senere på kontoret, mellom forskningslitteratur, familiebilder, fagpermer og sønnens robot fra et skoleprosjekt, forklarer han at han ikke ser noen grunn til å gå mer formelt kledd, men legger til at han har en dress hengende klar på kontoret som han kan dra frem ved behov.

— Men shorts er jo det absolutt mest ­behagelige plagget, og de gir godt grunnlag for en liten småprat om klær, smiler han.

Fant forskergleden i sædbanken

­Moestue, som er fra Telemark, studerte ­farmasi i Oslo like før tusenårsskiftet. Han har en pragmatisk forklaring på hvorfor det ble farmasistudier.

— Det var vel det vanlige ønsket om å både ha en profesjonsutdanning og en bred natur­vitenskaplig utdanning. Man har den tryggheten og den muligheten det gir å ha en profesjonsutdanning. Så det er fint.

Han var ferdig i 2000. Da ble han også innkalt i militæret, men tanken på å bli militærapoteker fristet ikke, han ble ­militærnekter og fikk siviltjeneste på Rikshospitalets andrologiske laboratorium.

— På folkemunne er nok det bedre kjent som sædbanken, påpeker han med et smil.

Sædbanken er et forskningslaboratorium med stor og variert forskningsaktivitet.

—  Jeg var heldig som kom inn i et veldig faglig sterkt miljø med en leder som brukte sivilarbeideren sin til litt forskjellig – ikke bare kaffekoking.

Han fikk muligheten til å jobbe sammen med master- og doktorgradsstudenten på alt fra forskning på hvordan fettsyrer kan påvirke fertilitet, til analyser av muggsopptoksiner i blod.

— Jeg gjorde forferdelig lite selv, men jeg hang med og diltet etter. Jeg var interessert i forskning før siviltjenesten også, men her fikk jeg en flott mulighet til å se hvordan det fungerte i praksis.

Etter siviltjenesten var Moestue to år ved Giftinformasjonen.

— Det var også en artig jobb og en spennende plass.

Der kunne han plutselig sitte midt på natten og snakke med akuttleger og småbarns­foreldre som er midt oppe i en forgiftningssak.

— Det var alt fra barn som har spist to røde bær, til mennesker som hadde tatt ­lege­middeloverdose i et forsøk på å ta sitt eget liv, minnes han.

— Du må klare å sette deg inn i den ­aktuelle situasjonen og gi et faglig kvalifisert råd på kort tid. Det er heller ikke mye systematisk forskning på forgiftninger, og det må brukes litt skjønn når man skal vurdere hva som er den riktigste behandlingen. I ytterste ­konsekvens kan valget stå mellom å sende ut ambulansehelikopter eller å be vedkommende se det hele an hjemme, forklarer han og husker det som god opplæring i å resonnere og ta avgjørelser.

Har laget medisin til Japan

 Mens han var i Giftinformasjonen dukket det opp en ­forskerstilling i Nycomed, som han søkte på og fikk. Der jobbet han med utvikling av nye ­kontrastvæsker til ultralyd, MR, PET og røntgen.

Nycomeds avdeling for preklinisk biologi var en avdeling på nesten 70 forskere da han jobbet der.

— Det er et miljø som egentlig ikke finnes lenger. Allerede da var Nycomed unikt i norsk sammenheng. Det var en unik forsknings­institusjon med en stor forskergruppe med enorm kompetanse, men som til forskjell fra universitetet hadde et kommersielt formål, mimrer han.

— Det var helt fantastisk lærerikt.

I sin tid i Nycomed var han med på å ­produsere en medisin som har kommet i bruk.

— Jeg gjorde 0,2 prosent av den jobben, men det ble et produkt som kom på markedet i Japan. Det er jeg litt stolt av, smiler han.

— For en forsker er det voldsomt ­motiverende at det du gjør kommer til nytte for ­pasienter på relativt kort sikt.

Deilig i Trondheim 

Etter seks år ved Nycomed bestemte han og familien seg for å flytte til Trondheim.

— Oslo og Grünerløkka er veldig stas en periode i livet, sier han, men da ønsket de noe annet.

Siden 2008 har Moestue, hans samboer, som også er farmasøyt, og deres to gutter bodd i Byåsen.

Samboeren er fra Trøndelag og for han som telemarking med et nært forhold til naturen, falt Trondheim som et godt valg, og han angrer ikke.

— Det er så deilig. Trøndere er mer nedpå bakken. De er jordnære og det er lite jåleri i Trondheim. Trøndelag er en region med nok hav, nok fjell og nok skog til alle, så for de som har slike interesser så kan det anbefales. Det er nesten litt rart ikke flere kommer hit.

Han er ivrig fisker og jeger og prøver å komme seg ut så ofte som mulig, men tilstår at det ikke blir så ofte som han skulle ønske.

Han får derimot brukt mye tid sammen med sønnene i ishockeyhallen. Han synes det er gøy å spille selv og setter stor pris på å ha noe til felles med sønnene som er ivrige hockeyspillere.

— Nå har vi jo ikke lenger noe godt fotballag her i byen, og da kan vi satse på å ha et godt hockeylag om 15 år, sier han med et stort smil.

Da han kom til Trondheim, var det helt ­naturlig for ham å fortsette med forskning, og han begynte på en doktorgrad i medisinsk teknologi ved MR-senteret til NTNU og jobbet med avbildning av brystkreft i forsøksdyr.

— Det å kunne gå på jobb og kanskje den dagen finne ut noe ingen andre hadde funnet ut før, det var en veldig fin måte å jobbe på, så det ville jeg gjerne fortsette med.

Etter at han disputerte i 2012, ble det en postdoc etterfulgt av en forskerstilling.

Farmasi – en nær døden-opplevelse

Etter noen år som forsker ble Moestue med på å opprette masterstudiet i farmasi ved NTNU og ble førsteamanuensis. Nå er han professor og studieprogramleder for farmasiutdanningen.

— Så nå skal jeg både prøve å videreføre forskningsprosjektene mine og holde styr på masterstudiet.

Farmasi tok inn de første masterstudentene i 2014 og tar årlig inn rundt 20 studenter.

Han kan ikke love at det er sant, men så langt han vet, ble masterstudiet ved NTNU ­etablert etter at en prodekan ved fakultet for medisin og helsevitenskap på NTNU og en dekan ved Høgskolen i Nord-Trøndelag (HiNT), som nå er Nord universitet, satt ved siden av hverandre på et fly i turbulent og ­rufsete vær.

— De holdt hverandre i hånden og lovte hverandre at hvis de overlevde den turen, så skulle de se på muligheten for å lage en ­master ved NTNU som kunne være en naturlig ­påbygging til bacheloren på Namsos, ler han.

Flyturen endte godt, etter en stund kom det en offisiell henvendelse fra HiNT og de begynte å se på om NTNU hadde farmasøytisk forskning som kunne legge grunnlag for en utdanning.

— Og det har vi faktisk. Både det medisinske fakultet og det naturvitenskaplige fakultet oppe på Gløshaugen driver med forskning knyttet til legemiddelutvikling, til legemiddel­formulering, til epidemiologi og klinisk farmasi. Vi driver med mye egentlig, som er helt åpenbart farmasøytisk.

— Det var vår rektor enig i, så han lot oss opprette en master.

Les også: Nytt masterstudium i farmasi

Klinisk satsing i Trondheim

 Innholdet i norske farmasistudier er regulert gjennom blant annet EU-direktiver. I den grad ­masterstudiet i Trondheim har valgt en spesialisering, så er det klinisk farmasi.

— Vi bruker relativt mye av den studietiden vi har til disposisjon knyttet opp mot farma­søytenes rolle på sykehuset og ute på ­klinikkene, og vi har utplassering der, sier Moestue.

Han mener det var naturlig for dem å satse den retningen for å forsyne Helse Midt-Norge, som lenge har hatt en satsing på ­kliniske ­farmasøyter, og opplevde det som litt ­utfordrende å rekruttere.

— Det å prøve å hjelpe disse foretakene med å utdanne de best mulige kandidatene, så vi på som viktig den gangen.

Masterstudiet har mange søkere og må si nei til kvalifiserte søkere hvert år. Han er godt fornøyd med hvordan det har fungert og er klar for å bygge det videre hvis han får muligheten. Men å utvide med et bachelorstudium ser han ingen grunn til.

— Nei det er ikke planer om det. Vi ­mangler mye infrastruktur og personale for å kunne tenke på det, så vi er veldig godt fornøyde med å kunne rekruttere fra Oslo Met og Nord, slår han fast.

Løste kreftgåten

Helt siden han jobbet i Nycomed har Moestues forskning stort sett handlet om kreft på en eller annen måte.

Doktorgradsarbeidet hans, som viste at et legemiddel mot betennelsessykdommer hadde en effekt på noen typer brystkreft i mus, fikk en del oppmerksomhet i mediene, nrk.no skrev blant annet en sak om forskeren som tok oss et skritt nærmere behandling for aggressiv brystkreft.

— Du må ikke tro alt som står i avisene, ler han.

— Det er veldig gøy, og man skriver en fin artikkel om det, men det er lenge igjen før vi vet om dette legemidlet er egnet for klinisk bruk.

Han legger til at det er lovende forskning og at selskapet Avexxin, som utviklet legemidlet mot betennelse, forsker videre på effekten det har på kreft. Å finne hvilke krefttyper og hvilke pasienter det fungerer på vil dog ta mange år.

Hvis vi kan hindre spredning

 For tiden har forskningen hans gått i to ­retninger. ­Størstedelen av tiden bruker han på grunnleggende kreftbiologi sammen med en forskningsgruppe bestående av seks ­studenter, stipendiater og forskere. De ser på meta­stasering; hvordan kreftceller kan endre seg og spre seg i kroppen.

— Den prosessen forstår vi ikke godt nok. De som vet dette bedre enn meg sier at 90 prosent av kreftdødsfallene er celler fra ­svulster som har spredd seg i resten av ­kroppen, forklarer han.

Hvis forskere kan finne ut hvordan kreftceller blir metastatiske, kan det være mulig å finne behandlingsformer som ­hindrer det.

— Vi har sett at de metastatiske kreft­cellene oppfører seg forskjellig fra andre kreftceller. Da kan vi kanskje hindre ­spredning eller finne behandling som treffer de metastatiske cellene.

Samtidig jobber han en del med bilde­diagnostikk. Han liker variasjonen og synes bildediagnostikk er interessant. I tillegg gir det ham noe å drive med forskning nærmere pasientene.

— En ting er å holde på med celler i en skål, men det er nå noe med å holde på med pasienter og se at det du holder på med kan få betydning for hvordan vi behandler pasienter om to eller tre år.

For øyeblikket er han del av en gruppe som vil utvikle en kombinert PET- og MR-teknikk for avbildning av pasienter der det mistenkes tilbakefall av prostatakreft.

— Å lete etter små metastaser i lymfeknuter er ikke lett, så vi håper slik hybrid avbildning kan gi mer informasjon. Vi vil benytte PET og MR samtidig og ta i bruk kontrastmidler på en sånn måte at vi kan detektere lymfe­knutemetastaser i prostatakreftpasienter veldig tidlig og sikrere enn vi klarer i dag.

Universitetet har et tett samarbeid med sykehuset, og de har tilgang til en enorm utstyrspark som blant annet består av ­Norges kraftigste MR-skanner til klinisk bruk. I en av sykehusets bygninger på andre siden av Edvard Griegs gate viser han frem noen av disse apparatene. At han har mange flere ­oppgaver enn forskningen, kommer tydelig frem når han innser at adgangskortet han pleier å bruke ikke er gyldig lenger. Han må hente et nytt, før han kan fortsette omvisningen.

Etter å ha gått gjennom en sluse som blåser vekk alt av støv og uhumskheter og fått noen advarsler om å ikke gå for nære ­maskinen hvis det er ønskelig å kunne bruke bankkort og ­telefon senere, får NFT se den kraftige MR-skanneren. Moestue forklarer at den ­tilbyr flere muligheter enn anatomisk avbildning av ulike vev. De studerer også fysiologiske ­funksjoner som celletetthet og blodgjennomstrømning. Denne informasjonen bruker de blant annet til å stille mer nøyaktige prog­noser i kreft.

Dessverre er det ingen som bruker apparatene den dagen, og vi fortsetter videre.

Superviktig med grunnforskning 

Etter et tiår ved universitetet stortrives forskeren ennå, men tilstår en viss nostalgi når han tenker på tiden i det private. Hvis et stort privat legemiddelfirma ser en mulighet, kan det styre store ressurser, både menneskelige og ­økonomiske, inn i et målrettet prosjekt.

— Det at så mange mennesker med så mye kompetanse jobber på samme prosjektet for å få til noe sammen, er akkurat sånn vi ikke jobber her, ler han.

Ved universitetet står hver forsker fritt til å arbeide med sitt eget prosjekt. Selv om det er samarbeid, strategisatsinger og sentre for fremragende forskning i akademia, er det ­vanskelig å skape større forskningsmiljø som er stabile over tiår og hvor mange forskere kan jobbe strategisk mot et felles mål.

— Ingen plass er så fin å jobbe som her, men det er en annen dynamikk, legger han til og skryter samtidig av Edvard og May-Britt Moser som i etasjen over har klart å skape et slikt miljø.

Samtidig er han alltid klar til å slå et slag for at forskere kan drive nysgjerrighets­drevet grunnforskning uten å måtte tenke på den umiddelbare nytteverdien og merker at ­kravene til at forskningen skal ha en nytteverdi øker innen akademia. Han har ikke noe problem med at forskningen skal ha samfunnsnytte, men understreker hvor viktig det er at noen fortsatt driver med grunnforskning.

— I farmasien har vi sett at legemiddel­firmaene har gått fra å ha sin egen forskningsavdeling til å ønske å samarbeide med universitetene og ta de beste grunn­forskningsresultatene, bygge litt videre på dem og oversette dem til noe som kan være brukbart i klinikken.

— Så vi er nødt til å drive grunnforskning, og det er ikke sikkert det er vår oppgave å skulle ha en umiddelbar medisinsk impact alltid. Det å gi stort nok spillerom til grunn­forskerne som er nysgjerrige på helse og sykdom uten å ­nødvendigvis måtte ha en kortsiktig kommersiell målsetting, det er superviktig for universitetene.   

Å ta medisiner fra forskningslaboratorier og ut i klinikken er ressurskrevende. Moestue ser at legemiddelindustrien er bedre til akkurat dette enn universitetene. Skal industrien gjøre denne jobben, må det være muligheter for økonomisk gevinst i den andre enden. Derfor mener han det er klare fordeler i at universitetene og industrien samarbeider tettere, selv om det alltid er mulig å diskutere motivasjonen til industrien og hvem som tjener mest på slike samarbeid.

— Men forskere er forskere uansett. Om du jobber i industrien, på universitet eller et annet sted, så handler det om nysgjerrighet og ønske om å finne ut noe nytt. Og ønsket om å gjøre en god jobb og ønsket om å løse et helseproblem er jo det samme uansett hvor du forsker, slår han fast.

— Jeg vil bare finne ute av det. Hvis noen om femti år kan bli frisk av noe jeg har ­funnet ut av i min lab, så blir jeg veldig glad. Økonomien i det er ikke viktig for meg.

(Publisert i NFT nr. 5/2019 side 32-36)