Tekst: Reidun Breivik

Som et apropos til NFFs arbeidsmiljøundersøkelse, fikk jeg lyst til å lufte noen tanker.

Som pensjonist, dog med litt vikarjobbing samt tidligere praksis fra mange apotek, funderer jeg på de forskjellige grunnene til frustrasjoner, slitne og overarbeidede farmasøyter.

Selvfølgelig er der mange årsaker. Noen av dem er kanskje vanskelig å gjøre noe med, men hva med praktiske rutiner som vi har gjort «i alle år» – og som man ikke ser kan gjøres enklere?

Kjedene har prøvd å hjelpe her, mye bra har skjedd. Men er det så lett for våre øverste ledere og de aktuelle personene på kjedekontorene å se alle de praktiske utfordringene vi har i et travelt apotek med forskjellige utfordringer og funksjoner, som f.eks. forsendelser i mange forskjellige retninger?

Kanskje er vi farmasøyter også litt for lydige, litt for lite kritiske til gamle som nye regler og rutiner? Har vi rett og slett ikke tid til å stanse litt opp og lure på hvorfor? Dette går jo så fort, svarer mange … Men gjør det virkelig det?

Det er mange myter om at farmasøyter ikke skal prioritere/drive med logistikk/varebestilling osv. Tvert imot har jeg erfart at man kan spare inn mye tid og gi bedre service til kunder med et «ryddig varelager». Med det mener jeg god leveringsdyktighet – ikke nødvendigvis høy lagerbeholdning – god holdbarhet, 1-punktslager og rask uttak av rester og innrydding.

Jeg vil gjette at de apotek som gir god service med få ansatte har en farmasøyt med interesse og god kunnskap om logistikk som den ansvarlige, i godt samarbeid med mange nok i apoteket med lagertilgang.

Enkelte andre instrukser tror jeg kan bli «tidstyver» hvis man følger dem til punkt og prikke – som faktisk mange gjør! Noen kan man omskrive til enklere, mer rasjonelle, lettfattelige samt tilpasset det enkelte apotek, mens andre er mer lovpålagt:

Det kan f.eks. raskt gå en halvtime for hvert Anbrudd hvis man gjør det til en produksjon med kopier etc. Mye enklere er det kun å arkivere kopietiketten fortløpende på et A4-ark med ex. nr. og dobbeltkontroll. Etter min og manges mening god nok dokumentasjon.

Der man følger instruksen, har alt arbeid ført til at man heller sender kunden til et annet apotek, etter flere telefoner, eller kanskje komme igjen om én til to dager, med den dårlige service det kan føre til.

Et annet eksempel som kan ta lang tid er Schengen-attesten som av en eller annen grunn måtte erstatte den gode, gamle «To whom it may concern».

a) Hvorfor er det ikke flere preparatlinjer på Schengen-attesten slik at man slipper å fylle ut tre – 3 stk. istedenfor én – hvis de f.eks. har 3 B-prep.?

b) Hvorfor må man ha passnummer på? Man har vel vanligvis pass med seg – selv om man ikke må i Schengen-land. Og er det en farmasøytoppgave å skrive under på at passnummer er riktig?

c) Hvorfor skal man skrive på hvor lenge oppholdet varer? Man har vel vanligvis returbilletten i bagasjen?

d) Hvorfor må man ha kopi?

e) Er det andre Schengen-land som bruker tilsvarende attest?

Jeg vil også gjette at det er få kunder som har hatt bruk for den nye Schengen-attesten? Derimot tror jeg mange synes det har vært betryggende å ha med seg «den gode, gamle», der alle preparatene de bruker og ønsker å ha på attesten – på få minutter kan skrives på – selvfølgelig med ev. styrke og generisknavn.

Den gamle «To whom it may concern» vil også være svært nyttig i utlandet, hvis man må til lege/sykehus, har mistet sine faste medisiner etc.

Hvis noen vil svare meg, ønsker jeg ikke gjeldende lov eller instruks som svar. Men synspunkter på dette. Eventuelt en god grunn hvis man må ha med noen av punktene a)–e) i Schengen-attesten.

(Publisert i NFT nr. 5/2010 side 34.)