Anne Bee Hegge: Farmasøyt med full innsats etter innfallsmetoden

Farmasøyt Anne Bee Hegge anser seg ikke som spesielt ambisiøs, men når hun har

funnet noe som interesserer henne og kommer i sonen, overkommer hun de fleste hindringer. Det har ført henne til toppen av Roche, bratte klipper og høye tinder. Men vannet har hun ikke helt overvunnet.

— I en periode var elvepadling det eneste som sto i hodet på meg, og da gjorde jeg alt jeg kunne for å komme meg ut i en eller annen elv, sier hun som en stund hadde tro på at hun skulle komme ganske langt innen padling; hun hadde blant annet i oppdrag å hjelpe kursdeltakere som mistet kontrollen ute i elva.

— Og så klarte jeg å rote det til så jeg mistet både en båt og en padleåre i Sjoa, som jeg aldri har sett igjen, sier hun med et stort smil og en hjertelig latter som vi skal høre flere ganger i løpet av intervjuet.

Det endte med at han hun skulle hjelpe, måtte fiske opp henne, og hun dro fra padlecampen uten båt og uten åre og uten én krone på kontoen.

— Jeg hadde rett og slett ikke råd til å erstatte det jeg trengte, så jeg slutta rett og slett på grunn av det, ler hun.

FØRSTE FARMASØYT. Vi treffer Anne Bee Hegge i et møterom hos Roche på Brynseng i Oslo hvor hun har blitt medisinsk direktør som den første ikke-legen.

— Det er stort sett medisinere som har den stillingen, og i Roche er det et krav i mange land. Det har vært et krav her, men det kan gjøres unntak, og jeg ble ett av de unntakene, smiler hun.

Det er noen formelle godkjenninger som må gjøres av en lege, men det holder som oftest å være autorisert helsepersonell, og de få gangene det krever legegodkjenning, har hun godt samarbeid med sine nordiske motparter som alle er leger og kan ordne det. Slik hun ser det, er det ingen grunn til at en farmasøyt med erfaring fra industrien ikke kan bekle den stillingen.

ODELSJENTA FRA VALDRES. Hegge er født i Sør-Korea, ble adoptert til Norge og vokste opp som odelsjente i Øystre Slidre. Hun husker det som en idyllisk oppvekst med stor grad av frihet hvor hun hadde en sammensveiset vennegjeng.

I etterkant har hun skjønt at det kan være et lite og trangt miljø for noen, men for henne som fant likesinnede og nære venner, var det bare stas.

— Det var tipp topp å vokse opp i Valdres, sier hun nostalgisk.

Faren var folkemusikkentusiast og en kjent spellemann i omegn, og hun ble dratt inn i miljøet.

— Langeleik, kveding og folkedans var det mye av. Alle jentene skulle spille langeleik, og gutten skulle spille hardingfele. Det var veldig tradisjonelt, sier hun og forteller at hennes første jobb var langeleikspiller på Valdres folkemuseum som 13-åring.

Musikkinteressen varte helt til hun skjønte at det fantes mange andre aktiviteter å drive med.

— Da håndball og volleyball og sånne muligheter kom opp, så dalte langleikspillinga og pianospillinga, sier hun som tror idrett og fysiske aktiviteter også passer henne bedre enn musikk.

— Jeg tror ikke jeg er spesielt musikalsk egentlig.

Hun har knapt rørt instrumentet siden hun var tenåring og er ikke sikker på om hun ville klare å spille noe særlig. Som voksen angrer hun litt på at det ikke er vedlikeholdt.

— Det er på en måte litt trist egentlig, innrømmer hun.

— Så kanskje en dag så tar jeg frem igjen leiken, sier hun og ler.

MORO Å REISE DA VERDEN VAR STOR. Idretten kastet hun seg inn i med fullt engasjement, og det måtte nesten være to fritidsaktiviteter hver dag for at hun skulle være fornøyd. Etter ungdomsskolen startet hun på idrettslinjen.

— Jeg trodde jeg skulle bli noe stort innen idrett. Det var egentlig håndball, og så ble jeg skadet etter sånn cirka ti minutter utpå. Så da ble det langrenn av alle ting, hvor jeg virkelig ikke har talent, sier hun og himler litt med øynene over sitt unge jeg.

Hun tok til fornuften og gikk over på allmennfag med realfag. Etter videregående i 1996 dro hun og en venninne til Asia, men ikke rett til en behagelig strand i Thailand.

— Vi dro uten noe særlig planlegging. Jeg aner ikke hva vi tenkte på – vi tenkte sikkert ikke – men bare dro til Kina uten noen som helst plan eller kart eller noe, minnes hun og forteller at det var vanskelig å reise i Kina på 1990-tallet hvor ingen forsto engelsk, og ingen overnattingssteder ville ta imot utlendinger. Etter hvert fikk de taket på reisingen.

— Vi var borte og reiste i Asia på underlige plasser i seks måneder. Jeg er så glad for at jeg fikk prøve noe sånt før e-mail og internett og sånn. Vi hadde poste restante, og vi bar med oss alle pengene i travel checks. Det er litt annen situasjon, altså, du var langt borte. Familiene våre visste jo ikke hva slags land vi var i, sier hun.

— Det var moro å ha reist mens verden var stor.

TO UKER PÅ ERNÆRINGSSTUDIET. Tilbake i Norge begynte Anne Bee Hegge å studere ernæring i Oslo. Det varte i to uker.

— Det varte helt til det var besøk på et sykehus, og jeg skjønte at jeg kan ikke være ernæringsfysiolog; jeg klarer ikke den sykehussettingen. «Er det sånn ernæringsfysiologer jobber, med ernæring for eldre og veldig syke pasienter?» Jeg så for meg Olympiatoppen, så det var liksom helt feil forventninger, ler hun.

Dermed bar det innom flere fag før hun innså at hun måtte finne en struktur, og farmasi virket som et bra studium med gode jobbmuligheter i Distrikts-Norge. Hun begynte å drømme om å eie et apotek i Valdres, men etter to år på studiet kom det plutselig en ny apoteklov.

— «Hæ! Er det en ny lov? Hva betyr det?» Jeg ble liksom lokket inn i farmasi, slik jeg føler i etterkant, på litt feil premisser, sier hun med en stor latter.

— Det var faktisk en stor endring som gjorde at jeg ikke dro tilbake til Valdres, sånn som jeg kanskje oppi hodet mitt tenkte da. Jeg er jo veldig glad i Valdres selv om jeg nesten ikke er der, sier hun og bekjenner at lysten til å flytte «hjem» har fordunstet, og gården er solgt og tatt inn i familiegården den opprinnelig ble skilt fra to generasjoner tidligere.

SKREMT AV ARBEIDSOMME FARMASISTUDENTER. På farmasi ble Hegge slått i bakken av hvor mange flinke, velorganiserte og arbeidsomme studenter det var der.

— «Hva gjør jeg her, liksom.» Det var veldig mange med bare seksere, og det virket ikke spesielt smart å gå på det studiet. Jeg hadde bare gått idrettslinja og reist. Å komme for sent og ikke vite hvor forelesningen var, det var ikke så vanlig. De var så målrettet. Jeg følte jeg ikke var i den kategorien, så jeg ble nesten litt skremt da jeg startet, sier hun og tilstår at hun heller ikke var den mest dedikerte studenten. Elvestrykene trakk sterkere enn studiene.

— Så det var litt sånn fragmentert hvor investert jeg var, men jeg fulgte studiet og alt. Noen fag syntes jeg var veldig spennende, blant annet alt som hadde med radiofarmasi syntes jeg var kjempemorsomt, og farmakologi syntes jeg var veldig spennende. Studieårene var fine, men jeg ble nok ikke sånn virkelig interessert før de siste årene. Da begynte det virkelig å bli mer interessant, sier hun og tror det er fordi det ble mer direkte rettet mot faktiske legemidler og ikke så mye generell kjemi.

— Eller kanskje jeg bare er litt treig å få i gang.

FANT KLATRING PÅ SARDINIA. Masteroppgaven tok hun i Italia takket være tidligere professor Jan Karlsen. Etter en måned språkkurs reiste hun og en studievenninne til Sardinia for å forske og skrive oppgave.

— Det var litt sjokk å komme dit, for de snakka så lite engelsk at jeg fikk helt bakoversveis, sier hun.

Det var lite vilje eller evne til å snakke engelsk blant både medstudenter og veileder, og de følte seg ganske isolert.

— Så da var det å pugge, da.

Etter tre tunge måneder hvor de daglig angret, gikk det bedre, og Italia ble en flott opplevelse.

— Jeg hadde et fantastisk kult år, konkluderer hun.

— Og det var der jeg begynte å klatre.

FRYKT OG NATUROPPLEVELSER HÅND I HÅND. Etter at kajakken forsvant i en frådende Sjoa, hadde hun fortsatt sitt aktive liv, uten å finne en ny altoppslukende aktivitet, men det gjorde hun i klippene på Sardinia.

— Det er litt de sportene som ikke bare er en sport, men en livsstil – dykking, surfing, klatring, elvepadling – de tingen har tiltrukket meg veldig; den fri, litt ubekymra laidback livsstilen synes jeg er veldig fascinerende, forklarer hun.

 

Du får sånn adrenalinkick som jeg ikke helt kan finne igjen i noe annet, tror jeg. Det er en sånn ekstrem lykkefølelse som jeg bare har hatt noen få ganger.

 

Siden har klatring vært en viktig del av livet. Hun har klatret innendørs, klatret på boltede klipper, klatret i fjellet på egne sikringer og på is. Å klatre fysisk krevende og teknisk kompliserte ruter på 15 til 30 meter høye klipper med faste bolter har vært det morsomste.

— Jeg har vært mest gira på å gå noe tungt, en hard grad, for jeg liker det treningsaspektet og den sportsdelen, sier hun, men legger til at hun har hatt storslagne opplevelser i høyfjellet, hvor både frykten og naturopplevelsene når nye høyder.

— Jeg tenker noen ganger: «Herregud, hva er det jeg driver med. Nå står jeg her og har satt meg selv i en skikkelig dum situasjon, jeg skulle bare ønske jeg kunne ta det her tilbake.» Men det kan du ikke. Det er den følelsen av mestring når du har pushet deg, klart å løse ting, kommet opp og alt har gått bra. Det er en veldig god følelse.

Den følelsen finner hun bare i de aktivitetene som ofte kalles ekstremsport, for henne hovedsakelig elvepadling og klatring.

— Du får sånn adrenalinkick som jeg ikke helt kan finne igjen i noe annet, tror jeg. Det er en sånn ekstrem lykkefølelse som jeg bare har hatt noen få ganger, stråler hun.

— Jeg husker første gang jeg rullet (når du velter med kajakk, henger under den og ved hjelp av åren kommer opp igjen) i en elv. Jeg klarte å rulle opp av en frådende elv og puste. Da er du så glad. Eller hvis jeg virkelig er på en lang klatrerute, og det er litt scary fall. Da er jeg hundre prosent til stede. Det er ingen andre situasjoner en er så på.

FANGET AV HYTTA. Helst skal hun klatre tre, fire ganger i uken, og det bør være et par uker klatretur i løpet av året. Dessverre passer det ikke alltid sammen med jobb og andre deler av livet, og det har vært perioder med mindre klatring. Verst av alt kjøpte hun og samboeren, som hun møtte gjennom klatring for 18 år siden, hytte i sommer, og det ble mer beising enn klatring.

— Hytte er skumle greier, ler hun.

Hun merker også at engasjementet ikke er like intenst når hun er godt over 40.

— Det har en slags utløpsdato hvor engasjert du er i det, og hvor mye du kan pushe både fysisk og psykisk, sier hun som er glad hun har hatt mulighet til å dyrke interessene sine og reise mye gjennom hele livet.

Det betyr absolutt ikke at interessen er borte. Hun har klare mål for hva hun skal klare å klatre, og hun har mange turplaner i hodet.

Journalisten er også en ivrig klatrer, og en halvtime av intervjuet går inn i nerdete detaljer om buldring, Oslos klatresentre, Østmarkas mer eller mindre fine klatreområder, ledklatring, klatregrader, bolteavstand, trening og apefaktor som ingen andre vil være interessert i og ender med en animert diskusjon da journalisten hevder det ikke bare er fordeler med hans ekstra 40 centimeter i klatring.

— Nei, jeg kjøper ikke den. Det må være lettere å gjøre seg kortere enn lengre, fnyser hun med et smil før begge forsyner seg av jordbærene og nøttene hun har servert og finner på noe annet å snakke om.

VURDERTE JOBB I FIRENZE. I 2003 satt Anne Bee Hegge ferdigutdannet på Sardinia, men ville egentlig ikke forlate Italia.

— Jeg tenkte litt på å starte på et apotek i Firenze helt til jeg så lønna, sier hun litt trist og kjenner flere velutdannede italienere som måtte vente lenge før de fikk råd til å flytte hjemmefra. Hun hadde fått et engasjement på Legemiddelverket og skjønte at det var det kloke valget.

— Jeg hadde ikke lyst til å dra fra Sardina, for det var så gøy å klatre, så jeg kom vel hjem dagen før jeg skulle starte.

TØFFET OPP AV STEINAR MADSEN. På Legemiddelverket jobbet hun mye med legemiddelovervåkning, oppdatering av legemiddelomtale, regulatorisk arbeid og utredning av reseptfrihet. Der lærte hun noe viktig av Steinar Madsen. Hun hadde alltid vært sjenert og tok aldri ordet i møter.

— Jeg husker han sa til meg at «du må tøffe deg litt opp Anne Bee», og det har jeg nok tatt til meg, sier hun takknemlig.

Hun vet noen kanskje mener Madsen på sin side tar ordet vel ofte, men hun mener det er et problem at folk med fagkunnskap ikke tør å snakke i det offentlige.

— Da må noen andre ta litt ansvar. Han stiller jo i NRK på whatever tema det skal være. Det er ganske tøft gjort, og du skal være ganske engasjert i det du driver med. Det er mye enklere å si nei.

GLEDEN I DET SMALE. Etter to og et halvt år fikk hun mulighet til å ta en ph.d. i forskningsgruppen til professor Hanne Hjorth Tønnesen. Hun syntes det var et spennende tema, men var tvilende og fikk enda et godt råd fra en kollega i Legemiddelverket. Sofie Hexeberg mente hun burde ta permisjon og prøve en slik spennende mulighet.

— Hadde ikke hun sagt det, så hadde jeg aldri i mitt liv tenkt på en doktorgrad, røper hun som er evig takknemlig for det gode rådet.

— Det var spennende. Det å kunne fordype seg litt i noe veldig smalt i flere år; man må jo bare benytte den anledningen.

Stipendiatperioden førte videre til noen år som postdok. Hun forsket mye på hvordan pakke inn lysreaktive stoffer på en måte så de blir mest mulig aktive og da aktivere dem med bruk av synlig lys.

— Oppgaven var veldig spennende, men det kom aldri så langt at det ble klinisk relevant. Det ble mest grunnforskning. Jeg trodde ikke at doktorgraden skulle løse noen av de store utfordringene, men det er et interessant felt hvordan bruk av lys og et fotoreaktivt stoff kan danne singlett oksygen til å drepe kreftceller eller bakterier.

SPARKET INN I INDUSTRIEN. Plutselig hadde hun vært ved universitetet i nesten sju år og tilstår hun på det tidspunkt ville være i akademia, men det er få stillinger og mange om beinet.

— Like før jeg klikka inn sju år, og måtte fått fast stilling, så fikk jeg en hard fot bak, sier hun uten bitterhet. Det gjorde bare at hun måtte prøve seg på noe nytt.

— Da søkte jeg faktisk i Roche. Jeg hadde jo aldri tenkt på industrien før jeg søkte her. Jeg tror ikke det var på radaren. Og sjokk: Så har jeg vært her i innmari lang tid, så på et vis tenker jeg at det var veldig bra at jeg måtte prøve noe helt annet, vedgår hun.

 

Du store min. Jeg høres ut som jeg er 93.

 

De få ideene hun hadde om legemiddelindustrien, husker hun var ganske skeptiske, og hun vet noen har et negativt bilde av industrien. Hun tror det ofte bygger på fordommer og rykter som hausses opp av media. Med mer kunnskap tror hun det ville vært annerledes.

— Det har sikkert skjedd noe som er kritikkverdig, men det gjør det nok i alle bransjer, sier hun som fort ble omvendt. Hun er klar på at gjennom hennes tid i bransjen har hun kun hatt opplevelsen av at den består av mange dyktige fagfolk som har et genuint ønske om å hjelpe pasienten og styrke helsevesenet.

— Jeg har ikke vært borti noen som har en annen agenda. Å bare selge for å selge, det har jeg ikke vært borti. Det hadde jeg ikke syntes vært veldig motiverende, sier hun hoderystende.

— Men jeg er kanskje litt biased, da, ler hun.

ET TIÅR I INDUSTRIEN. I 2013 startet Hegge i en pharmacovigilance-stilling hos Roche.

— Det er ni år i høst. Det må vel være fordi jeg trives.

— Det var en stilling som var interessant, men det er lite rom for kreativitet. Guidelines og regler skal følges til punkt og prikke. Så jeg hadde lyst til å prøve noe annet, medgir hun.

Dermed fikk hun prøve seg som medisinsk rådgiver, først innenfor brystkreft før hun fikk mer ansvar for andre kreftformer, og hun var blant annet innom lungekreft og gynekologiske og urologiske kreftformer. Det er en friere rolle, og hun synes det er vanskelig å forklare kort hva en rådgiver gjør.

— Men det går mye på det å være kontaktpunkt mellom den globale organisasjonen og norske leger og myndigheter, sier hun.

Medansvar for kliniske studier er en stor del av jobben som medisinsk rådgiver samt bidra til opplæring av helsepersonell på nye terapier og kvalitetssikring av andre aktiviteter i bedriften.

— Det er en bred og veldig interessant stilling.

Hun gikk videre til stilling som Group Medical Lead før hun gikk over i en kommersiell rolle som innebar ansvar for blant annet anbudsstrategier.

— Det var jeg i stor grad i pandemiårene, så det var hjemme. Det var rare greier.

Så rakk hun noen måneder i en stilling som jobbet med rammeverk og betingelser i Norge før hun havnet i sin nåværende stilling som medisinsk direktør (Country Medical Director). Der har hun kun General Manager over seg i Norge og leder en avdeling på åtte.

— Det er en sterk faglig avdeling, sier hun og skryter av folkene sine.

MATAUK. På slutten av intervjuet går vi ut av det grå møterommet og ut i en av sommerens varmeste dager for å ta bilder nede ved Alnaelva.

Hegge trives godt utendørs. Selv om hun merker at engasjementet for intense idrettsopplevelser er mindre, driver hun fremdeles med klatring og andre aktiviteter. Men hun tilstår at hun også har noen litt mer voksne interesser.

— Jeg er veldig glad i matauk; sopp og bær og alt sånn. Nå i helgen skal jeg opp og plukke multer.

— Du store min. Jeg høres ut som jeg er 93, legger hun til og bryter ut i latter.

Sansen for å dyrke mat har også våknet.

— Jeg merker at den interessen har kommet nå. Jeg lurer på om den kom med pandemien. Det er en snodig greie. Jeg dyrka masse urter og gikk og sjekka de små bladene hver dag. Jeg har aldri ofret planter en tanke, og nå er jeg bare så interessert.

Reiselysten har heller ikke forsvunnet, og hun synes fremdeles backpackerliknende turer er stas, men nyter å ha litt større budsjett enn da hun var 19.

Å balansere jobb med fritid har alltid vært viktig for Hegge. Hun har opplevd kreft og påfølgende død blant flere i nær familie og venner og er bevisst på at hun må leve her og nå. Det betyr på ingen måte at jobben ikke er viktig, og selv om hun ikke får de mest intense følelsene på jobb, så kan det gi stor glede, ikke minst når hun gjør noe hun vet påvirker en pasients liv.

— Karrierer er ikke alltid det viktigste, men jeg vil jo gjerne at det jeg gjør på jobb er både meningsfullt for noen andre enn meg selv og at jeg bidrar med noe positivt. Det er jo faktisk det vi jobber med i industrien, og det er den innstillingen jeg føler alle kollegene mine har, sier hun.

— Og da er det meningsfullt og gøy.

(Publisert i NFT nr. 8/2022 side 48-52)

_{FORETREKKER FRILUFTSLIV I HØYDEN (Se galleri): Anne Bee Hegge liker seg i naturen, men turen bør helst gå fort eller foregå i høyden. Hun går toppturer på Vestlandet, klatrer blant de høye toppene i Chamonix, støter hardt på klipper både i Norge og utlandet og koser seg på ski i Lyngsalpene (de gangene stålkanten ikke kutter av leggmuskelen). Alle foto: Privat}