Ferske farmasøyter forteller: Karl Martin Forbord

Hva skulle du ønske studiet hadde gjort for å gjøre deg forberedt til jobbsøking og arbeidslivet?

— Det er et godt spørsmål! Studieplanen har blitt endret siden jeg var student, men jeg husker at jeg var smått pessimistisk overfor arbeidslivet. Vi ble til dels presentert med et mantra om at man uansett får jobb i apotek, og at det er der den absolutte brorparten av farmasøyter havner. Jeg har alltid likt å jobbe i apotek og tror derfor at det ensidige inntrykket av arbeidslivet ga grunnlag for pessimismen, at apotek var det eneste sannsynlige alternativet.

Selv om mange av de man møter i løpet av ­farmasistudiet ved Universitetet i Oslo (UiO) er flinke til å oppmuntre studentene og å rette lys mot at ­arbeidsmarkedet for farmasøyter blir stadig mer ­sammensatt, tror jeg mange unge farmasøyter og ­farmasistudenter (meg selv inkludert) vegrer seg for å heve blikket og stikke seg frem. Mange har en lei ­tendens til å kue seg selv etter en ganske streng jantelovgivning. Kombinasjonen av et inntrykk av arbeidslivet som ensidig og unødvendig begrensede ambisjoner tror jeg skaper en selvoppfyllende ­profeti for mange som egentlig ønsker å prøve seg på litt andre utfordringer eller som kanskje ikke passer i apotek.

Samfunnet trenger at mange gode hoder ønsker seg til apotekene, men jeg mener samtidig at ­utdanningsinstitusjonene har en jobb å gjøre for å gi studentene selvtilliten til å prøve seg frem og finne drømmejobben!

Les også: Ferske farmasøyter forteller: André Luong

Hva slags jobb siktet du på etter studiene?
Hvorfor?

— Hvilken jobb jeg siktet på, endret seg etter hvert som studieårene gikk. Etter at jeg fikk min første studentjobb i apotek, var jeg veldig innstilt på en apotekkarriere, men dette skiftet som sagt litt frem og tilbake helt til jeg under masterarbeidet fant ut at forskning kunne være noe for meg. Akkurat hva som trakk meg inn, vet jeg ikke sikkert – det var nok ­helheten som ga meg mersmak. At jeg i tillegg kjente på et savn året etter at masteren var levert, ble nok spikeren i kista.

For meg er det helt avgjørende å jobbe med noe som gir meg indre motivasjon og som jeg genuint interesserer meg for. Eksterne motivasjoner har aldri betydd mye for meg (for å sabotere meg selv i alle fremtidige jobbintervjuer og lønnssamtaler).

Les også: Ferske farmasøyter forteller: Aina Kristin Pham

Er det vanskelig å komme inn i den delen av ­bransjen du jobber i?

— Det er et par konkrete kriterier man må oppfylle for å kvalifisere til en stipendiatstilling ved UiO ­(karaktersnitt etc.). Ut over det handler det nok mye om hvor mye man er villig til å investere i ­masteroppgaven. Masterveilederen blir jo ofte den første referansen man får innen feltet og har et lett tilgjengelig nettverk man kan snylte på om man ønsker å jobbe videre innen forskning. Derfor tror jeg det er avgjørende å velge en masteroppgave innen et felt man genuint interesserer seg for og i en gruppe man syns virker hyggelig om man ønsker å fortsette med forskning etter studiene.

Hvordan gikk du frem for å få jobb?

— For min del gikk det nesten av seg selv. Siden jeg trivdes så godt med masterarbeidet, skapte det en selvforsterkende effekt hvor jeg jobbet hardt fordi jeg likte det jeg drev med. Det ga gode resultater, og da stillingen ble lyst ut, hadde jeg et godt utgangspunkt for å søke.

Hvordan var det å være i jobbintervju?

— Jobbintervjuet gikk egentlig veldig fint! Jeg har god erfaring med å legge fra meg alle forventninger i forkant av intervjuer og går inn med en innstilling om at det også er en mulighet for meg til å bli kjent med den potensielle nye jobben og arbeidsgiveren. Jeg tror det bare oppfattes som positivt om man stiller spørsmål og virker interessert. Det gjør også at samtalesettingen dreies noen knepp vekk fra intervju og mot dialog. Også hjelper det mye på nervene, i hvert fall for min del!

Hvordan var det å gå fra studier til jobb?

— Det første året etter studiet jobbet jeg i ­Lege­middelverket (SLV). Det første jeg merket i overgangen til arbeidslivet, er at man mister mye av friheten man har som student. For et b-menneske som meg krevde det litt tilvenning, men jeg opplevde det ikke som utelukkende negativt. Med litt strammere rammer kommer også mer forutsigbarhet, og man har ikke alltid eksamen i bakhodet. Et fellestrekk er at man i en helt ny jobb har veldig mye nytt å lære, og i vår bransje kan man uansett aldri få til mer enn å skrape i overflaten.

Min nåværende arbeidshverdag minner nok noe mer om studenttilværelsen. Som stipendiat har man ut over konkrete forpliktelser (som møter, ph.d.-fag, undervisning etc.) en god del ansvarsbetinget frihet. Det er derfor viktig å være interessert og motivert for jobben for at resultatet skal bli så bra som mulig.

Hvor lenge var du i din første jobb?
Hvordan var prosessen med å bytte jobb?

— De siste tre semestrene av studiet hadde jeg ­deltidsjobb i SLV hvor jeg «kodet» bivirknings­meldinger (for det meste). Etter at jeg leverte masteren, spurte sjefen om jeg kunne tenke meg et seks måneders administrativt engasjement. Jeg takket ja og var i tillegg heldig nok til å få engasjementet forlenget med enda seks måneder og endte opp med å jobbe der et helt år. Kontrakten min med Legemiddelverket gikk ut akkurat da jeg skulle tre inn i den nye jobben, så overgangen gikk knirkefritt. Da jeg søkte på min nåværende stilling, var jeg helt åpen om det overfor sjefene mine i Legemiddelverket hvor jeg kun fikk ­positive oppmuntringer. De fleste har forståelse for at unge og nyutdannede har et behov for å prøve seg litt frem!

Kan du beskrive en typisk arbeidsdag?

— Bare i generelle termer. Jeg gjør så mye ­forskjellig at ingen dager er typiske. I all hovedsak er dagene mine delt mellom labarbeid, undervisning, studie og kontorarbeid. I perioder går hele dager til en av delene, men som regel er hver dag ganske variert. Jeg kjenner meg heldig som trives med alle arbeidsoppgavene mine – det har gjort at jeg ikke kan huske sist jeg sjekket klokka for å se hvor lenge det var til jeg kunne dra hjem fra jobb.

Hva er ditt beste råd til nyutdannete farmasøyter?

— Stol på egne evner, og ha mot til å være optimist! ­Drømmejobben finnes der ute et sted, og ikke vær redd for å prøve noe nytt. Arbeidsmarkedet er bredere enn du tror, og det er veldig deilig å kjenne at man har funnet drømmejobben!

I tillegg mener jeg vi farmasøyter må bli flinkere til å verdsette kompetansen vår i krysningspunktet ­mellom helse- og realfag! Vi er som salt – vi kan ­brukes til alt! Trives du ikke i noen av de konvensjonelle ­jobbene? Prøv å søke på noe litt mer utenfor boksen. Jeg tror mange vil bli overrasket over hva de faktisk er ­kvalifisert til.

Hva er den største nybegynnertabben du har gjort?

– Jeg kommer ikke på en enkelt hendelse som ­stikker seg ut, men jeg tror det er ganske vanlig at ­personer i starten av sin forskningskarriere er litt «Bambi på isen». Potensialet for salattråkking er stort når man driver med labarbeid, og det har skjedd at ganske mange arbeidstimer har gått tapt ved et enkelt feiltrinn. En klassisk labtabbe som har skjedd flere ganger (og sikkert kommer til å skje meg igjen) er at man under litt repetitive laboppgaver jobber på autopilot i noen små øyeblikk og ikke følger med på hva man gjør. Dette kan føre til at man ødelegger et forsøk eller at man ikke lenger har kontroll på at det man har gjort stemmer i henhold til protokollen. I beste fall må man da gjøre deler av forsøket på nytt, men i verste fall kan hele forsøk gå i vasken, og det kan ta hele dager og uker før man har materialet man trenger for å gjøre forsøket på nytt. Det er selvfølgelig kjempeirriterende, men det er heldigvis en god kultur for at man lærer av feil her på jobben, og jeg stoler mer og mer på meg selv. Jeg merker at forekomsten av tabber avtar etter hvert som jeg blir mer erfaren, har fått bedre rutiner og jobber med mer selvtillit og ro.

(Publisert i NFT nr. 5/2021 side 28-30)