For å utdype resultatene i Farmaceutenes spørreundersøkelse har vi ­snakket med tre apotekere fra forskjellige kjeder forskjellige steder i ­landet for å høre deres personlige opplevelser. I frykt for problemer med nåværende eller kommende arbeidsgivere ønsker de å være anonyme.

Les også: Apotekere blir syke av jobben

Apoteker 1 er godt over 50 og driver et lite apotek i en liten distriktskommune. Han har vært apoteker i mange år og har vært i sin nåværende stilling godt og vel et tiår. Han har trivdes med livet som apoteker og har stort sett følt at han har fått lede apoteket slik han ønsker. I de siste årene har det blitt vanskeligere. Han føler ikke lenger at han får de ressursene som trengs for å drive et apotek forsvarlig.

— I en ledende stilling har jeg selvsagt ansvar for å stille opp og gjøre det som er nødvendig for at ­virksomheten skal fungere, men på den annen side så skal du ha en fleksibilitet så du kan avspasere og ta fri når forholdene ligger til rette for det. Jeg tror i mange tilfeller i apotekbransjen, så blir det veldig ­ensidig. ­Apoteker må stille opp, men får ingen mulighet til å ta fri, sier han.

Les også: 
Apoteker 2 blir detaljstyrt
Apoteker 3 gruet seg til å gå på jobb

Må være grenser for krav til ledere

Apotekeren oppfatter det som at arbeidsgiver er opptatt av at stillingen hans er ledende og særskilt uavhengig og derfor har flere unntak fra arbeidsmiljøloven. Han aksepterer at det kan være riktig for en apotekerstilling generelt, men at det må gjøres en individuell vurdering for den enkelte stilling om vilkårene for dette er oppfylt.

— Det må finnes grenser for hva selv en leder skal kunne akseptere av arbeidsforhold, pålegg og slike ting. Jeg mener at vilkårene for å komme under definisjonen ikke gjelder for min stilling, sier han.

— Å ha herredømme over egen tid er en vesentlig faktor, og det er det jeg føler at jeg mangler, og det er det som er grunnen til at jeg ønsker en endring.

Bemanningsproblemer

For apotekeren er problemet først og fremst knyttet til bemanning, og han har i en periode hatt en konflikt med ledelsen i kjeden.

— Det er klart at vi er vel ikke helt enig om ­budsjett heller, men hovedproblemet er egentlig tilgangen på vikarressurser slik at jeg skal kunne få tatt fri. Jeg ­opplever, satt litt på spissen, at kjeden vil at jeg skal ta hele ansvaret for mitt apotek: Jeg skal ansette folk, drive det og organisere alt som foregår inkludert min egen arbeidstid og min egen ferie uten at kjeden skal bidra på noen som helst måte. Hvis jeg har fravær, så må jeg selv sørge for å dekke opp det. Om jeg da velger å bruke meg selv som vikar, så skal den ytelsen være dekt i min faste lønn, og om det blir problem for meg å skaffe vikar slik at jeg kan avvikle min egen ferie, så er det mitt problem, ikke kjedens problem; jeg har jo ansvar for hele virksomheten.

Vil være leder, men mangler ressurser

Apotekeren innrømmer at han er litt ambivalent til situasjonen.

— Det er vanskelig til syvende og sist. Jeg ønsker jo ikke at arbeidsgiver skal blande seg for mye inn i drifta. Jeg er jo enig i at jeg skal ha ansvaret for å drive virksomheten, og jeg ønsker jo ikke at min regionleder kommer inn og overstyrer, poengterer han.

Samtidig kan han ikke skjønne at det er rimelig av ­kjeden å pålegge ham alt ansvar, men ikke gi ham tilstrekkelig verktøy eller ressurser til å håndtere ansvaret.

— Jeg tenker at det må være galt at arbeidsgiver bare kan unndra seg saken og si at du som leder må ordne opp i det selv. Jeg må få tilgang på de ressursene som er nødvendig.

Terskelen kan ikke være så høy at du skal ødelegge deg selv.

Kjedene har skyld i farmasøytmangel

I kommunen og regionen han bor i, er kjeden hans stort sett egenrådig, og det er kort vei mellom flere apotek; det er gangavstand til det nærmeste. Han mener det er med på å vise at kjedene må ta noe av ansvaret for bemanningssituasjonen.

— Det med personell er egentlig en sak som apotekeren burde kunne ordne selv, men når arbeidsmarkedet er såpass spesielt som det er for farmasøyter, og det er kjedene som styrer opprettelsen av nye apotek, så synes jeg det er litt viktig. Da kan jeg som apoteker ha gode eller dårlige evner til å rekruttere, og du kan si det er min jobb, men når tilgangen egentlig blir styrt i stor grad av den politikken kjedene fører på etablering, så mener jeg kjeden også har et ansvar for å hjelpe apotekerne med å skaffe både faste ansatte og vikarer, slår han fast.

Må ikke gå ut over helsen

Apotekeren synes han har god forståelse av hva som kreves av en apoteker, og han mener han alltid har vært fleksibel. Han er stort sett til stede i apoteket alle dager fra åpningstid til stengetid, han tar ofte ekstra vakter ved sykdom, helger og ferieavvikling, han gjør mye av det administrative arbeidet utenfor åpningstid, og han jobber jevnlig mer enn en fulltidsstilling, men det er en grense for hvor mye overtid han er interessert i å jobbe uten å få noe tilbake. I ytterste konsekvens er det også snakk om hvor mye ekstra han kan jobbe uten at det går utover helsen.

— Terskelen kan ikke være så høy at du skal ­ødelegge deg selv, sier han og anslår at det sikkert er mange apotekere som jobber 60 timers uker.

— Jeg synes jo ikke veldig synd på meg i den ­sammenhengen. Jeg har moderat belastning. Jeg er ikke noe ekstremtilfelle på noen slags måte, legger han til.

Ingen interesse for å betale overtid

Hvis kjeden ikke kan være behjelpelig med å sikre bemanningen, så er det i seg selv et prinsipielt problem, men det kan delvis løses hvis den i det minste hadde kompensert ham for noe av overtiden.

I kontrakten hans står det ikke noe om spesielle unntak som leder, men den beskriver en fulltidsstilling og sier at han har krav på overtid i visse sammenhenger.

Tidligere har han fått utbetalt overtid ved noen tilfeller, men det har blitt strammet inn, og det er kanskje fem år siden sist.

— Jeg har forespurt om å få utbetalt kompensasjon for overtid, men da har det blitt avvist, sier han.

— Og det er samme arbeidsavtalen som gjaldt den gangen, så det er tydeligvis bare en fortolking fra kjeden om at det ikke skal gjøres lenger.

På grensen til uforsvarlig

Utover at situasjonen direkte påvirker hans arbeidssituasjon, mener han også det er et spørsmål om forsvarlighet. Over en lengre periode har han kun hatt én farmasøyt i tillegg til seg selv, og han mener det må være en grense for hvor ofte det er forsvarlig å være alenefarmasøyt når du må være fysisk og mentalt til stede fra 09.00 til 17.00 og uten mulighet til å få en skikkelig pause.

— Det er en ting du kan takle én dag; det er vi innforstått med, og det må vi bare, eller så funker det ikke i det hele tatt, men hvis vi skal følge disse føringene som kjeden legger til grunn, så blir det til at vi må være alene i ukevis.

Å være alenefarmasøyt over lang tid tror han ikke er uvanlig, og han mener det kan aksepteres at han som ansvarlig apoteker er det i spesielle situasjoner, men han kan ikke tillate seg at hans ansatte farmasøyt er alene mens han selv har ferie. Han har derfor nektet å avvikle ferie og bedt om hjelp til å sikre det han mener er ­forsvarlig bemanning, men opplever ikke at han får noe gehør hos regionleder.

— Da blir jeg bare møtt med argument om at det er mitt ansvar å sørge for det ikke er noe problem, at enhver ­farmasøyt må takle å være alene noen uker på sommeren og utsagn som: «Jeg kjenner andre apotekere i samme situasjon som deg som driver apotek på samme størrelse som ditt og trives godt med å være alene­farmasøyt.» Slike gode argument, sier han oppgitt.

(Publisert i NFT nr. 3/2022 side 17)