FARMASIDAGENE 2018: Før debatten fikk salen høre doktorgradsstipendiat ved Universitetet i Oslo (UiO) Walaa Abuelmagd fortelle om kulturelle utfordringer for innvandrere vedrørende legemiddelbehandling og egenomsorg. I tillegg snakket Arild Aambø, senior­rådgiver ved Nasjonalt kompetansesenter for migrasjons- og minoritetshelse, om vanskelighetene våre nye landsmenn kan oppleve i møte med det norske helsevesenet.

— Ikke bra nok

Møteleder Rønnaug Larsen, leder av ­Farma­ceutene, utfordret deretter panel­deltakerne på hvorvidt man har nedprioritert viktigheten av kommunikasjon i utdanningen av nye farmasøyter, og om det er nok kommunikasjonsundervisning- og praksis gjennom studietiden.

— Nei, det er ikke bra nok! konstaterte Margrethe Kristiansen, femteårsstudent ved Farmasøytisk institutt (FI), UiO, og ramset deretter opp hva studentene faktisk får av kommunikasjonsopplæring.

— Vi har to dager intensiv kommunikasjonstrening, og går også gjennom litt i praksis. Som femteårsstudent føler jeg vi mangler mer realistisk apoteknære øvelser. Vi trenger et bedre grunnlag før praksis, og vi må begynne med denne undervisningen tidligere og ha den mer gjennomgående gjennom studiet, sa hun.

Hun fikk støtte fra navnesøster Margrethe Sunde, administrerende direktør i Boots Norge.

— Vi har formidable utfordringer, og ­verden forandrer seg raskt. Når det er sagt: Dagens studenter er nok de beste vi noen gang har hatt. De har mer fokus på kommunikasjon, caser og faglig kompetanse enn vi noen gang har hatt. Men er det nok?

Per Kristian Faksvåg, fagdirektør i Apotek­foreningen, var klar på at rollen til farmasøytene i apotek har gått fra å være informatør til å være i aktiv dialog med kundene og pasientene.

— Det er et stort ansvar og en viktig rolle. Man gjør sitt beste i en stresset hverdag, men nivået er høyst varierende og med betydelig forbedringspotensial. Vi må hver dag vise den kompetansen som finnes i apoteket. Nettopp derfor har vi utviklet tjenester som går på kommunikasjon med pasienten.

Roste Farmasøytisk institutts sampraksisinitiativ

På spørsmål om kommunikasjonsutdanningen av fremtidige farmasøyter, er det sentralt å høre fra utdanningsinstitusjonene. Fra Farmasøytisk institutt deltok instituttleder Henrik Schultz.

— Vi er langt fra der vi bør være, men vi er på rett vei, sa Schultz, som trakk frem sampraksis med andre yrkesgrupper som et viktig initativ fra FI.

— Lege, geriatrisk sykepleier, ernæringsspesialist, psykolog, tannlege og farmasøyt gjennomgår sammen en pasients behandling på sykehjem gjennom to uker. Dette har gått veldig bra, og det er besluttet at prøveprosjektet blir en fast ordning. Dette er et resultat av samhandlingsreformen, og er et tilbud for de beste studentene, forklarte han.

Med i panelet var også Anne Berit Walter, som er studieleder ved bachelor­utdanningen i farmasi ved OsloMet. Hun fortalte at man nylig har gått gjennom læringsutbyttene for farmasistudenter ved OsloMet, og at man har lagt til flere studiepoeng innen kommunikasjon.

— Vi vil nå tilby kommunikasjons­opplæring gjennom alle tre studieår. ­Studentene vil få muligheten til å intervjue en farmasøyt i forbindelse med første møte med apotek. Vi har også reseptlab der studentene kan øve å kommunisere riktig bruk av legemidler på hverandre.

Fra Institutt for farmasi ved Universitetet i Tromsø hadde Terje Nilsen tatt turen til Oslo. Også han kunne fortelle at kommunikasjon er innbakt i studieplanen.

— Gjennom 3 + 2-ordningen har studentene kommunikasjonsopplæring i første semester, og det tas også opp igjen før de skal ut i praksis. Vi tilbyr også kurs i klinisk farmasi, der det gis undervisning i spesifikke metoder for å innhente informasjon fra pasienter, men også hvordan man avgir informasjon på en korrekt måte. Kurset tar dessuten for seg kommunikasjon med annet helsepersonell, fortalte Nilsen.

— Det hjelper ikke å kunne faget dersom du ikke kan formidle det. Studiet tilbyr kanskje 10 prosent av det du trenger i apotekhverdagen, og de resterende 90 prosent må vi få til selv. Vi må også se på innholdet i studieplanen, for dersom innholdet er feil for dagens apotekhverdag, så hjelper det ikke at du er en kløpper på å kommunisere, sa Sunde fra Boots Norge.

— Jeg har jobbet mange år i apotek, og settingen er en utfordring for å få til den kommunikasjonen vi snakker om her. Det er lettere å få dette til i sykehus som klinisk farmasøyt enn i resepturen i apoteket. Settingen gir rett og slett ikke de beste rammene for kommunikasjon med pasienten, svarte Nilsen.

Ujevne veiledningskompetanse

Ordstyrer Rønnaug Larsen utfordret dermed Faksvåg fra Apotekforeningen på påstanden om at praksisveiledere i apotek som hovedregel skal ha formell veiledningskompetanse.

— Vi er generelt fornøyde, men  det er ikke bra nok. Vi mener det må være formelle krav til veiledere i apotek, sa Faksvåg.

— Min oppfatning er at noen har hatt veldig gode veiledere, mens andre har hatt veldig dårlige. Det må være mer jevnt, og studentene må hele tiden ha aktiv oppfølging fra veileder. Det krever tid, og veiledere må få mer tid til dette fra sitt apotek. Det skal ikke bare være en ekstraoppgave. Et problem vi vet om er at man har slitt med både studenter og veiledere som har dårlige språkkunnskaper, forklarte Sunde.

Hva gjør så studiestedene for å klargjøre veiledere? Ifølge Walter gjennomfører OsloMet et veiledningsseminar for praksis begynner.

— Vi har også en egen ansatt som følger opp både studenter og veiledere under praksis.

Schultz ved FI kunne bekrefte at de også har sitt eget seminar, men at dette ikke er noe man er pålagt å delta på.

— Derfor er det nok mange som burde være der som ikke dukker opp, forklarte han.

— Praksistiden bør være mer sammensatt

Sunde fra Boots kom deretter med debattens første brannfakkel: Hun mener nemlig at hele praksisperioden kan være moden for revisjon.

— Jeg oppfatter den som litt passé. Vi har hatt et formidabelt løft, men får studentene den effekten man skal ha? Jeg mener praksistiden bør være mer sammensatt, og man bør kanskje se mer mot trainee-ordningen på ulike arbeidsplasser som en bedre løsning, sa hun.

— Men det er EU-direktivet som bestemmer at studentene skal ha minst seks måneder praksis i apotek? spurte ordstyrer Larsen.

— EU-direktiver er til for å utfordres, svarte Sunde kontant.

Avslutningsvis fikk Anne Berit Walter fortelle om de nasjonale retningslinjene for helse- og sosialfagutdanningene (RETHOS), som ble startet utviklet ­høsten 2017.

— Dette er et stort nasjonalt løft, med nye rammeplaner, programplaner for alle 19 helse- og sosialfagutdanningene. Vi har åtte ulike grupper innen farmasiutdanningene som jobber med dette prosjektet.

RETHOS legges ut på høring 1. desember.

— Det er tre måneders høringsfrist, og jeg oppfordrer alle til å bruke hørings­muligheten, sa Walter.

(Publisert i NFT nr. 10/2018 side 26-27)