— Tar utfordringen på strak arm

— Jeg kommer straks, jeg må bare ta en telefon, sier Bente Hayes, og ­haster bort til kontorpulten med head­settet på plass over ørene. 

Det er en ­tidlig og ­solfylt sommermorgen midt i Oslo ­sentrum, og NFT besøker Hayes inne i kontor­lokalene til Sykehusapotekene HF i samme bygg som kjøpesenteret Oslo City. 

At den svært arbeidsomme og opptatte farmasøyten, som til daglig er driftsdirektør i Sykehusapotekene HF, har tid til å møte NFT, er ikke en selvfølge. Bare det å få til et møte med personen i andre enden av telefonen denne morgenen er lettere sagt enn gjort, og idet Hayes legger på, kan hun bekrefte at kalenderen er så full fremover at de måtte nøye seg med å gjennomføre et telefonmøte.

— Døgnet har mange timer, og det gjelder å utnytte de timene som finnes.

Klar for nye utfordringer

Den farmasøytutdannede mosjøværingen skal snart utnytte timene i en annen stilling enn den hun besitter i dag. I slutten av mai ble det avslørt at Hayes trakk det lengste strået i kampen om å bli ny innkjøpsdirektør i Legemiddelinnkjøpssam­arbeid (LIS), og danket ut 38 andre søkere.

— Hva gjorde at du søkte jobben i LIS?

— Jeg har nå vært i Sykehusapotekene i 11 år, og har gjennom ulike stillinger fått veldig god kjennskap til LIS. De var jo en del av Sykehusapotekene HF inntil to år siden. Ser man på Sykehusapotekenes grunnlag, så er det to grunner for vår ­virksomhet: Den ene er at vi skal bidra til god sykehusøkonomi, det andre er at vi skal bidra til økt pasientsikkerhet. Så det å sikre sykehusene riktige legemidler til riktig pris faller jo inn under disse prinsippene. Jeg tenkte også at jeg hadde vært her i 11 år gjennom store utviklinger og endringer og jeg så på denne jobben som en mulighet for å gjøre noe annet, men allikevel innenfor denne bransjen og «vesenet» som man er en del av. Det å se nye muligheter er vel det som alltid har trigget meg, forteller Hayes. 

Farmasøyten går inn i sin nye stilling i en periode der LIS har blitt en egen avdeling i Helseforetakenes innkjøpsservice AS (HINAS), og et nytt sykehusinnkjøpsforetak er på planene. En av sakene hun må forholde seg til er debatten rundt hemmelighold av enhetspriser på legemidler, og Hayes har allerede gjort seg noen refleksjoner.

— Jeg skal ikke si ennå om jeg mener det er riktig eller feil. Det er viktig at vi ­følger reglene. Samtidig er ikke hemmelighold positivt i den forstand at man går fra full åpenhet til fullt hemmelighold. Det andre er jo at når man ser på hvor mange ansatte som får kjennskap til prisene man opererer med, så lurer jeg på hva hemmelighold er i denne sammenhengen. Det er ett aspekt. Ellers er det jo prinsippet om at offentlig­heten skal vite hva vi faktisk bruker på ­legemidler eller andre innkjøp, sier Hayes, og legger til:

— Norge er også et lite land, og skal vi ha styrke og «kjøttvekta skal rå», så er det viktig at vi har dialog på tvers av landene. Og en slik begrensning med hemmelighold vil gjøre det vanskelig å få til et godt samarbeid. 

Hun er samtidig forberedt på å forholde seg til et eventuelt nytt regelverk.

— Det må jeg, sånn er businessen. Da må vi jobbe ut fra det reglementet som foreligger. Det vil gi oss mange muligheter og begrensninger, og dette temaet er nok langt fra ferdigdebattert. Vi får nå avvente hva arbeidsgruppen som er nedsatt konkluderer med.

Gikk den andre veien

Veien til det store starter ofte i det lille. Det lille i denne sammenhengen var oppveksten i den vesle nordlandsbyen Mosjøen. Som hos så mange andre farmasøyter, opplevde Hayes tidlig i skolegangen at interessen for det naturfaglige var veldig til stede. Men en sterk tilstedeværelse i bygda kunne ført ­farmasøyten på andre karriereveier.

— Den gangen hadde vi et stort aluminiumsverk i Mosjøen, som var hjørnestens­bedriften i byen. Hvis man ønsket seg utenfor bygrensen, måtte man nesten tenke litt annerledes enn den veien som mange av mine jevnaldrende venner og medstudenter gikk. Det var den metallurgiske veien til NTH for å bli sivilingeniør og komme tilbake for å jobbe på verket. Det var ikke min greie, rett og slett, forteller driftsdirektøren.

Gjennom familie som var farmasøyter og det Hayes betegner som en eksentrisk apoteker i byen, ble hun presentert for ­stikkordet farmasi.

— Jeg tror ingen helt vet hva farmasi er før du kommer innenfor miljøet, sier Hayes, som til slutt bestemte seg for å søke seg inn på studiet ved Universitetet i Oslo og ­meierifag ved Høgskolen i Ås, samt ­daværende NTH i Trondheim. 

— Jeg hadde faktisk fått ordnet meg med en praksisplass på apoteket i byen for ett år dersom jeg ikke kom inn. Men jeg kom inn, og da var det bare å pakke veska og flytte. Vi var faktisk tre stykker fra Mosjøen som kom inn på det kullet, og det er jo ganske spesielt for en liten plass. 

— Hvordan var det å flytte fra et lite sted som Mosjøen til storbyen Oslo?

— Jeg hadde allerede bodd ett år i ­Manchester i England og gått på privatskole der etter at ungdomsskolen var ferdig. Så jeg hadde smakt på det å være utenfor den lille bygrensen og stå på egne bein. Så det skremte meg overhodet ikke, jeg så det bare som en ny mulighet.

— Nesten som å komme hjem

Hayes beskriver studietiden som en fantastisk tid med et flott kull, et faglig spennende miljø og med gode lærekrefter. Botanikk­faget med en foreleser hun refererer til som «Onkel-Trond» sitter fortsatt sterkt i minnet.

— Han gjorde et fantastisk inntrykk med ekskursjonene han tok oss med på den ­første høsten. Han tok oss med til plasser som jeg i dag har lært meg å verdsette, blant annet Østensjøvannet, som jo må være en av Oslos best bevarte hemmeligheter. Det trodde jeg var ute på landet, men jeg har selv bodd i området der nå siden 1999. Det er en perle av en plass, og besøkene på Østensjøvannet ble nesten som å komme hjem igjen til Mosjøen, smiler Hayes, som også trekker frem farmakognosifaget med professorene Berit Smestad Paulsen og Jens Kristian Wold.

Sistnevnte emne valgte Hayes å ta hovedfag i. Planen var opprinnelig å gjøre oppgaven i utlandet, men endringer i privatlivet gjorde at hun måtte prioritere annerledes.

— Jeg fikk et barn i løpet av studietiden. Ikke godt planlagt, men du verden, jeg hadde ikke gjort det annerledes i dag. Det gjorde at jeg måtte kullkaste noen planer. Det dukket opp en spennende oppgave inn farmakognosien, som tok for seg allergi og kryssreaktivitet, og som allergiker selv ­syntes jeg en slik oppgave virket interessant. Jeg har helårssesong med allergi fra blant annet hassel/or og bjørk til gress og burot, forklarer hun. 

Været stod i veien

Tiden var endelig inne for å gå over til arbeidslivet etter fem år med studier i Oslo. Valget stod da mellom byen hun allerede befant seg i, og Tromsø.

— Jeg hadde fått et jobbtilbud fra sykehus­apoteket i Tromsø, og jeg hadde tenkt meg den veien på grunn av interessen for klinisk farmasi, forteller Hayes. 

Det var allikevel ikke bare faglige ­vurderinger som gjorde at hun ikke endte opp i den nordnorske byen.

— Etter å ha levert hovedoppgaven dro jeg en flott sommerdag fra Oslo opp til Tromsø. Da jeg kom opp med siste flyet, lå snøen i gatene. Det var surt og kaldt, og neste dag, etter et godt møte på Universitetet i Tromsø, dro jeg hjem. Da jeg da kom tilbake til Oslo og ble møtt av sol og sommer, fant jeg bare ut at jeg heller ville bli her. Været hadde en medvirkende årsak, og når du er født og oppvokst i Mosjøen, så blir du litt værsyk. Og det er jeg, innrømmer Hayes. 

Kort tid etter fikk hun sin første faste jobb ved Bærum sykehusapotek. 

— Det var en delt stilling der jeg både ­jobbet i apotek og med farmasøytiske tjenester. Jeg jobbet 50 prosent med ­farmasøytiske tjenester ute i kommuner som man hadde avtaler med. Da jobbet jeg med revisjoner, undervisning, prosedyrer. Dette var arbeid som jeg i utgangspunktet ikke hadde lært så mye om på studiet. Da ble det å sette seg ned på skolebenken igjen og lære om hva revisjoner var. Jeg måtte lære revisjonsmetodikk og det å bygge opp undervisningspakker fra bunn. Så jeg var langt fra ferdig utlært, og den læren har jeg alltid tatt med meg videre fra livets skole. Man må være åpen for innspill fra de rundt seg uansett om man er nyutdannet eller har jobbet lenge. 

— Har erfaringene fra din første jobb gjort det lettere for deg å ta nye utfordringer senere i livet?

— Det tror jeg. Jeg anser meg selv som en åpen person, og det å tørre å prøve noe nytt selv om du nødvendigvis ikke behersker det med en gang, er viktig for meg. Det blir litt som Pippi Langstrømpe; Dette kan jeg ikke, da må jeg prøve.

Under denne perioden hadde Hayes blitt alenemor, og hun innrømmer at det ikke var et lett liv.

— Det er klart at når du har dårlig råd som student, kommer i arbeidslivet og blir alenemor, så er det ikke lett. Jeg hadde to jobber samtidig, ettersom jeg også var ­vakt­farmasøyt på Sandvika apotek. Der fikk jeg ­praktisk erfaring med apotek­arbeid. Det apoteket hadde det vi i dag kaller for en direktereseptur, og der begynte jeg i 1994. Det var nytt og spennende, og jeg tok med meg det jeg lærte der ut i jobben som ­tjenestefarmasøyt i kommunene. Jeg så mye av hva ­menigmann slet med når det gjaldt riktig legemiddelbruk, og arbeidet med det har vel fulgt meg ­gjennom store deler av karrieren.

Ville hjem til Mosjøen

Etter å ha jobbet tre år med farmasøytiske tjenester, kjente Hayes draget etter å kunne jobbe mer med klinisk farmasi. På denne tiden var dessverre mulighetene for dette ikke-eksisterende i Norge, og å dra til utlandet med en liten gutt var ikke en mulighet. I stedet begynte farmasøyten å tenke på hjembyen sin igjen.

— Så da kjøpte jeg like godt et rekkehus i Mosjøen og fikk jobb på apoteket der.

Planer som høres bra ut i hodet og på papiret, viser seg ikke alltid å være like gode i praksis. Det fikk Hayes erfare da hun flyttet tilbake.

— Alt var ikke like greit når man kom hjem etter å ha bodd i storbyen en stund. Det er lite med små forhold, men utenom det var det ikke til å stikke under stol at det var ganske store personalkonflikter med apotekeren der oppe den gangen.

Etter halvannet år i Mosjøen hadde Hayes fått seg ny kjæreste i Oslo, og bedrev allerede en del pendling. Derfor var ikke mosjøvær­ingen vond å be da en ­tidligere medstudent ringte for å presentere et jobbtilbud.

— Hun lurte på om jeg hadde hørt om en legemiddelgrossist som heter Tamro. De var i ekspansjon, og skulle begynne med noe nytt. De skulle opprette en ny avdeling for det vi kaller for «skaffevarer» (lege­midler uten MT, red.anm.), og lurte på om jeg kunne være interessert i den jobben. Jeg er jo ikke tungbedt når det gjelder nye ting. Så jeg satte meg på et fly ned og hadde et møte med administrerende direktør og ­medstudenten, som var kvalitetssikringssjef for denne grossisten. Jeg søkte og fikk ­jobben, tok den, pakket veska, kjøpte ­leilighet og flyttet tilbake til Oslo igjen.

Midt i prosessen var Hayes’ sønn, som igjen måtte være med på flyttelasset.

— Han var kanskje ikke like fornøyd med at vi skulle flytte fra to sett med beste­foreldre. Men sånn ble det, og man tar de mulighetene som finnes. Han hadde akkurat begynt på skolen den høsten, og fikk vært et halvt år på skole i Mosjøen før det ble flytting til Lambertseter i Oslo. Men han har stått seg godt på det også.

Nye utfordringer

Jobben i Tamro ble et helt nytt kapittel i ­karrieren til Hayes.

— Tamro hadde da inngått en avtale med sykehusene i Oslo. De hadde Ullevål ­universitetssykehus, Aker sykehus, Diakonhjemmet og Lovisenberg i sin portefølje. Dette var i den spede begynnelsen til det som i dag heter LIS. Når du har avtale med store universitetssykehus, så er det behov for en del legemidler som i utgangspunktet ikke har markedsføringstillatelse (MT) eller er registrert i Norge. Min jobb var å inngå avtaler med leverandører som kunne skaffe til veie det vi kalte for uregistrerte legemidler, og bygge opp den porteføljen. Jeg jobbet tett på vår innkjøpsavdeling og kvalitetsikringssjef. Det å starte opp med å finne leverandører var et helt nytt felt som var kjempespennende, forteller Hayes, som også måtte skaffe tolker for å få oversatt pakningsvedlegg på medisinene Tamro kjøpte inn på vegne av sykehusene.

Etter hvert gikk hun over i QP-stilling og ble ansvarlig for kvalitet. Tamro og Apotek 1-kjeden fusjonerte, og Hayes ble kastet inn i det hun beskriver som Norges største logistikkprosjekt på den tiden.

— Vi var da den minste av grossistene, og skulle gå fra 8 prosent markeds­andel til over 40 prosent, og det skulle skje raskt. Vi skulle bygge tre nye depoter i ­Bergen, Trondheim og Narvik for å forsyne alle ­Apotek 1-­apotekene. Det var jo en ­formidabel jobb. I tillegg hadde vi flyttet fra Vinmonopolets lokaler på Hasle til ­Skårer. Det var en ­flytteprosess som ikke gikk ­smertefritt. Lagrene hadde vært feildimensjonert, og vi slet vanvittig med å komme «on track» igjen, forklarer hun. 

Ting ble ikke lettere da det ble oppdaget at Tamro hadde en utro tjener innenfor sine egne fire vegger.

— Det var et hardt slag for oss som hadde jobbet i Tamro over lengre tid. Det var vår økonomidirektør som ble tatt for økonomisk utroskap, ved blant annet oppblåsing av varelagerverdier og forfalskning av fakturaer. Det var ganske tøft å være oppi det og å avdekke det som skjedde, med påfølgende rettssak der jeg måtte være med som vit

Rettssaken førte til direktørbytte.

— Jeg satt som ansattrepresentant og var med på å kaste vår egen direktør. Det var tøft, men vi hadde en god dialog med ­styreleder om dette, og det var det eneste ­riktige å gjøre. Denne saken har gått veldig under radaren, og det var vel fordi fusjonen med Apotek 1 og mye rørelse i ­apotekbransjen med ­etablering av nye ­apotek tok mye oppmerksomhet den gangen. Det ble heldigvis ingen store ­førstesideoppslag i avisene.

Endringer i organisasjonen

Reorganiseringer etter fusjonen med Apotek 1 førte til at Hayes ikke beholdt plassen i ledergruppen som kvalitetssikringssjef. Men interne forhold gjorde at 48-åringen begynte å tvile på om selskapet var stedet for henne lenger.

— Da tar man følgene av det. Jeg sa ­faktisk opp stillingen min før jeg hadde ­funnet noe nytt, for jeg kunne ikke jobbe på akkord med slik jeg mente jobben skulle være, understreker hun. 

Hayes kjente på følelsen av å stå uten jobb med nyinnkjøpt rekkehus. 

— Men jeg tenkte at det alltid finnes en løsning, og den muligheten sto egentlig klar dagen etterpå. Da ble det å ta over som franchisetaker på Apotek 1 Tveita, et av de virkelig store bydelsapotekene i Oslo.

Hun så at mye måtte endres for at ­apoteket med 28 ansatte, bakreseptur og høy omsetning skulle nå nye høyder.

—  Jeg begynte i november, og fikk blant annet med meg julerushet med halvannen til to timers ventetid for kundene. Jeg ble sjokkert over at vi kunne ha så dårlig service og møte kundene på den måten etter å ha vært vant med direktereseptur ved Sandvika apotek. Så det gikk ikke så lang tid før jeg røsket ut det som var av inventar og gikk over til direktereseptur. Det var den første større ombyggingen for apoteket, og da gikk ting litt bedre. 

Fikk takbjelke gjennom taket

Kort tid etter at Hayes tok over apoteket, skulle kjøpesenteret på Tveita full­stendig rehabiliteres. Ifølge opplysningene som forelå ved overtakelse, skulle delen ­apoteket lå i ikke bli berørt av ombyggingen.

— Men ombyggingen av dette kjøpesenteret tok helt overhånd, og vår del av ­senteret ble mest berørt av alle. Vi hadde faktisk en periode på omtrent tre uker der vi var nødt til å jobbe med hjelm og vernesko inne på apoteket. De skulle skifte ut bjelker, og vi hadde hatt en stygg arbeidsulykke der en bjelke gikk gjennom taket vårt. ­Heldigvis ble verken ansatte eller kunder skadet, understreker Hayes. 

På denne tiden var Apotek 1-gruppen i full gang med ombygging og omprofilering av sine apotek. Det gjorde at de 28 ansatte måtte ut av apotekets lokaler på kjøpe­senteret og inn i det som bare kan beskrives som en kreativ løsning.

— Vi etablerte rett og slett et apotek i Moelven-brakker på utsiden av apoteket. Vi tømte innvendig og flyttet apoteket ut 1. mai. Vi hadde fire slike brakker, forklarer Hayes, mens hun ivrig tegner på en gul Post-it®-lapp hvordan hun måtte løse logistikken.

— De to første var publikumsområdet, deretter hadde vi bak­resepturen med to direkteresepturer, og i den siste modulen hadde vi FAMAen, de reolene som du drar ut skuffer på. Det var så trangt at skuffene gikk akkurat i veggen når du dro dem ut. I denne seksjonen hadde vi også et toalett og en dusj, og i dusjen hadde jeg kontoret mitt. Der fikk jeg satt opp to hyller, og vi dro på IKEA og fikk kjøpt et lite rundt bord som man kan montere fast på veggen, og som kan slås ned. Jeg fikk også laget en liten reol til permer. Det ble så trangt at vi ikke klarte å få opp en av dørene til toalettet ordentlig, og vi hadde en barmfager ansatt som måtte gå sidelengs inn på do. Så trangt var det, mimrer Hayes, og fortsetter:

— Utenfor brakken ble det ­spiseområde med campingbord og -stoler. Vi hadde nemlig ikke plass til å spise inne. Vi spiste matpakken stort sett hver dag ute, og vi satt med pledd og fleece når det var kaldt. Men vi hadde en løsning hvis det regnet for mye. På hylle nummer fire på FAMAen kunne man sitte og spise matpakken. Det kalles fleksibilitet, sier hun med et selvsikkert smil. 

Det var den gangen ikke mulig å holde alle 28 ansatte i arbeid i brakkene, og som øverste leder så Hayes seg nødt til å ­permittere ti av sine ansatte.

— Men jeg klarte å skaffe jobb til alle ti, så ingen måtte gå arbeidsledig.

Farmasøyten presiserer at man må være løsningsorientert i alle jobber man er i.

— Man må ha evnen til å se mulig­hetene hele tiden. Vi levde godt med denne ­løsningen ut september, og vi fikk fortsette driften i brakkene etter at Legemiddelverket hadde vært på uanmeldt tilsynsbesøk. Vi var fleksible, men vi firte aldri på ­forsvarligheten. I oktober fikk vi endelig flyttet inn i et totalt nyrenovert apotek på nytt senter. 

Veldig lange dager

Etter hvert avviklet Hayes franchisen og ble vanlig driftskonsesjonær. En av grunnene til at hun tok jobben ved apoteket var håpet om at det skulle føre til at hun kunne jobbe færre timer. Realiteten ble en helt annen. 

— Etter hvert fikk vi pålegg av senteret om å utvide åpningstidene med tre timer hver dag. På et senter må man bare henge med, ellers kommer det andre leietakere inn. Vi var da kommet ned i 19 ansatte, og jeg fikk beskjed om å forvalte de ansatte så godt jeg klarte innenfor de timene vi hadde. Vi fikk ingen økning av staben, og med den økningen i arbeidstid slår også overtid inn. Men det skulle være bakt inn i arbeidstiden, så da måtte jeg bare «smøre» de ansatte tynnere utover. Det ble en ny utfordring, og det var ikke det de ansatte eller jeg ønsket. Men med en god dialog med de ansatte fikk vi også lagt nye arbeidsplaner.

Som driftskonsesjonær var det også Hayes som måtte dekke opp alt av fravær og sykdom.

— Jeg var jo gjerne på jobb fra før åtte på morgenen til åtte på kvelden.

Det var igjen på tide å finne ny arbeidsplass for Hayes. Etter tre år på Tveita i Oslo gikk hun inn i en apotekerstilling ved ­sykehusapoteket på Aker sykehus. Også der var det nye utfordringer å ta tak i.

— Både arbeidsmiljømessig og å få lagt om driften, samt å få satt i gang nye ­aktiviteter for å effektivisere driften vår. Et helt nytt område for meg ble produksjon av legemidler til pasientene. Det var mye å ta fatt på ved Aker, kort fortalt.

Etter tre år i denne stillingen var Sykehusapotekene HF blitt godt etablert, og da det skulle skje omstruktureringer i selskapet, så Hayes sitt snitt til å søke seg til en ny stilling.

— Det ble etablert tre driftsområder innen Helse Sør-Øst i Sykehusapotekene HF, og apotekene ble delt inn i tre regioner. Jeg søkte en av stillingene som driftssjef i det man fra gammelt av kalte for «område sør», og så fikk jeg den, sier Hayes. 

Etter ny omorganisering endte hun i ­stillingen som driftsdirektør fra mai 2013. 

En periode på seks måneder jobbet Hayes faktisk dobbelt opp som både sykehusapoteker og driftssjef. Hun har også nesten fullført en mastergrad i ­helse­ledelse, og gjennomført helsevesenets topplederprogram. 

— Har du alltid jobbet veldig mye uansett hvilke jobber du har hatt?

— Sønnen min sa det veldig klokt da jeg skulle slutte på Tveita og begynne ved sykehusapoteket Aker. De hadde jo ­lørdagsstengt, og i utgangspunktet stengte vi ­klokken fire. Og da sa han at «så fint mamma, kanskje vi da kan handle når butikkene er åpne». Da gikk det opp for meg hvordan han opplevde ting. Ja, det har vært mye jobb ­gjennom årene. Jeg ­jobber mye, og jeg trives med å jobbe mye. Men når jeg er til stede, så er jeg til stede, sier Hayes.

Engasjert i og utenfor jobb

Ut fra det vi til nå har lært om arbeidsmønsteret til LIS sin nye innkjøpsdirektør, så skulle man ikke tro at det ble noe særlig tid igjen til familie, venner og hobbyer. Så feil kan man ta.

— Sønnen min har blant annet drevet med korps, så jeg har vært korpsleder. Jeg har vært leder i ­foreldreforeningen i et korps, og vært leder i et annet korps. Som ­fotballmamma har jeg gjort mitt som både fotballtrener og lagleder. I tillegg drev ­sønnen min med skihopping og kombinert, så jeg har noen timer i hoppbakken også. Det har jeg hatt med meg fra min egen barndom. Alt jeg drev med som barn var utendørsaktiviteter, og det å ha foreldre som stiller opp har jeg vært veldig opptatt av. Så lenge jeg har hatt barn, nå med min egen sønn og to ekstrabarn, så har det vært en prioritet å være til stede på deres aktiviteter. Man må bruke de timene døgnet har, og hvis natta blir kort, så blir den kort. 

Hun mener hennes største utfordring til tider har vært at hun ikke klarer å si nei.

— Jeg er nysgjerrig av natur, og når det dukker opp nye muligheter som ­engasjerer meg, så tar jeg fatt på dem. Jeg rakk aldri å levere inn masteroppgaven min i helse­ledelse, så den får jeg ta når jeg blir ­pensjonist, ler Hayes. 

Med snart tretti års erfaring fra arbeids­livet, er ikke Hayes i tvil om hva som er et av hennes best tips til fremtidige farmasøyter.

— Den viktigste erfaringen jeg har tatt med meg er å lytte til andre og deres ­erfaringer og kunnskap. Å få med seg input fra de du jobber med er livets skole. Det er en grunn til at vi har fått to ører og kun én munn. 

(Publisert i NFT nr. 7-8/2016 side 36-40)