Farmasøyt med sosialt engasjement
Selv om det i utgangspunktet var god kjemi som førte Anne-Marie Vingdal Tessem til farmasien, var det helsefagene, og ikke minst det gode studentmiljøet, som sikret at hun ble værende. Det har sikret norsk farmasi en brennende engasjert farmasøyt.
Anne-Marie Vingdal Tessem
Sivilstand: Gift
Utdanning: Master i farmasi fra Universitetet i Bergen (2012).
Stilling: Provisorfarmasøyt i varesalg profesjonell ved Sykehusapoteket Ullevål.
Fremtidens legemiddel: Nye antibiotika som overkommer resistensproblematikken, samt kreftlegemidler
Faglig forbilde: Mange jeg har møtt via EPSA har inspirert meg. I tillegg vil jeg trekke frem min mentor fra NFS’ mentorprogram, Ragnhild Holtskog, en fantastisk dame på alle måter, og hun som fikk meg til Boots Kløfta, daværende apoteker Cecilia Stanell, som var en strålende sol, alltid blid og full av energi, samtidig som hun var kunnskapsrik.
Derfor er jeg medlem av NFF: Jeg liker å bidra, og mener man bør være medlem av en fagforening. Vi er en liten gruppe, og arbeid med å fremme profesjonen og våre rettigheter er viktig.
Derfor ble jeg farmasøyt: Kjemiinteressen var utgangspunktet, men senere var det helsefagene og det gode miljøet som holdt meg på studiet.
Aktuell som: Ny styreleder i FUG Norge.
I disse dager får engasjementet først og fremst utløp via Tessems rolle som styreleder av Farmasøyter Uten Grenser (FUG) i Norge. For å få vite mer om den relativt nybakte FUG-lederen har vi tatt plass på et kaffeetablissement på Ullevål sykehus, hvor Tessem tjener til livets opphold i avdeling for varesalg profesjonell.
— Jeg jobber i ASL-teamet, altså apotekstyrt legemiddellager, hvor vi er ute på post på sykehuset og tar opp bestillinger til enkeltpasienter, sørger for at posten har alt de trenger av legemidler og forsøker å forhindre at de gjør unødvendige bestillinger. I tillegg forsøker vi selvfølgelig å svare på spørsmål sykepleierne vi møter måtte ha om legemiddelbruk og/eller logistikk. Jeg har også vært så heldig å bli involvert i LIS-arbeidet w(legemiddelinnkjøpssamarbeidet). Jeg lærer mye nytt, og det er uendelig mye å sette seg inn i for en som aldri har jobbet i sykehusapotek før, medgir Tessem, som har vært tilknyttet sykehusapoteket på Ullevål siden 1. juni.
Vi skal komme tilbake til farmasøytens relativt nye hverdag på Ullevål, men først må vi vite litt mer om hva som brakte henne dit.
Det var altså denne kjemien.
— Mamma er sykepleier og pappa er tannlege. Jeg skulle aldri bli helsepersonell, ler hun.
— Farmasi begynte jeg å vurdere i løpet av det andre året på videregående. Interesse for kjemi var utgangspunktet, men allerede etter første året på farmasistudiet i Bergen var jeg litt lei av kjemi. Det andre året på studiet var jeg litt usikker på om jeg var på riktig vei, men det at jeg ikke hadde klare tanker om hva annet jeg kunne tenke meg, i kombinasjon med det gode studentmiljøet, holdt meg på studiet, mener Tessem.
Etter hvert kom fascinasjonen for helsefagene for alvor og hun likte allsidigheten i utdanningen.
— Kan du utdype litt mer rundt interessen for helsefagene?
— Vel, jeg opplevde at mye av den tunge teorien vi hadde lært ble satt litt i en sammenheng, og i så måte syns jeg farmakologien var spesielt spennende.
Andre reelle alternativer ble ikke vurdert, men farmasøyten røper litt av sine øvrige interesser når vi spør hva det kunne ha vært.
— Noe knyttet til språk og reise ville nok passet bra. Og så er jeg veldig glad i mennesker, medgir hun.
Den sosiale legningen førte til et aktivt studentliv i Vestlandets hovedstad.
— Jeg var med på alt som rørte seg. Jeg var styremedlem i Generica (studentforeningen i Bergen) fra første høsten på studiet, og var vel innom alle undergruppene i løpet av årene. Det var her jeg først ble introdusert for FUG. Jeg var også veldig engasjert i NoPSA (Norwegian Pharmaceutical Students’ Association) og EPSA (European Pharmaceutical Students’ Association).
Utvekslingsmuligheten på studiet var også en opptur.
— Da jeg studerte i Bergen, ble vi sendt til England første semester av det fjerde året, for å ha galenisk farmasi. Den store bonusen var faget klinisk farmasi, som var utrolig spennende å få oppleve i selveste England, som jo ligger langt foran oss i Norge på dette området. Etter englandsoppholdet var det tid for praksis, og denne tok jeg i Oslo, før jeg skrev masteren i Madrid.
— Madrid må vi høre mer om.
— Jeg ville gjerne til Spania for å friske opp spansken min og jeg ønsket meg en lab-oppgave som master. Via en Oslo-student i NoPSA-styret, fikk jeg greie på at en professor i Oslo tilbudte dem en masteroppgave i Madrid, innenfor molekylær cellebiologi. Jeg kontaktet han og videre professoren i Madrid. Han ønsket meg hjertelig velkommen, så da reiste jeg. Kort fortalt ble det mye laboratoriearbeid og lite sightseeing, innrømmer farmasøyten.
— Jeg jobbet med Schizosaccharomyces Pombe, en type gjær, som vi brukte som modellsystem for eucaryote celler. Vi behandlet cellene med arsenikk, for å forsøke å finne den spesifikke mekanismen bak celledød når man utsetter celler for arsenikk. På lang sikt er målsettingen for denne forskningen å kunne bidra til utvikling av medisiner/forbygge arsenikkforgiftning, som er et stort problem på grunn av naturlig forekomst i grunnvann i mange fattige land.
— I starten gikk arbeidet veldig bra, men så ble det trøblete med en klon som ikke ville seg. Jeg er sta og forsøkte utallige ganger og metoder, uten å komme til målet. Ut fra denne erfaringen var det å gå til forskningen utelukket en periode, sier Tessem, med et glimt i øyet.
— Det var ikke veldig vanskelig å takke nei til doktorgradsarbeid med gjærceller da jeg kom tilbake.
Hardt arbeid, og lite tid til turisme og utforskning av den spanske hovedstaden, førte til at masteren ble sikret. Veien videre gikk til Boots apotek, og vi stiller det lite originale spørsmålet – hvorfor?
— Jeg ønsket meg til primærapotek fordi det fremsto som «trygt» – noe som var litt kjent fra før. Jeg lærte med masteroppgaven at jeg har behov for å se resultater av arbeid jeg legger ned og jeg ønsket meg tilbake til en hverdag med mennesker rundt meg, hvor jeg kunne yte kundeservice. Lederutviklingsprogrammet Boots tilbyr trakk meg nok dit, medgir Tessem.
— Intervjuet foregikk på Skype, og jeg ble umiddelbart solgt av apoteker Stanells vinnende vesen, legger hun til.
Madrid ble byttet mot pendling til Boots på Kløfta.
— Der trivdes jeg godt, og pendlingen var verdt det på grunn av det svært gode miljøet på apoteket. Jeg var også litt med i rådgivningstjenesten i Boots, noe jeg synes var veldig spennende og stimulerende. Jeg fikk prøvd meg så vidt på både kursholding, revisjon og legemiddelgjennomganger. Faglig utvikling og mulighet for interaksjon med annet helsepersonell er viktig for meg, understreker Tessem.
— Dette høres jo vel og bra ut, men hvorfor valgte du å søke deg til Ullevål?
— Det var tid for å gå videre, og jeg hadde heller ingen fast tilknytning til Boots’ rådgivningstjeneste – jeg ble engasjert der først på grunn av en svangerskapspermisjon. Jeg søkte nye utfordringer og mer faglig påfyll. Miljøet rundt landets største sykehus og sykehusapotek lokket naturligvis. Pendlingen var selvfølgelig også en faktor, den ble jeg grundig lei av innimellom.
Siden juni har hun altså vært å finne på Ullevål, stort sett.
— Jeg jobber i turnus hvor jeg rullerer en av tre uker opp til Rikshospitalet. Der går jeg ASL-runder hele dagen. På Ullevål rullerer jeg også inn i driften, hvor vi sitter og gjør farmasøytkontroll av ordrene til sykehuset og mottar telefonhenvendelser. Der kan man virkelig få spørsmål av alle slag! Det er utrolig spennende å få være del av et så stort fagmiljø, med så mange dyktige farmasøyter, med masse ulik kompetanse. Og heldigvis, så har jeg også her vært heldig med kollegaene mine! De er veldig tålmodige med meg og deler av sin erfaring og kunnskap. Jeg suger til meg etter beste evne, smiler hun.
Der lar vi arbeidslivet ligge, og beveger oss over i den frivillige verden – nærmere bestemt til FUG.
— Som nevnt ble jeg kjent med FUG allerede på første semester av farmasistudiet. De drivende kreftene den gangen gikk på fjerde og femte året. De fisket naturlig nok etter noen som kunne bringe arbeidet videre, og vi var en liten gjeng fra mitt kull som lot oss engasjere fra studiestart av.
FUG-aktiviteten besto i årene Tessem var i Bergen, medlemskapet har hun opprettholdt hele tiden, og hun redebuterte nylig som aktivt medlem.
— Det var ikke noe mål i seg selv for meg å bli styreleder, men jeg tok utfordringen da den bød seg. Målet mitt var å engasjere seg i FUG igjen. Arbeidet er spennende, utfordrende og ikke minst givende, understreker hun.
— FUG Norge har et styre som på ingen måte trenger å styres så veldig, for her er det svært kompetente, selvdrevne folk, legger Tessem til.
— Men, hva er det med FUG?
— Vel, jeg brenner for å hjelpe andre. Som farmasøyt, når farmasøyter har sin egen bistandsorganisasjon, så kan jeg ikke se en eneste god grunn til å ikke være medlem. Alle farmasøyter i Norge burde støtte FUG. Men det er viktig å få med at det slettes ikke er nødvendig å være farmasøyt for å støtte oss! Vi jobber for at alle, uavhengig av økonomi og bosted, får de legemidlene de har behov for, når de har behov for dem og at de skal være virksomme og sikre når de tas i bruk. Dette trenger man jo slettes ikke å være farmasøyt for å identifisere seg med.
Tessem trekker også frem muligheten til å gi gaver uten å være medlem, og vi støtter gjerne opp om reklamen for det gode formålet.
Satsingsområdet har vært ulike prosjekter i Afrika, nærmere bestemt Mali, Ghana og Zambia.
— Prosjektet i Zambia hadde støtte fra NORAD, men da den tok slutt måtte dette prosjektet avsluttes, forteller Tessem.
— Det er skrevet en ekstern evalueringsrapport, som vi synes var svært positiv lesning og det er viktig å høste av de erfaringene vi har gjort oss, og å benytte dem i det videre arbeidet. Ting tar tid i Afrika, og man må være til stede for å følge opp om man skal få til noe. Vi har lært at det vi bør satse på prosjekter hvor vi kan bidra med farmasøytisk kompetanse, heller enn økonomiske midler.
— FUG er en liten organisasjon hvor alt arbeid som legges ned baserer seg på frivillig innsats, minner hun om.
Samtidig har man måttet trekke seg ut av Mali på grunn av sikkerhetssituasjonen i landet.
— Det er studentene ved Universitetet i Oslo (UiO) som har drevet Mali-prosjektet med støtte fra Apotek 1. Så lenge Utenriksdepartementet fraråder reiser til Mali er det selvfølgelig uaktuelt for FUG å sende studenter ned.
— FUG Norge er i en overgangsfase per i dag, og vi arbeider med å starte opp nye prosjekter. I den forbindelse skal vi til Ghana i månedsskiftet november–desember sammen med folk fra FUG i Danmark og Sverige. Der skal det arrangeres en workshop med formål om å utforme en prosjektplan for et kommende prosjekt knyttet til falske legemidler. Ellers jobber vi med å få til en avtale om å bidra med farmasøytisk kompetanse til et allerede veletablert prosjekt i Etiopia, drevet av Oslo universitetssykehus og UiO. Dette er et prosjekt innen onkologifeltet, hvor man blant annet jobber med opplæring av helsepersonell.
— Har FUG vurdert å engasjere seg andre steder enn i Afrika?
— Studentene i Tromsø arbeider med å støtte syriske flyktninger, og etablerer i disse dager samarbeid med en annen organisasjon for å få i gang produksjon av enkle preparater i Syria. Men, nå er jo Afrika «den glemte verden». Her finnes mange relevante problemstillinger å ta tak i, og av og til kan kompetanseoverføring være vel så viktig som midler.
Da vet vi altså mer om hva som rører seg i FUG per i dag, men hva med henne som skal føre arbeidet videre? Hva ser Tessem som sine viktigste oppgaver?
— Først og fremst å promotere organisasjonen mer aktivt utad for å få flere medlemmer. Det krever selvfølgelig at vi har aktive prosjekter, slik at vi kan vise folk hva pengene går til, så å få i gang prosjekter er absolutt en prioritet.
Tessem har også planer om å sparke liv i studentgruppen i Bergen, og skal i den forbindelse snart over fjellet for å stå på stand sammen med styremedlem Marianne Klausen, som også er tidligere bergensstudent.
— Sammen med de to siste som reiste ut til Zambia i FUGs regi og noen engasjerte studenter skal vi stå på stand på Torgallmenningen i forbindelse med avslutningen av FN-sambandets Internasjonale uke. Vi skal også ha møte med Universitetet i Bergen (UiB), som vi håper kan tenke seg å benytte seg av våre kontakter i Zambia til å etablere et prosjekt i samarbeid med universitetet i Lusaka. Det er viktig for studentgruppen å ha et prosjekt å arbeide med, understreker hun.
— En annen viktig ting vi jobber med i styret, er å få gjort noe med nettsidene våre. De er dessverre svært lite oppdaterte. Det er bare å beklage. Men det jobbes altså med!
— Hva slags ledertype er du?
— Det kommer nok veldig an på. Jeg har stor tro på situasjonsavhengig ledelse. Som vi var inne på tidligere, så er heldigvis ikke styret i FUG avhenging av noen «jernhånd». Og det er nok bra, for selv om jeg kan å stille krav og har ambisjoner, så kan jeg nok ha problemer med å være streng nok. Jeg har ikke vært mye leder, selv om jeg har alltid vært med på ting. Av personlighet er jeg en liten kontrollfreak og en ekstrem perfeksjonist, men andre menneskers ve og vel er det viktigste for meg, påpeker farmasøyten.
Andre viktige pilarer i det tessemske liv er altså forkjærligheten for Latin-Amerika og tverrfaglig samarbeid. Vi tar dem i rekkefølge.
— Drømmen om Latin-Amerika hadde jeg fra rundt 14–15 års alderen, og jeg delte den med en venninne hjemmefra. Dermed ble det til at vi sparte både konfirmasjonspenger og andre penger, og snakket om dette i mange år. Noe annet som var helt sikkert var at jeg skulle ha et år med musikk på folkehøgskole etter videregående. Dette var som en bonus til meg selv for å ha tatt allmennfag med alt som trengtes ettersom jeg ikke var sikker på hvilken vei jeg skulle velge videre.
Folkehøgskole ble det, og den påfølgende høsten var sekken snørt og kurset satt for Latin-Amerika.
— Det ble sju måneder i Latin-Amerika, og det er det beste jeg har gjort hele mitt liv, understreker Tessem.
— Hvorfor nettopp dit?
— Jeg var fascinert av området, og både min venninne og jeg hadde hatt spansk på skolen. Det er rett og slett slik at jeg føler en tilknytning dit, og den ble ikke mindre etter å ha vært der – kanskje jeg har vært inka i et tidligere liv?
Vi understreker for ordens skyld at det heller ikke i Latin-Amerika ble utelukkende turistliv på Tessem.
— Vi gikk en måned på språkskole i Quito i Ecuador og jobbet påfølgende frivillig en måned på en slags lokal skolefritidsordning for barn fra fattige familier, forteller hun.
— Vi bodde hos vertsfamilie, som vi var svært fornøyde med.
Hun har siden vært tilbake i Latin-Amerika ved tre anledninger, men da har hun vært turist.
Vi forflytter oss noen tusen kilometer og tar fatt på det tverrfaglige samarbeidet.
— Sammen med en medisinstudent holdt jeg et innlegg på Farmasidagene i fjor om temaet. Vi vil jo det samme, så jeg blir både sint og trist når jeg hører om profesjonskamp. Vi innehar ulik kompetanse, og kan rett og slett for lite om hva de andre profesjonene kan og gjør, slår Tessem fast.
Hun er klar på at man går glipp av gode samhandlingsmuligheter til beste for pasienten ved å opprettholde slike holdninger.
— Kompetansen de ulike gruppene besitter må benyttes bedre til beste for pasienten. Vi får også håpe det kommer bedre teknologiske løsninger som kan understøtte dette, sier hun.
— Kjernejournal er jo på vei, men alt tar sånn tid. I tillegg har vi et personvern her i landet, som man av og til kan lure på om er til faktisk vern eller utgjør mer et hinder for god, helhetlig helsehjelp.
Farmasøyten mener studiestedene må være seg sitt ansvar bevisst.
— Lærer man studentene til å jobbe på tvers av studier blir det også naturlig i yrkeslivet. Jeg tror dette er blitt bedre etter min tid som student, og ved UiB var man flinke til å lytte til studentene. Jeg ser det også som positivt at Senter for farmasi er lagt under de medisinske fakultetet.
— Ok, hva med andre interesser? Hva når du stenger døren til både farmasi og FUG?
— Da blir det mye sosialisering og kontakt med andre mennesker. Jeg er også glad i å gå turer, men gjør det for lite, innrømmer Tessem.
Men, med folkehøgskolebakgrunnen følger det ofte noe med, og for Tessems del er det musikken.
— Jeg spilte tverrfløyte i korps, gikk etter hvert over på tuba, og har også spilt langeleik, da mamma er fra Valdres. Den har dessverre blitt til stuepynt, i sin fine rosemalte kasse. På folkehøgskolen begynte jeg også på bassgitar. Korpset manglet tubarist og musikklinjen en bassist, og der har du meg i et nøtteskall – om ingen gjør, så gjør jeg det. I Madrid danset jeg mye salsa – det har jeg tenkt mange ganger at skulle vært gøy å ta opp igjen, avslutter Anne-Marie Vingdal Tessem.
(Publisert i NFT nr. 11/2015 side 36–39.)