Tekst: Kirsten Lyche Baastad

Det er ikke relevant å trekke inn lovverk vedrørende tannpasta eller «vitenskapsfilosofiske kausalitetsteorier» i denne debatten. Det er Bjørn Iversens faglige vurdering av hvorfor det ble vekst i penselpakningene jeg har kritisert. Relevant vurdering tilsvarer den som gjøres for ikke-sterile vannholdige legemidler, fordi penslene lå i en vannbasert fukteløsning. Den teoretiske bakgrunnen og det praktiske opplegget vedrørende produksjonshygiene er det samme enten det ligger en munnpensel i vannløsningen eller ikke.

Iversen mener at bakteriene «overlevde fordi de fantes i en biofilm som beskyttet dem mot virkningen av konserveringsmidler i fuktvæsken». Dette er ingen holdbar forklaring. Iversen påviste et mangfold av forskjellige mikroorganismer i pakningene, og han hevder selv at de fleste av dem kom fra den tørre delen av produksjonen. Her var det ingen biofilm. Den fuktige delen av produksjonen tilførte nødvendigvis biofilmbiter til produksjonstanken fra røret som springvannet ble tappet fra. Vannet ble imidlertid oppvarmet til kokepunkt før produksjonen startet, og det har sannsynligvis drept det meste av bakterier, også i biofilm. Dersom biter av biofilm med levende bakterier allikevel var kommet over i pakningene, ville de over tid blitt drept i fukteløsningen som i utgangspunktet var sterkt konservert. Iversen påviste i 2002 levende bakterier i pakninger helt tilbake til før 1992. Biofilm kan ikke forklare denne lange overlevelsen.

Han mangler forklaring, erkjenner han selv, på hvorfor planktonisk Pseudomonas aeruginosa raskt ble drept i belastningsforsøket hans (alle bakteriene drept etter 15 min). Som en mulig forklaring lanserer han en teori om at det kan være et hemmelig konserveringsmiddel i Vademecum. Dette stoffets virkning ville imidlertid være atypisk. Vanligvis er gram negative bakterier mer resistente til desinfeksjons- og konserveringsmidler enn grampositive bakterier. Vanlige omgivelsesbakterier, som vesentlig er gram positive, og som ble påvist i mangfold i penselpakningene, vil generelt være mer sensitive for konserveringsmidler enn Pseudomonas. Det er tvilsomt om det finnes et konserveringsmiddel som ikke har noen effekt på alle disse forskjellige artene og samtidig har meget god virkning på Pseudomonas. Hvis det skulle finnes, hvilken hensikt skulle det ha å tilsette det i Vademecum?

Nei, fukteløsningens gode konserverende egenskaper før den kom over i pakningene skyldes neppe noen hemmelig komponent i Vademecumløsningen. Det var løsningen som helhet som virket konserverende. Det største bidraget ble sannsynligvis gitt av benzosyre/ benzoat selv om pH i løsningen var høy. Det er ikke uvanlig at man finner effekt av konserveringsmidler langt utenfor det teoretisk anbefalte pH-området. Konserverende effekt må derfor alltid dokumenteres ved hjelp av riktig utførte farmakopetester, som Iversen har gjort, ikke alene av teoretisk vurdering. I legemiddelproduksjon må virkningen dessuten prøves i preparat som er ferdig dispensert i utleveringsemballasjen, for å dokumentere at emballasjen ikke påvirker konserveringen.

Iversen sier at «ingen av teoriene våre er verifisert». Etter min mening er det av underordnet betydning hva som på molekylnivå gjorde at fukteløsningen mistet den konserverende egenskapen. Den påviste pH-økningen i fuktevæsken, som penslene forårsaket i et pilotforsøk, viste at penslene hadde mulighet til å øke pH og derved redusere benzosyrens effekt. Dette er en sannsynlig teori. Imidlertid, poenget erat det faktisk ble vekst i penselpakningene på tross av at fukteløsningen hadde dokumentert, meget god konserverende effekt før den ble tilsatt i penselpakningene.

Vekst i løsninger hindres ved konservering. Da produsenten i 1999 fikk klage på penslene på grunn av vekst, burde han fått råd om å velge et annet konserveringsmiddel (for eksempel parabener).

Iversen sier at jeg med mine «mange spørsmål og kommentarer opp gjennom årene (har) stimulert meg til å lære en del om farmasøytisk produksjon, inklusive lov- og regelverket». Jeg minner om at jeg før jeg publiserte noe som helst vedrørende denne saken sendte ham et personlig brev med forklaring på hvorfor jeg mente at hans teori var feil. Det var i 2007 etter at han hadde publisert en artikkel med oppsummering av Dent-O-Sept-saken. Hvis han hadde ønsket det, kunne jeg ha lært ham noe om farmasøytisk produksjon. Han valgte å ikke svare på brevet. Nå stiller jeg ham to konkrete spørsmål som jeg ber ham om å svare på:

  1. Hvorfor overlevde mikroorganismer, som du selv sier kom fra den tørre delen av produksjonen, i penselpakningene i årevis etter produksjonen?
  2. Du sier i din avhandling:

The producer did not abide by the laws and regulations relevant to him, and thus ignoring relevant norms and relevant consequences.

Hvilke laws and regulations sikter du til?