Arild Rustan: Den kjønnskreative energiprofessoren

Vi er bare i starten av november, men adventsstjernen i vinduet over døren inn i det lune og lyse kontoret til ­farmasøyt og professor Arild Christian Rustan, er på plass og klar til å lyse opp førjulstiden. Han har ­akkurat møtt oss i resepsjonen i Gydas vei 8, hvor deler av Farmasøytisk institutt ved ­Universitetet i Oslo har kontorer og laboratorier, og vi setter oss på kontoret for å prate. Farmakologiprofessoren trekker det korte skinn­skjørtet godt ned før han setter seg. Han foretrekker korte skjørt, men det er ikke alltid så lett for en høy mann å finne riktig lengde.

Utenom en periode som militærapoteker og forskningsopphold i Australia, USA, Tsjekkia og Frankrike har han vært ved universitetet siden studiestart i 1976, og der har han trivdes.

— Jeg liker denne jobben veldig godt. Jeg har kombinasjonen forskning og undervisning, og noe administrasjon. Det er jo spennende og lærerikt. Og det er stadig nye personer jeg møter og jobber sammen med, farmasi­studenter, mange masterstudenter og ­stipendiater. Jeg er i et relativt ungt miljø, og selv om jeg begynner å dra på årene, så får jeg stadig nye impulser, sier han med et stort smil.

MÅTTE GJEMME SITT EGENTLIGE JEG. De fleste som treffer Rustan vil nok legge merke til det store og varme smilet og oppfatte ham som en mann med stor selvsikkerhet og et trygt selvbilde.

Men det har ikke alltid vært sånn.

— Livet mitt har ikke bare vært fryd og ­gammen. Det har vært ganske vanskelig i perioder, ikke bare for meg, men for om­givelsene mine også, familie og venner selvfølgelig. Det har ikke tatt knekken på meg, for å si det sånn, men jeg har vært gjennom mye, sier han som når vi maser frem en kategorisering, forklarer at han nå ser seg som en homofil, mannlig transperson.

Han var godt voksen da det ble klart for ham, men han har alltid visst at han var annerledes.

— Det har utviklet seg gradvis, men det har vel egentlig alltid vært latent.

— Da jeg var ung, hadde jeg ikke noen referanser, ikke sant. Jeg visste ikke om noen i min situasjon. Hvis jeg visste om noen, så var det sånne som andre snakket stygt om og var utstøtt, og jeg ønsket jo ikke å være i den kategorien, for å si det sånn. Og da ble mitt egentlige jeg holdt i sjakk og gjemt bort, sier han.

Barndommen var ellers god, og minnene er stort sett positive. Som ungdom var det litt det samme.

— Det var jo et lite sted jeg kom fra, og det var mye det å ikke skille seg for mye ut. Det ble ikke vist offentlig hvordan jeg følte meg innvendig, sier Arild som nok er litt misunnelig på de som vokser opp nå.

— Jeg vet det er mye lettere for mange nå, for det er mer akseptert, og det er mye mer snakk om det. Det er klart at hvis en kan være den man føler man er på et mye tidligere ­tidspunkt i livet, så er det en stor forskjell fra om man skal gå hele eller mesteparten av livet og kanskje ikke føle seg helt fornøyd, at noe mangler, at noe er feil.

Han har deltatt på noen samtalegrupper for transpersoner og merker godt at folk finner ut av seg selv mye tidligere nå.

— Jeg var absolutt den eldste i de gruppene.

STO FREM FØR 40. Arild giftet seg, levde ­lykkelig i et heterofilt forhold og fikk barn. Selv om det ville vært bedre å ha forstått legningen sin tidligere og levd i pakt med den, så er ikke det noe han angrer på.

— Jeg husker jo veldig mye positivt fra den tiden også. Det er jo ikke sånn at det var helt feil.

Etter hvert ble livet vanskeligere, uten at han vil si akkurat hva som skjedde i de årene. På et tidspunkt innså han at han ikke kunne leve slik, og det startet en prosess som endte med at han sto frem som homofil litt før han fylte 40.

— Jeg følte at jeg ikke hadde ikke noe annet valg. Jeg tror jeg kunne gått til grunne hvis jeg ikke hadde gjort det, sier han og legger til at han har et svært godt forhold til både ekskone og barna i dag.

ALLTID FARMASØYT: En identitet Arild fant tidlig og ikke har vært i tvil om, er den som farmasøyt.

— Det er vel en familiær belastning. Mora mi var ­farmasøyt, bestefar var det og bestemor var det.

— Og sønnen min er også farmasøyt, men han sverger at han valgte det uavhengig av meg. Han søkte faktisk på farmasi uten at jeg var klar over det, ler han.

Bestefaren jobbet på Mjøndal apotek under oppveksten hans, og lille Arild var ofte innom apoteket.

— Jeg syntes alltid det var litt spennende. Det var spennende lukter og sånn. Den gangen var det ganske mye produksjon, og jeg syntes det var litt interessant med disse luktene og at man lagde ting som tabletter, salver og miksturer.

Da tiden kom for å studere, ble det selvfølgelig farmasi. Etter endt studium i 1981 begynte han som vitenskapelig assistent for å ta doktorgrad, så kom militærtjenesten som ble avholdt som militærapoteker i Starum leir på Toten. Deretter fortsatte han på doktorgraden som ble ferdigstilt i 1988. Avhandlingen tok for seg leverceller og regulering av lipoproteiner, de fettransporterende ­partiklene som leveren skiller ut og som sørger for at energien ­transporteres med blodet ut til ulike celler i ­kroppen som trenger energi.

— Doktorgraden tok utgangspunkt i hovedoppgaven, så jeg bygde videre på den, selv om forskningen har beveget seg litt innom forskjellige organer, så har jeg for så vidt gått i samme sporet hele tiden. Det har vært metabolisme eller energiomsetning som har vært fokus, sier han og ler litt når han tenker på hvor tilfeldig valget av master var og hvor avgjørende det ble for forskningskarrieren.

Da hovedfagstudenten Arild skulle velge oppgave, hørte han på interne og eksterne forskere som ­presenterte prosjektene sine. Han husker godt en professor som sa at det ville kreve hardt arbeid fra tidlig morgen til sent på kveld. Det var ikke nødvendigvis et godt innsalg til unge studenter. Dessuten hadde han en litt spesiell grimase i ansiktet.

— Jeg tenkte at det orker jeg ikke, så da ble det strek over den oppgaven.

— Så det var litt tilfeldig, ler han.

VIET KARRIEREN TIL ENERGIOMSETNING. Energi­omsetning ble det, og innen det og omliggende tema har han hatt en lang og produktiv karriere med mange godt siterte artikler. Siden energiomsetning er en ­viktig faktor ved type 2-diabetes og fedme, så er det et stort felt med mye forskning både i akademia og industrien over hele verden. Han og forskergruppen hans jobber med humane cellemodeller, spesielt ­muskelceller, noe det ikke er så mange andre som gjør.

— Jeg har hele tiden jobbet med mange ulike celle­modeller, men i og med at vi jobber med humant materiale, så tenker vi også på muligheten for overførbarhet, altså mellom det vi gjør av forsøk i celleskåla, og det som skjer i hele individet, hele kroppen. Vi føler det vi jobber med er viktig, for det med diabetes og overvekt/fedme er et stort helseproblem, sier han og bedyrer samtidig at det alltid har vært grunnforskningen som interesserer ham mest.

— Min interesse er en slags nysgjerrighet i å finne ut av ting: hvordan celler fungerer og hvordan de kan ­påvirkes. Jeg har ikke hatt noen ambisjoner om å utvikle noe ­legemiddel. Min rolle er bare en brikke i et stort ­puslespill, men det er fint å kunne bidra.

Veien fra et interessant funn i cellemodellen, som forskergruppen har opplevd flere ganger, til et brukbart legemiddel er uansett lang.

—  Jeg har hatt flere slike opplevelser, og det har vært gøy. Men det skjer ikke på samme måten når du bare tilsetter stoffet i celleskåla som når du tar det i form av en tablett. Det er mye som skjer med legemidlet i kroppen som gjør at det kanskje ikke kommer noen aktiv substans frem der hvor vi ønsker at det skal komme og virke.

Det mest interessante synes han er å lære noe nytt om cellulære mekanismer og oppdage nye legemiddelmål. Da er det mulig å teste for å se om det er noen stoffer som har effekt på den mekanismen, og på sikt kan det utvikles videre og kanskje ende som nytt legemiddel en gang i fremtiden.

— Nå har ikke jeg så mange år igjen, så jeg regner ikke med at det skal komme noe sånt gjennombrudd med nytt legemiddel mot diabetes, legger han til med et smil.

 

Min interesse er en slags ­nysgjerrighet i å finne ut av ting: hvordan celler fungerer og hvordan de kan ­påvirkes. Jeg har ikke hatt noen ambisjoner om å utvikle noe legemiddel.

 

FORNÆRMET INFORMATIKKSTUDENTENE. På et ­tidspunkt endret interessen hans seg fra leveren og over mot skjelettmusklene, som er det vi stort sett snakker om når vi snakker om muskler, og som gjør at vi kan bevege oss. De utgjør nesten 50 prosent av kroppsvekten.

— Skjelettmuskelen er et veldig stort organ i ­kroppen vår. Hvis det blir noe feil med glukoseopptaket der, for å si det enkelt, så vil det påvirke ­blodsukkeret og gjøre at det øker. Øker det over en viss grense, så får man sukkersyke eller type 2-diabetes, så det er en kobling der.

Forskningsgruppen har godt samarbeid med klinikere og har god tilgang på muskelbiopsier fra personer med fedme og type 2-diabetes. De har også isolert muskel­celler fra toppidrettsutøvere for å sammenlikne med ­celler fra friske utrente individer. Et prosjekt gikk ut på å ­sammenlikne muskelceller fra unge friske mennesker med forskjellige treningsgrunnlag. Da gikk de på Institutt for informatikk og Farmasøytisk institutt for å be om biopsier av motsatsen til toppidrettsutøverne.

— Da ble de litt snurte, ler han.

Til informatikerne og farmasøytenes trøst viste det seg at forskjellene i cellenes energiomsetning er ganske små mellom friske unge mennesker, uansett aktivitetsnivå.

— Så det er kanskje først når du blir eldre og ting baller på seg at det blir forskjell.

GJORDE VIKTIG FUNN I MUSKELCELLENE. Han ­trekker frem at han i nærmere 30 år har jobbet mye med å ­studere metabolske effekter av omega-3-fettsyrer og syntetiske fettsyreanaloger. Der er det mange interessante effekter på energiomsetningen som kan ha betydning i relasjon til fedme og type 2-diabetes.

Forskningsgruppen hans har også vært med på å beskrive virkningsmekanismen for hvordan kolesterol­økende kaffelipider påvirket opptaket av kolesterol i blant annet leverceller.

— Dessuten var vi de første som viste at muskel­celler isolert fra personer med type 2-diabetes har mindre evne til å omsette fettsyrer, og derved i større grad lagrer fett. Dette er viktig for forståelsen av endret energiomsetning, utvikling av insulinresistens, ved denne sykdommen, påpeker han.

 

Jeg må være den jeg er hele tiden. Å bli tvunget til å gå sånn og sånn ville jeg opplevd som et slags overgrep.

 

KJØNNSKREATIV. Ved tusenårsskiftet var Arild på et forskningsopphold i Australia. Da hadde han akkurat ­innsett at han måtte gjøre endringer i livet sitt og benyttet muligheten i å være langt borte fra sitt vanlige miljø til å leve litt mer som han følte seg.

Siden har han levd som homofil, men utviklingen har fortsatt. I starten kledde han seg mer tradisjonelt mannlig og brukte en del punkete klær. Etter en periode innså han at han var mer seg selv i feminine klær, og nå kler han seg i det han kaller en hybrid stil. Ofte feminint og fargerikt, men sjelden kjoler. Nesten alltid tights, eller som det ofte kalles når det ikke er treningsplagg: meggings (male ­leggings), gjerne med en lang genser eller et kort skjørt over.

— Jeg merker fort hva jeg føler meg ok i eller ikke. Det er bare noe som har kommet etter hvert. Det har vært en prosess. Det har ikke kommet over natta, sier han og utelukker ikke at det vil endre seg senere i livet.

Arild har aldri brukt hormoner eller tatt operasjoner og vet at det ikke kommer til skje.

— Jeg er stort sett ganske fornøyd med kroppen ­egentlig, forklarer han.

Han kvier seg litt når vi spør om hvordan han definerer seg selv.

— Jeg har ikke noe godt svar på det. Jeg definerer meg som meg selv, jeg. Kjønnskreativ synes jeg er en fin beskrivelse. Det har jeg skrevet på Facebook , men jeg føler også at ikke-binær passer meg.

Stolt: Arild har etter hvert blitt trygg på identiteten sin og deltar gjerne i Pride-paraden. Her er han og kjæresten Stein Erika Skøyeneie under Oslo Pride 2017 og Arild foran Oslo rådhus under Oslo Pride 2019. Foto: Privat

PRONOMENPROBLEMER. Når barn spør om Arild er mann eller dame, svarer han kanskje «ingen av delene» eller «hva tror du da?». Han anerkjenner at de fleste vil se ham som mann og har ikke behov for å bli omtalt på en spesiell måte.

— Folk får kalle meg hva de vil. Det er i grunnen ikke så viktig for meg, sier han og tilstår at han sliter med det samme når han deltar på samtalegrupper for transpersoner.

— Jeg har vanskelig for å omtale med riktig pronomen, ikke sant. Jeg snubler og tenker på om de blir såret når jeg sier feil. Jeg går stadig i baret. Nå har jeg lært meg å si bare fornavnet eller «du». Men jeg skjønner at det for noen er veldig viktig å bli omtalt for det man ønsker å være.

På den annen side så er det ikke bare heterofile som setter andre i båser.

— Det er klart, at er jeg i en sånn homo-med-­menn-setting, vil jeg fort kunne bli plassert litt på sidelinjen ved å uttrykke dette, sier han og peker på klærne sine.

— Da er ikke du ordentlig homse. Hvis jeg i tillegg sier at jeg har vært gift og har barn, så er jeg i hvert fall ikke ordentlig. De som er ordentlige har liksom vært sånn og levd sånn hele livet.

— Det er mye styr. Hvorfor kan ikke folk bare være som de er, og folk kan akseptere at vi er forskjellige med ulik forhistorie? spør han litt oppgitt.

Les også: Farmaceutenes første Pride

PARADIGMESKIFTE FOR DIABETESBEHANDLING. Arild har jobbet i et interessant forskningsfelt, og det har skjedd mye innen forskning på diabetes og fedme de siste årene.

— Vi har faktisk fått en del nye legemidler som har veldig god effekt, så det er en del optimisme i feltet nå.

Samtidig synes han det er interessant å observere at det nærmest har vært et paradigmeskifte innen ­behandling av type 2-diabetes. Før var det å få ned blodsukkeret alfa og omega. Nå legges det mer vekt på vektnedgang ved overvekt og fedme hos pasienter med diabetes, noe som er veldig vanlig for disse. Det har kommet gode ­studier som viser at tosifret vektnedgang vil kunne fjerne type 2-diabetes for mange, og det er nye legemidler på ­trappene som kan gi betydelig vektnedgang. Det ser ut som for mye fettvev, og da særlig magefettet, gir en slags lavgradig betennelsestilstand i kroppen.

Arild, som alltid har jobbet med energiomsetning, setter pris på at det nå skjer store funn på området og at både klinikerne og legemiddelutviklingen går den veien.

— Jeg har tenkt sånn i mange år, så jeg er ikke ­overrasket over de funnene, konstaterer han.

Les også: Blodglukosesenkende ­legemidler ved type 2-diabetes

TRENINGSPILLE. Mye av forskningen hans har ­handlet om hvordan vi kan påvirke energiomsetningen. Den ­åpenbare måten å gjøre det på er økt fysisk aktivitet, og de har hatt prosjekter hvor de prøver å forstå hvilke ­mekanismer trening utløser i muskelen. En annen måte å bruke energi på, er ved økt varmeproduksjon, som kroppen gjør automatisk hvis det er kaldt, og de ser på om det er andre måter å aktivere slike prosesser i skjelettmusklene.

Hvis man finner og forstår disse mekanismene, er det kanskje mulig å finne en substans som kan aktivere dem og derved gjøre det lettere å holde kroppsvekten. Da er man også kanskje et skritt nærmere å oppdage den såkalte treningspillen – et formelig utopisk legemiddel som skal kunne erstatte trening. Arild understreker at noen, ikke minst folk med lammelser, vil kunne ha stor hjelp av et slikt legemiddel. Han er dog ikke helt overbevist om at det er mulig å lage noe slikt.

— Det er kanskje ikke realistisk, sier han og påpeker at fysisk aktivitet har en hel rekke effekter på kroppen som til sammen er med på å opprettholde helsen, deriblant ­forebygge overvekt og type 2-diabetes. Den beste ­strategien vil i lang tid fremover uansett være legemidler i kombinasjon med et sunt kosthold og trening.

— Livsstilstiltak er svært viktig. Uansett om du kan sette en person på legemidler eller ikke, så vil man alltid anbefale slike tiltak.

Studier som viser en klar sammenheng mellom ­kosthold og fysisk aktivitet og diabetes burde være en motivasjonsfaktor for å gjøre noe, men han skjønner at det ikke alltid er så lett.

— Det er mange som ikke vet helt hvordan de skal gjøre det. Mange har dårlig kunnskap om kosthold. Man må ha profesjonell hjelp til det, sier han.

LIV OG LÆRE BLANT DIABETESFORSKERE. Arild selv lever i dag det de fleste vil kalle et sunt liv. Han er forsiktig med animalske produkter bortsett fra fisk, men er ingen fanatiker, og han holder seg fysisk aktiv. I over 20 år har han hatt et mål om en slags treningsøkt hver dag. Det kan være å sykle til og fra jobb eller gå en skitur, men ofte jogger han.

Om det har noe direkte med forskningen å gjøre, vet han ikke. Han har uansett alltid visst at det er fordeler med trening og en gjennomtenkt diett, men han tilstår at det, som for mange andre, tok det noen år før han tok konsekvensene av det.

— Jeg har ikke alltid vært like bevisst på det, men begynte på et tidspunkt å trene daglig og har så fortsatt med det. Det er mer det at jeg merker at det gjør bra for både kropp og sjel. Men det er kanskje naturlig at det kan ha spilt en rolle, sier han og reflekterer samtidig over at han på internasjonale konferanser møter diabetesforskere og fedmeforskere som snakker om faren ved fedme og usunn livsstil, men som er åpenbart overvektige, ikke tenker særlig over hva de forsyner seg med i lunsjen og røyker i hver pause.

— Du skulle tro de visste bedre, så det kan være langt mellom liv og lære, sier han som samtidig anerkjenner at det er mange årsaker til fedme.

— Det er en sykdom, og det er ikke så lett å behandle. Vi vet jo ikke bakgrunnen for hvorfor folk er sånn, så man skal være forsiktig med å være fordømmende, men jeg må si jeg synes det er litt pussig.

LÆRT GLEDEN AV FRITID. En engasjerende forskningsjobb kan bli ganske altoppslukende, men Arild føler han har blitt bedre til å gjøre andre ting de siste årene, og i tillegg til treningen er hyttelivet han og familien har på hytta i Telemark og kjærestens hytte ved Holmestrand en viktig del av livet. Han er også glad i å reise og har bestilt tur med datteren sin til neste år. Da skal de til Ilulissat på Grønland for å se isbreen som beveger seg raskest i verden der den kalver ut i havet og blir til store isfjell som etter hvert smelter bort.

— Hvis det ikke blir noe koronatullball igjen, da.

Nyter naturen: Arild Christian Rustan er glad I å være ute i ­naturen. Her nyter han utsikten fra Gjuvhovd i Telemark. Foto: Privat

TIGHTSFARMASØYTEN. Før vi tar avskjed tar vi noen bilder av Arild. Han påpeker at han nok ville hatt litt mer farger på seg hvis han hadde tenkt på at det skulle tas bilder.

Etter 20 år er han komfortabel med sitt uttrykk og kler seg stort sett i samme stil uansett hva han skal, med unntak av hvis han er i land hvor det kan være risikabelt å skille seg for mye ut.

Han er glad for å jobbe på universitetet hvor han føler det er stor aksept for å kle seg slik man vil. Han har heller aldri hatt noen negative opplevelser i jobbsammenheng.

— Men hva studentene tenker og hva de sier seg ­imellom, det vet jeg jo ikke, erkjenner han, men legger til at han flere ganger har opplevd at studenter har kommet og gitt ham komplimenter.

— Og det er veldig hyggelig.

Hvis han ved å kle seg sånn kan være et positivt ­forbilde for å vise andre mennesker at det finnes mange forskjellige mennesketyper i verden og kanskje gjøre det lettere for andre som ønsker å uttrykke det samme, så vil det være en stor glede, men det er uansett ikke hovedgrunnen.

— Jeg må være den jeg er hele tiden. Å bli tvunget til å gå sånn og sånn ville jeg opplevd som et slags overgrep.

Meggings eller tights og gjerne så fargerike som mulig er Arilds absolutte favorittplagg, både til trening og hverdag.

— Jeg vet det er noen som kaller meg «tights­mannen» på Nordberg hvor jeg bor.

Før gikk han oftere i bare tights til vanlig også, men har etter hvert begynt å bruke en lang genser eller et skjørt i tillegg.

— Det er nok et penere uttrykk når det dekker litt, sier han.

Han er ikke så opptatt av kjoler, men han kan bruke det i spesielle anledninger.

— Men de behøver ikke være så veldig lange, ikke typiske damekjoler. Jeg har ikke noe som går under kneet.

Arild anslår at det kanskje ligger 50 tightser i ­skapet hjemme. De fleste av dem er fargerike med artige mønstre.

— Jeg kommer aldri til å få brukt alle sammen. Jeg sier til ungene at det får dere kvitte dere med når jeg er borte. Og da går det vel rett til Fretex hele ruklet, ler han.

(Publisert i NFT nr. 9/2021 side 40-45)