Den nye apotekloven kom i 2001 og omkalfatret apotekernes rolle fullstendig. Fra å være enerådende leder i sitt eget apotek, ble de fleste ansatte mellomledere med en sterk eier. Seks år etter, i 2007, viste en studie av Anne Marie Horn ved Apoforsk at mange så fordeler og ulemper med at ­apotekeren hadde en ny rolle. Mange apotekere savnet handlefriheten de hadde før, og rundt en fjerdedel av de som var apotekere før 2001, sluttet i løpet av et par år. For ansatte farmasøyter var det litt annerledes, og ingen savnet tiden da de måtte prate dempet når apotekeren kom. Etter 21 år virker det fremdeles ikke som om apotekerrollen har satt seg. Mange rives mellom det å være leder og det å være ansatt.

Farmaceutenes ferske spørreunder­søk­­el­se viser at så mange som 70 prosent av apotekere opplever jobben som en helsemessig belasting. Apotekerne vi skriver om, forteller om ­manglende kontroll over egen arbeidstid, budsjett og ansettelser i tillegg til lite støtte fra eierkjeden. Samtidig legger kjeden alt ansvar over på dem ved å kalle apoteker­stillingen ledende og særlig uavhengig og unndra dem lovbestemmelsene om arbeidstid.

Vi vet det finnes apotekere som synes de har en fantastisk jobb hvor de får bruke mye av seg selv, som føler at de har kontroll over både tid, apotek og budsjett og som har godt samarbeid med ledelsen. De finnes blant de litt over 1000 apotekerne i Norge.

Situasjonen er også vidt forskjellig for forskjellige apotekere, og det er ingen tvil om at det også handler om hvordan apotekeren tolker og takler situasjonen.

Men du skal ikke snakke med mange før det kommer historier om detaljstyring, manglende hjelp fra kjeden, lange arbeidsdager og uker, gjerne som alenefarmasøyt uten mulighet til å ta ut ferie eller få ­kompensert for den ekstra innsatsen.
I ytterste tilfeller fortelles det om ­regionsjefer som gir skjenn for sykemelding og avspasering.

Det er de apotekerne vi synes fortjener litt ekstra oppmerksomhet nå.

(Publisert i NFT nr. 3/2022 side 11)